flatehogst

Da snauflatehogsten etter hvert blei vanlig som hogstform i Norge var den rådende holdningen i skogbruket at flatene skulle være helt snaue, nesten som en fotballbane. Det skulle se "pent ut" på flata. Alt virke som kunne selges til industrien, blei tatt ut, i tillegg hogg man ned tørre trær til ved. Ofte ga skogeieren en nabo tillatelse til gratis å rydde alt som kunne benyttes til ved. Derved hogg man ned både gamle, døde furutrær såkalte furugadder, andre tørre trær, og lauvtrær som ikke var blitt hogd i den ordinære hogsten. Årsaken var mangel på kunnskap om betydningen av biologisk mangfold og hvor viktig det er både med døde trær og en del andre trær også på snauflater for å ivareta dette mangfoldet.

Etter en flatehogst tilføres marka store mengder næringsstoffer under nedbrytningen av bar og greiner. Det blir også økt solinnstråling noe som medfører nedbrytning av humuslaget med ytterligere frigjøring av næringsstoffer. Dette er gunstig for nye skogplanter, men nedbrytningen medfører også økt utslipp av karbondioksid (CO₂).

Samtidig har overgangen til snauflatehogster kombinert med planting bidratt til en vesentlig økning av tilveksten med tilsvarende stor økning av den mengden CO₂ som skogen hvert år suger opp og lagrer. På 1920-tallet lå årlig tilvekst i norske skoger på cirka 11 millioner kubikkmeter. I femårsperioden 2015–2019 ble tilveksten i gjennomsnitt beregnet til 22,1 millioner kubikkmeter per år.

På steder med tynt humusdekke kan økt solinnstråling medføre at humuslaget brytes ned og blir ødelagt. Spesielt i brattlendte områder kan da jordlaget under humusen erodere, det vil si vaskes ut. Når man fjerner det aller meste av trærne, får dette også negativ betydning for mange arter som er avhengig av et kontinuerlig skogdekke med mange store, gamle trær, eksempelvis lav, sopp og moser.

Enkelte arter har også fordel av eksempelvis den store oppveksten av gras, urter og lauvkratt som vi ofte får på snauflatene. Dette gir økt mattilgang for blant annet elg og hjort. Snauflatene kan også være et eldorado for bærplukkere. Spesielt mengden tyttebær øker med økt lystilgang.

En snauflatehogst medfører at mye mer av nedbøren faller ned på bakken. Et fullvoksent skogbestand suger også opp mye vann, ett enkelt større tre kan trekke opp rundt 1000 liter på en varm sommerdag. Fjerning av de aller fleste trærne i forbindelse med snauflatehogst medfører at denne dreneringseffekten opphører. Grunnvannsstanden og avrenningen vil derfor øke. I brattlendte områder med mye finmasser som silt og leire i jordsmonnet kan dette medføre risiko for jordras.

Ved planlegging av hogstform i slike områder må man derfor være særlig oppmerksom på denne risikoen, og vurderingen må være spesielt omhyggelig dersom det planlegges hogst i brattlendte områder ovenfor bebyggelse, veger, jernbanelinjer og strømlinjer.

Trær har også stor betydning for å redusere vindstyrken langs bakken. Etter en snauflatehogst er denne beskyttende virkningen borte, trærne omkring flata vil bli mer utsatt for vind. For å redusere dette problemet bør snauflatehogsten føres mot den vanlige vindretningen. Ved motsatt hogstføring får vinden godt tak på den nylig frittstilte skogen, med vindfelling som resultat.

Når man hogger de aller fleste av trærne på et område gir dette en meget enkel hogst. Det er lett for hogstmaskinen å komme seg fram, man hindres ikke av gjenstående trær. Utkjøringen av tømmer skjer også greit da man ikke må tilpasse seg gjenstående trær når transportvegene planlegges. Ved manuell hogst kan hoggeren felle trærne ut mot flata, og det blir derved ingen risiko for at trær hekter seg opp i gjenstående trær når de faller. Vinsj og landbrukstraktor benyttes fremdeles av en del som driver manuell hogst, og innvinsjing skjer langt enklere når man vinsjer på ei flate enn inne blant trærne.

Når skogsentreprenørene skal gi sitt pristilbud er kubikkmassen per arealenhet viktig. Det gjøres vanligvis avtaler om en pris per kubikkmeter for hogstarbeidet. Med en snauflatehogst vil entreprenørene kunne høste flere kubikkmeter per arealenhet, og bruke mindre tid på å forflytte seg enn dersom der det skal stå igjen en del trær på samme areal. Snauflatehogsten gir altså mer inntekter per arealenhet både til skogeier og entreprenør, og færre kostnader i form av tidsforbruk og dieselutgifter for entreprenøren.

Dersom man planter på foryngelsesfeltet blir vanligvis kulturarbeidene enklere og rimeligere på de store flatene.

I dag er bjørk et svært godt betalt treslag, og skogeiere satser derfor i større grad enn før på å få opp foryngelse av bjørk. Og bjørka forynger seg vanligvis lett på store, lysåpne flater.

Med snauflatehogst og planting får man raskt skogarealet i ny skogproduksjon, noe som etter hvert gir stor produksjon av trevirke med stort opptak og lagring av CO₂.

Etter en snauflatehogst blir det mye lys på flata, samt god tilførsel av næring pga. nedbrytningen av bar og lauv. Dette gir svært gode forhold for produksjon av viltvoksende bær. Særlig nedbrytning av granbarnåler gir en del nitrogen til marka, noe som er avgjørende for oppvekst av bringebær. På snauflater kan man derfor noen år etter hogst høste store mengder med bringebær. Men også både blåbær og tyttebær kan det høstes mye av på snauflatene noen år etter hogst.

Ei snauflate gir mye solinnstråling og økt vind. Dette kan resultere i at marka tørker ut. Vi får også økt utslipp av CO2 på grunn av nedbrytning av humus med mer. Et spesielt problem på snauflater i klimatisk utsatte strøk, eksempelvis i fjellskog, er sommerfrost som kan ramme både utsatte planter og naturlig foryngelse.

Dersom det er satt igjen en skjerm vil de store trærne virke beskyttende, varmeutstrålingen fra marka under trær er langt mindre enn ute på ei flate. Dette kan vi registrere i år med sommerfrost da eksempelvis molter ute på de åpne myrene fryser og ødelegges, mens bærene som står inne i skogen klarer seg fint. Ved snauhogst i slike situasjoner vil den nye foryngelsen lett frostskades.

På høgere boniteter, altså områder med gode vekstvilkår, vil man på snauflatene raskt få stort oppslag av grass og urter. Denne vegetasjonen hindrer naturlig foryngelse og kan i vesentlig grad skape problemer for utsatte planter da de får alt for lite lys. I tidligere tider benyttet man ofte kjemiske sprøytemidler for å holde slik vegetasjon nede.

Snauflatehogst i granskog gir svært gode utviklingsmuligheter for gransnutebiller. Disse foretar næringsgnag på rothalsen av grantrærnes småplanter, både på naturlig foryngelse og på utsatte planter.I bratt terreng med mye finsedimenter er det risiko for erosjon og jordskred dersom de aller fleste trærne fjernes. Det kan også oppstå risiko for snøskred.

Etter en snauhogst blir landskapet helt forandret, skogpreget på stedet er borte. I stedet for å gå gjennom en skog, så beveger man seg nå i et helt åpent landskap.

Arter knyttet til trær, kan ikke lenger benytte et område der det er hogget snauflate. Eksempelvis fugler som legger reir i trær, søker seg til andre steder for reirlegging. Fuktighetskrevende bunnvegetasjon, eksempelvis etasjemose, vil tørke og dø ut.

I dag er det regler for igjensetting av trær også på snauflatene gjennom PEFC.

• skogbruk i Norge
• hogst
• tynningshogst
• foryngelseshogst

• Lovdata: Forskrift 4. februar 2004 nr. 449 om tilskudd til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer

• Børset, Ola. Skogskjøtsel. Skogskjøtselens teknikk. Landbruksforlaget 1986.
• Larsen, Øyvind Stranna. Skogbrukslære. Tun forlag 2008.