disko

Musikken kjennetegnes ved en slags svevende lagdelt vokal som dobles av messinginstrumenter. Ofte forekommer det et underlag av elektrisk piano og rytmegitarer. Også andre instrumenter som strykere og synthesizere preger lydbildet. Rytmen kjennetegnes ved synkoperte basslinjer spilt av bassgitar og slagverk. Sangene har en stødig firetakts beat støttet av basstromme og åttendedeler i hit-hat, med off-beat og synkoper. Sjangere som rumba, samba, cha-cha-cha og andre polyrytmiske latinamerikanske rytmer er også vanlige innslag i diskomusikken. Diskoklangen, dens «sound», var mer påkostet enn mange andre av datidens musikksjangre, som funk og soulmusikk. Dette medførte bruk av et større orkester, flere instrumenter som kunne spille akkorder (gitar, keyboard, synthesizer), (elektroniske)trommer, slagverk og latinske rytmeinstrumenter, en hornseksjon, foruten strykere og andre soloinstrumenter som fløyte, piccolofløyte, med mere.

Disko kan ses på som en reaksjon på datidens rockemusikk hvor dansemusikken hadde mistet sin rolle. Disko hadde sitt utspring blant i annet latinamerikanske kulturer, LHBTQ-miljøer og blant afrikansk-amerikanere.

Diskomusikken er tett forbundet med en danse- og subkultur. Diskoklubber oppstod rundt i alle store byer på syttitallet i diskoteker og på nattklubber. Et kjent eksempel er nattklubben Studio 54 i New York. Kraftig lyd og lysutstyr ble en viktig del av denne scenen. Disk-jockeyene fikk en viktig rolle ved å velge og remikse sanger som danserne ønsket seg og ved å skape gode overganger mellom låtene. Det utviklet seg en spesiell dansestil, noe som blir godt demonstrert i filmen Saturday Night Fever fra 1977. Klesstilen var ofte glamorøs, hvor kvinnene hadde store kjoler eller løse utsvingede bukser. Diskokulturen assosieres også med fester med bruk av alkohol og illegale rusmidler, promiskuitet og seksuell frigjøring.

Diskomusikken har sitt utspring i europeiske klubber som erstattet levende musikk med å spille plater. På denne måten oppstod diskotekene med sine DJs med røtter helt tilbake på 1940- og 50-tallet. På sekstitallet ble denne dansemusikken plukket opp av amerikanerne, noe som ga økt popularitet til musikksjangere som kunne presentere dansbare rytmer, eksempelvis rhythm and blues, soul, funk og go-go. Disse musikkformene kom til å påvirke diskomusikken på 1970-tallet. Plateselskapet Motown utviklet en musikkform med mange diskoelementer som oppnådde stor popularitet. Eksempler finnes hos The Supremes med “You Keep Me Hangin’ On” eller med Stevie Wonders “Superstition”.

Diskomusikkens gjennomslag på 1970-tallet er blitt satt i sammenheng med hippiekulturens tilbakegang, med framvekst av feministbevegelsen og identitetspolitikk. Tiden sosiale uro med raseopptøyer og borgerrettsbevegelsen, Vietnamkrigen og Watergateskandalen skapte grobunn for en musikkform og en dansestil som tilbød et frirom og en mulighet for folk med forskjellig sosial, kulturell og etnisk bakgrunn å møtes på dansegulvet.

Plateselskapet Motown satset videre på disko, og en artist som Diana Ross fikk en hit med «Love Hangover» i 1976. I 1977 kommer filmen «Saturday Night Fever» som gjorde disko mer akseptabel innenfor mainstream-kulturen. Donna Summer kunne i 1978 selge millioner av plater med en diskoversjon av «MacArthur Park». Mot slutten av 1970-tallet oppstod en anti-disko stemning blant rockemusikere og fans. Disko ble kritisert for å være tanketom virkelighetsflukt, overprodusert og kommersiell.

I tiårene som følger, setter diskomusikken sitt avtrykk på tidlig hiphop, house og rave-kulturen, post pønk og i nu-disko. På 2000-tallet kan nevnes produksjoner av Daft Punk («One More Time») og Kylie Minogue («Love at First Sight»). Fram mot 2020 fikk Dua Lipa globalt gjennomslag med «Don’t Start Now». Også artister som Taylor Swift («Look What you Made Me Do») fra 2017, Kylie Minogues «Infinite Disco», Justin Timberlakes «Can't Stop the Feeling», og Lady Gagas «Artpop» har elementer av disko i seg.

Selv om diskoen mistet noe av sin popularitet i USA på 1980-tallet, ble den populær særlig i Italia og i andre europeiske land, foruten i India og Midt-Østen. Eurodisko har blitt et begrep, med blant annet Vest-tyske Boney M og svenske ABBA som eksempler. Her kan vises til ABBAs «Waterloo» (1974), «Fernando» (1976) eller «Dancing Queen» (1976). Den italienske komponisten Giorgio Moroder er også benevnt som «diskomusikkens far», og i Italia utviklet det seg en form for diskomusikk som går under navnet «Italo disco».

• populærmusikk
• musikk