dåhjort

Dåhjorten trives i åpne landskap samtidig som leveområdet må gi dyra tilgang til skog og skjul hvor de søker tilhold utenom beiteperiodene. Vår og sommer spiser dåhjorten i hovedsak gras, urter og blader av løvtrær, men også lyng, sopp, nøtter, bær, frukt, knoppskudd og bark inngår i kostholdet, spesielt høst og vinter. Dåhjorten beiter mest aktivt tidlig morgen og kveld, men har også beiteperioder på dagtid.

Dåhjorten er i større grad enn vanlig hjort et flokkdyr. Den er også ganske stasjonær, spesielt i forbindelse med brunst og kalving. Bortsett fra under brunstperioden lever voksne bukker enkeltvis eller i små grupper, atskilt fra fostringsgrupper med hunndyr, kalver og ungdyr. Fostringsgrupper kan omfatte flere titalls individer innen leveområder på bare 1–2 kvadratkilometer. Større ansamlinger eller grupper forekommer helst om vinteren, ofte som følge av vanskelige snøforhold og/eller konsentrerte og attraktive beiteressurser.

Dåhjortens sosiale egenskaper og flokkstruktur har gjort den til en populær oppdrettsart. Den synes lett å temme og ble domestisert for omkring 3000 år siden.

I likhet med andre hjortedyr har dåhjorten godt utviklede sanser, kanskje spesielt synet som er viktig for en art som oppholder seg mye i åpent lende. De vanligste lydytringene hos dåhjort er kontaktlyder mellom mor og kalver i form av korte, nasale grynt. Kalvene kan også utstøte kraftige brekelyder. Brunstlyder fra voksne bukker har preg av kraftig snork eller harkelyd.

Brunstperioden er i oktober–november. De eldre bukkene etablerer da egne brunstplasser og markerer disse med lukt, feiemerker og brunstgroper. Dette området (omkring to dekar) blir forsvart mot rivaler, samtidig som bukken prøver å samle seg harem ved å tiltrekke seg paringsvillige hinder. Til dette bidrar trolig både lukt, lyd og visuelle stimuli. Drektighetsperioden er knapt 230 dager, og kalven (sjeldnere tvillinger) fødes i mai–juni. Kalvene dier i 6–8 måneder, og blir oftest kjønnsmodne i sitt andre leveår, om lag 16 måneder gamle. Deretter føder hunndyra vanligvis hvert år.

Bukkene er fullvoksne når de er fem år gamle, hunndyra et par år tidligere. Dåhjorten blir sjelden mer enn ti år, med antatt maksimal alder på 16–18 år.

Helsetilstanden hos viltlevende dåhjort i Norge er lite kjent. Sult og avmagring i harde vintre er trolig viktigste dødsårsak ettersom dåhjorten er dårlig tilpasset et liv med streng kulde og mye snø.

Dåhjort fantes trolig i Europa i mellomistid, men har sitt egentlige opphav i Midtøsten og Lilleasia, der persisk dåhjort finnes fåtallig i dag. I yngre steinalder og bronsealder var dåhjort i hovedsak utbredt på begge sider av Bosporosstredet (Balkan og Tyrkia) og i deler av Midtøsten. I løpet av jernalderen og romertiden ble arten spredt (også med menneskelig hjelp) til store deler av Vest-Europa. Gjennom middelalderen og frem til vår tid har dåhjort etablert seg i stadig nye områder og finnes i dag i de aller fleste europeiske land vest for Uralfjella og fra Middelhavet til Skandinavia.

I Danmark og Sverige var europeisk dåhjort kjent på 1200-tallet. Gjennom senere og gjentatte importer fra sørligere bestander ble dåhjorter ofte satt i innhegninger. Rømminger derfra er grunnlaget for dagens ville bestander i Europa – som med andre ord er et resultat av innførte individer. Det er videre grunn til å anta at europeisk og persisk dåhjort i noen grad har hybridisert i tidligere tider. Selv om europeisk dåhjort i dag forekommer i stort antall, viser individene relativt liten genetisk variasjon innen og mellom bestander.

Persisk dåhjort er i dag betydelig redusert i utbredelse og antall i forhold til sin europeiske slektning. I mange europeiske land finnes et stort antall dåhjort i innhegninger. Arten er populær som parkdyr og er innført til alle kontinenter.

I Norden finnes flest frittlevende dåhjort i Danmark og Sør-Sverige, mens det er få i Norge og i Finland. I Norge har rømte dåhjort fra hegn ved Larvik og Onsøy gitt opphav til små bestander av frittlevende dyr i nærområdene. Spredte dyr er observert i Akershus og nord til Trysil.

Til tross for mulig tilsig fra Sverige og rømminger fra norske hegn har ikke dåhjorten klart å etablere viltlevende bestander ut over fåtallige forekomster i Østfold og områder rundt Oslofjorden. Trolig er vinteren gjennomgående for hard for en art som egentlig hører hjemme i Midtøsten og middelhavsområdet. Dåhjorten er fremmedartlistet (svartelistet) i norsk artsforvaltning. Det vil si at det ikke er ønskelig at arten sprer seg ytterligere og etablerer viltlevende bestander.

Dåhjort kan jaktes over hele landet i perioden 25. september til 23. desember (per 2022).

• Orden: Partåede klauvdyr (Artiodactyla)
• Underorden: Drøvtyggere (Ruminantia)
• Familie: Hjortedyr(Cervidae)
• Underfamilie: Cervinae (Plesiometacarpale)

• hjortedyr
• hjort
• rådyr
• pattedyr i Norge