Minkfelle
Fangst, det å fange vilt, hval, sel og lignende. Begrepet kan ikke skarpt avgrenses fra jakt. Ordet brukes også om det som er fanget av vilt, fisk, og lignende.
I tidligere tider var fangst en vesentlig del av næringsgrunnlaget for mange folk og er det fremdeles, blant annet for inuittene (eskimoene). I Norge har hvalfangst og selfangst spilt en betydelig rolle.
Fangst av vilt foregår med redskap eller innretning som dyret tilfeldig eller i skremt tilstand kommer i berøring med og blir fanget eller drept av. Det kan være feller eller båser med falldør, fallem eller falluke, hvor dyret fanges levende, eller de er laget med et fjærsystem slik at dyret slås i hjel når fellen utløses. Sakser har vært brukt særlig til rovdyr og rovfugl; fallstokk til storfugl, hare, mår og ekorn; snare til hare, storfugl og rype; done til trost; tane til rev; limpinne til småfugl. Til storvilt og store rovdyr ble det brukt fangstgraver, selvskudd og gift.
Alt vilt er fredet dersom det ikke uttrykkelig er bestemt at det kan felles eller fanges, og det er forbudt å bruke andre redskaper til fangst enn dem som er tillatt etter loven.
Til levendefangst av vilt er følgende fangstredskaper tillatt:
Følgende fangstredskaper som avliver viltet er tillatt:
Fangstredskaper skal brukes på en slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser, og det skal ikke plasseres i områder der vanlig ferdsel gjør at det kan oppstå fare for mennesker eller husdyr. Det er ikke tillatt å bruke levende lokkedyr i fangstredskaper. Den som driver fangst, plikter å innrette aktiviteten slik at den bare retter seg mot de viltartene som redskapet er tillatt for. Fangstredskaper kan brukes i den lovlig fastsatte jakttiden for den aktuelle arten.
Bare personer som er registrerte i Jegerregisteret kan drive med fangst. Aldersgrensen er satt til 16 år, bortsett fra for fangst av gaupe og jerv, som har en aldersgrense på 18 år. Fangst av villmink, mår, rype, kråkefugl og måker kan likevel utøves av personer fra 14 til 16 år dersom de har samtykke fra foreldre eller foresatte og er under forsvarlig tilsyn av en person som er fylt 20 år.
Dyregraver. Dyregrav eller fangstgrav for rein i Rondane. Bygd av stein med ledegjerder inn mot de fire hjørnene. Se også fangstgraver. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Jakt har i hele Norges forhistorie vært en viktig kilde til næring og handel. Dette gjenspeiles i mange ulike innretninger kjent som fangstanlegg slik som bågestille, dyregraver og dyrestup. I disse fangstanleggene ble ulike metoder brukt for å fange enten reinsdyr eller elg, og disse strakk seg fra driving mot stup til rolig leding mot graver, og disse metodene involverte ikke alltid mennesker i selve fangstfasen. En hovedinndeling av fangstanlegg kan dermed baseres på om mennesker aktivt deltok i fangsten eller ei.
En aktiv fangst innebar at jegerne selv drepte eller skremte byttedyret i ønsket retning, eller skremte dyrene til å springe i stor fart mot et ønsket sted. Et slikt sted kunne være et stup, en innsjø eller en elv samt snarer satt ut mellom trær. Dyrene kunne videre bli jagd langs ledegjerder og inn til en ruse hvor de ble sperret inne. Denne fangstformen forutsatte at fangsten foregikk som en kollektiv innsats av mange mennesker. Denne fangstformen ble hovedsakelig brukt i fangst av reinsdyr, og den foregikk dermed i høyfjellet i Sør-Norge.
En passiv fangstform innebar at byttedyrene ble fanget i groper eller fangstgraver uten at mennesker deltok direkte. Her trengte ikke jegerne å være til stede idet fangsten skjedde. Dette var en fordel da dyrene ikke kunne lukte eller se jegerne. Ledegjerder som var lave og korte må ha blitt brukt i sammenheng med passiv fangst da disse umulig kunne lede eller hindre skrekkslagne dyr. Slike fangstgroper eller graver er kjent i hele Norge.
Dateringer av fangstanlegg kan tidvis være vanskelig å foreta da anleggene ofte bare består av stein. Fangstgroper ved Varangerhalvøya har blitt datert til neolitikum, altså siste del av steinalderen, og ble i enkelte steder bruk opp til 1800-tallet. Det virker trolig at fangstanlegg har vært i bruk gjennom tidlig steinalder også. Fangstanlegg hvor aktiv fangst ble bedrevet, har dateringer tilbake til romersk jernalder (0–400 evt.), men hovedparten av «aktive» fangstanlegg er datert til vikingtid og middelalder. De fleste gikk ut av bruk før svartedauden omkring 1350, men på Tuftafjellet i Vik foreligger det dateringer fra senmiddelalderen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.