grønnkurle

Plantene blir 5–25 centimeter høye. Bladene er breie og bøyde utover. Fargen på bladene er bleikere på undersida, og de har tydelige nerver som er mørkere enn bladene. Grønnkurle hører, etter nyere oppfatninger, til marihåndslekta. I likhet med de andre artene i denne slekta har den rotknoller som er flika.

Blomsterakset er ganske kort og glissent. Blomstene er gulgrønne eller brunlig grønne. Som de fleste orkidéer har blomstene seks blomsterblader. Hos denne arten er fem av blomsterbladene bøyd mot hverandre og danner en hjelm over pollenbærer og arr. Det sjette blomsterbladet er leppa, som er lang, nedbøyd og treflika. Grønnkurle har nektar som finnes i en meget kort spore.

Grønnkurle vokser i åpne, urterike skoger, enger, beitemark og myr, ofte på baserik grunn. Den er vanligst i fjellskogene, men finnes også åstrakter. Grønnkurle mangler i kyststrøk i Sørøst-Norge og finnes kun få steder i lavlandet i Sør-Norge. Artens verdensutbredelse er i tempererte områder på den nordlige halvkule.

Noen få steder på Jæren forekommer det en særegen variant som regnes som en egen underart, islandsgrønnkurle. Dette taksaet vurderes som sterkt trua (EN) i Rødlista.

Grønnkurle er, som de fleste orkidéer, insektpollinert. Med sin lange leppe og grønnlige blomsterfarge kan grønnkurle ligne noe på stortveblad, men i motsetning til denne har grønnkurle ikke noen fure i leppa til nektar og heller ikke aktiv plassering av pollinier på besøker. Grønnkurle har nektar som samles opp i nektarspora og hører altså til de orkidéene som har belønning til pollinatorene. Polliniene har festeskive som limer polliniet fast på insektet.

Flere ulike typer mindre insekter er observert som besøkere eller har blitt funnet med pollinier av grønnkurle festa på hodet. Blant de antatte pollinatorene er ulike typer veps, som snylteveps fra familien Ichneumonidae, mindre bier, biller og fluer. Observasjoner fra Alpene har vist at maur i slekta tuemaur pollinerer grønnkurle der.

Denne arten er en av en rekke orkidéer med norsk navn som slutter på «-kurle». Dette ordet betyr «krøll» eller noe lite rundt. Opphavet til dette er uklart, men det kan ha sammenheng med blomstenes utseende. I eldre litteratur kan man finne navnet poseleppe eller poselæbe som norsk navn på grønnkurle. Dette er navnet på arten i Danmark, hvor den nå anses som utdødd.

I Norge finnes en underart, islandsgrønnkurle, som finnes på noen få steder i Hå og Klepp kommuner i Rogaland, og ellers bare på Island og De britiske øyene. Disse plantene er mer robuste og ofte ganske kortvokste. Denne underarten er vurdert til kategorien CR – kritisk trua i Rødlista på grunn av svært begrensa geografisk utbredelse.

Grønnkurle har vært plassert som eneste art i slekta Coeloglossum, men nyere undersøkelser med genetiske metoder av slektskap tyder på at grønnkurle hører hjemme i marihåndslekta. Det er ikke full enighet blant systematikere om grønnkurle bør inkluderes i marihåndslekta. Forskere som legger størst vekt på hypotesene om slektskap basert på genetiske analyser, behandler disse som én slekt. De som legger større vekt på morfologi vil opprettholde to slekter fortsatt.

Det faktum at grønnkurle har nektar, mens de klassiske marihånd-artene ikke har nektar er en interessant faktor. Hvis grønnkurle og marihåndslekta oppfattes som én evolusjonær enhet, må nektar enten være en egenskap som gruppas felles forløper hadde, og så har denne egenskapen gått tapt gjennom evolusjonen hos de fleste artene, eller så har gruppas felles forløper ikke hatt nektar, og denne egenskapen må ha evolvert hos grønnkurle alene på et senere tidspunkt.

• orkidé

• Artsdatabankens rødliste: islandsgrønnkurle