hippokratiske ed

Eden er fra det femte århundre før vår tidsregning, og tilskrives gjerne den greske legen Hippokrates. Den eldste kjente nedskrevne versjonen er fra det første århundret evt. Eden ble i middelalderen grafisk utformet som et kors, og har siden vært en av de mest kjente greske tekstene innen medisinen. Teksten har senere blitt endret en rekke ganger.

Hippokrates fra Kos (cirka 460–377 fvt.) blir ofte kalt «medisinens far». Han har gjennom århundrene stått som den mest betydelige representant for den tidlige skaperperiode i gresk oldtidsmedisin. Hans fortjeneste som lege var blant annet at han gjorde sine iakttagelser ved sykesengen, tenkte rasjonelt og vendte seg bort fra magi og trolldom i sin oppfatning av sykdom og behandling. Hans navn er knyttet til 72 skrifter om legekunst, dels vitenskapelige, dels som aforismer med generelle legeråd til allmenheten. Denne samlingen kalles Corpus Hippocraticum, men den har ikke bare vært skrevet av Hippokrates selv. Kun et fåtall tilskrives ham, men viser likevel hvilken posisjon han hadde i oldtiden.

Eden har trolig sitt opphav fra legeskolen i Knidos, en kystby i Lilleasia like sør for øya Kos, og har muligens blitt til i sin første versjon allerede på 500-tallet fvt. Dens etiske innhold har dannet skole gjennom tidene, og selv om den altså neppe er forfattet av Hippokrates, har hans anseelse gjort det naturlig å regne den til Corpus Hippocraticum.

Jeg sverger ved legeguden Apollon, ved Asklepios, Hygieia, Panakeia og alle guder og gudinner, og tar dem til vitne på at jeg skal overholde denne eden og kontrakten etter egen evne og vurdering.

Jeg skal ære ham som lærte meg denne kunsten som mine egne foreldre, og gi ham del i mine midler og hjelpe ham når han trenger det. Jeg skal regne hans avkom som mine egne brødre og lære dem denne kunsten hvis de ønsker å lære den, uten betaling og kontrakt. Jeg skal gi mine egne sønner, min lærers sønner og de elever som har underskrevet kontrakten og sverget i tråd med skikken blant leger, del i forskriftene, forelesningene og resten av undervisningen, men ingen andre.

Jeg skal bruke diett til de sykes beste etter egen evne og vurdering og avstå fra å skade eller gjøre urett. Jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt. På samme måte skal jeg heller ikke gi noen kvinne fosterfordrivende middel. Jeg skal leve og utøve min kunst rent og fromt. Jeg skal ikke operere, ikke engang dem som lider av stein, men overlate det til dem som utfører slike handlinger. I de hus jeg kommer skal jeg komme til de sykes beste, og enhver bevisst urett eller skade skal ligge meg fjernt, og særlig seksuelt samvær med mann eller kvinne, fri eller slave. Det jeg måtte se eller høre under behandlingen eller også utenfor behandlingen ute blant folk, som ikke bør bringes videre, skal jeg tie om og regne som hellige hemmeligheter. Hvis jeg overholder denne eden og ikke bryter den, la meg bli æret for min livsførsel og min kunst av alle mennesker for alltid. Men hvis jeg bryter eden og sverger falskt, la det motsatte av dette skje.

Oversatt av førstelektor i gammelgresk ved Universitetet i Oslo, Eirik Welo.

• Hippokrates
• medisinsk historie
• medisinsk etikk

• Hippokrates (2000). Om legekunsten. Oslo: De norske Bokklubbene.