handelskompani

Kompanienes gullalder ble innledet med de store ostindiske kompaniene. Ostindia var tidens betegnelse på Sør- og Øst-Asia. England var først, med The East India Company (EIC, 1600), men det var det nederlandske Vereenigde Oost-Indische Compagnie (VOC, 1602) som, etter flere omorganiseringer de første årene, ble forbildet for alle andre kompanier, både i inn- og utland.

De ostindiske kompaniene introduserte flere nyvinninger, blant annet langsiktighet: Mens tidligere avtaler som regel ble inngått for en enkelt ekspedisjon, fikk kompanienes privilegiebrev, kalt charter eller octroy, nå en løpetid på fra 15–20 og opptil 40 år. Det betød også en slags «armlengdes avstand» til statsoverhodet – fram til da hadde det alltid vært en engstelse blant potensielle investorer og kreditorer for at fyrsten eller staten ensidig kunne trekke seg ut eller endre privilegiene uten forvarsel. Investorene ble ofte også beskyttet mot personlig konkurs, noe som ikke forhindret at de fleste kompaniene måtte refinansieres med ujevne mellomrom, spesielt etter kriger.

Andelsbrevene i kompaniene (tilsvarende seinere tids aksjer) var også omsettelige, noe som førte til etablering av et aksjemarked og børser (av nederlandsk beurs) for kjøp og salg av slike verdipapirer – den første i Amsterdam i 1611. Andeler i kompaniene ble dermed også gjenstand for spekulasjon, fulgt av dramatiske sammenbrudd i det franske Mississippikompaniet og det britiske South Sea Company, begge i 1720. De store handelskompaniene utmerket seg også ved å ha en egen ledelse (ofte kalt direktører) og administrasjon, atskilt fra eierne.

De oversjøiske handelskompaniene ble de største og rikeste aktørene i kolonihandelen på 1600- og 1700-tallet. Alle stater med oversjøiske ambisjoner skaffet seg ikke bare ostindiske, men også vestindiske, afrikanske og flere geografisk definerte kompanier, som regel med eksklusive privilegier, det vil si monopol på vedkommende stats handel på sine definerte oversjøiske områder. Danmark-Norge hadde således et ostindisk kompani (fra 1616, reetablert i 1670 og i 1730, sist under navnet Asiatisk Kompagni), et afrikansk kompani (1659, med base i Glückstadt i Holstein), et vestindisk kompani (1671, omorganisert som Vestindisk-Guineisk Kompani, 1674, for å omfatte slavehandelen som ble drevet fra Vest-Afrika, kalt Guineakysten – i våre dagers Ghana).

Kompaniene drev ikke bare handel, de hadde lenge også ansvar for og myndighet over landets handelsstasjoner og kolonier, med administrasjon og militærvesen. Først fra midten av 1700-tallet overtok flere europeiske stater selv kontrollen over de oversjøiske koloniene og besittelsene – først Frankrike, etter hvert også Danmark-Norge (1777) og andre mindre kolonimakter. Omtrent samtidig ble handelen på koloniene frigitt i de fleste kolonimaktene, og deretter måtte kompaniene konkurrere med uavhengige kjøpmenn eller handelshus. I Danmark-Norge ble Indiahandelen åpnet for alle kongens undersåtter i 1772, mens Kinahandelen fortsatte som et monopol for Asiatisk Kompagni. Bare det britiske EIC beholdt rollen – ikke bare som en korrupt «stat i staten», men, med samtidens ord, som «en stat forkledd som en kjøpmann», med en egen hær og store deler av India under sin kontroll helt fram til 1858, da den britiske staten overtok det som da ble hetende British India, etter det indiske opprøret året før.

I Danmark-Norge var nesten alle handelskompaniene basert i København, i tråd med eneveldets økonomiske politikk, som favoriserte hovedstadens handel og sjøfart framfor de norske, men spesielt framfor de øvrige danske kjøpstedene. Kongen ga kompaniene oktroyer, privilegiebrev, med varighet fra 20 til 40 år. Islandshandelen ble i perioder drevet av et eget kompani, men i andre grupper av kjøpmenn, som fikk monopol på handel i ulike distrikter på øya. Hvert år seilte rundt 25 skip fra København til Island. Noen av dem fortsatte til Karibia med tørket fisk og fårekjøtt til Dansk Vestindia. I 1747 ble det opprettet et Alminnelig handelskompani som drev handel mellom København og Østersjøen, Spania og Frankrike, men uten større suksess.

Fram til 1729 hadde både Finnmarks- og Grønlandshandelen vært drevet fra Bergen, men i det året ble førstnevnte overdratt til en sammenslutning av københavnerborgere og tolv år seinere til Det islandske kompani, mens Grønlandshandelen først ble overdratt til en borger i hovedstaden og noen år seinere til Det alminnelige kompani. Handelen på Færøyene ble drevet for Kongens egen regning, også den fra København. Sentraliseringen i København var en vesentlig del av eneveldets politikk, og brøt samtidig av båndene mellom Norge og de gamle norske skattlandene i vest.

Flere av handelskompaniene drev også produksjon, men i tillegg ble det etablert det vi kan kalle rene produksjonskompanier, som sto for driften av saltverk, sukkerfabrikker, glassverk og andre manufakturer i Danmark, Norge og hertugdømmene Slesvig-Holstein. Det norske kompani (dannet i 1739 med vesentlig dansk kapital, reorganisert i 1751 med hovedsakelig norsk kapital) drev mange ulike prosjekter, men konsentrerte seg etter hvert om tjærebrenning, Vallø saltverk og framfor alt om glassverkene.

Endelig ble det mot slutten av 1700-tallet etablert flere private kompanier av den gamle typen, uten statlig deltakelse og som regel uten egne privilegier, både i Danmark og Norge. Da Indiahandelen ble frigitt i 1772, gikk flere konsortier av københavnbaserte kjøpmenn inn i Indiahandelen. En av sammenslutningene ble kalt Det partikulære kompani, og formålet var å samle nok kapital til å kunne utfordre Asiatisk Kompagni over tid og utnytte høykonjunkturen for Indiahandelen under den nordamerikanske frihetskrigen. I Norge dannet Nedenes-familien i Mandal Madam Karen salig Gjert Tørresens kompani, som drev trelasthandel og skipsfart. For dem var kompaniformen først og fremst en måte å holde familiens formue samlet gjennom generasjonsskiftene og unngå oppsplitting av eiendommer og kapital.

Omkring 1800 gikk handelskompanienes glansdager mot slutten. Avskaffelsen av monopoler og andre privilegier under den økonomiske liberalismen og en ny fase i koloniseringen, med hovedvekt på territorielle besittelser i stedet for handel, og det som er blitt kalt imperialismen gjorde kompaniene irrelevante – til slutt også EIC i India. Og etter midten av 1800-tallet kom en ny organisasjonsform, som var de gamle handelskompaniene overlegne: aksjeselskap med begrenset ansvar (Ltd. Co., GmbH og tilsvarende), men med ubegrenset varighet, og status som juridiske personer, noe som blant annet gjorde det mulig for aksjeeiere å saksøke selskapet. Noen av de nye aksjeselskapene kalte seg kompanier, men de må ikke forveksles med de gamle handelskompaniene.