estragon

Estragon kan bli opptil 1,5 meter høy. Bladene er blekt grønne, lansettformede, 2–3 centimeter lange og er rike på eterisk olje. Urten har små, uanselige gulgrønne blomster.

Estragon kommer opprinnelig fra Sibir og Sentral-Asia. Russisk estragon finnes forvillet i Norge.

Estragon finnes i Øst-Europa, Asia og Nord-Amerika og dyrkes stundom i Norge som krydderplante, hvor den finnes av og til forvillet.

Den har flere kultivarer, blant annet fransk estragon og russisk estragon, hvorav den siste er mest hardfør og har grovest blader.

Det er bladene som brukes som krydder, enten friske eller tørkede. Estragon har en spesiell anislignende aroma. Den brukes som regel i små mengder. Fransk estragon er aromatisk, bittersøt med undertoner av anis. Russisk estragon er mindre aromatisk og mer bitter.

Urten passer blant annet i supper, ris-, egg- og tomatretter eller til fisk, skalldyr og fjærkre. Den er også velegnet i egg- eller fløtebaserte fete sauser, som majoneser, bearnaise- og tartarsaus og i urtesmør.

Estragon er en av urtene i fines herbes, herbes de Provence og noen ganger bouquet garni.

Urten kan benyttes til urtete og til å smaksette sennep, eddik, dressing og bitterdram.

Estragon har blitt dyrket i Europa siden 1500-tallet, og kom til Norge noe seinere, antakelig med munker eller korsfarere som vendte hjem. Urten finnes forvillet over store deler av Europa og Nord-Amerika, der den ble innført da europeerne koloniserte kontinentet.

Innen folkemedisinen har estragon blitt benyttet mot blant annet dårlig fordøyelse, som beroligende og appetittfremmende middel. Friske blader ble anbefalt å tygge mot hikke. De slangelignende røttene førte til at man i middelalderen mente at uttrekk av urten kunne skremme vekk drager og kurere slangebitt. Det latinske navnet dracunculus betyr «liten drage».

• estragonolje
• kurvplantefamilien