hysteri

Betegnelsen hysteri kommer av et gammelt gresk ord for livmor. I antikkens Hellas mente man at en «vandrende livmor» kunne forårsake forskjellige mentale og fysiske problemer. Denne teorien, om en forbindelse mellom ulike sykdomssymptomer og de kvinnelige kjønnsorgan, hadde lang levetid i europeisk medisinsk kultur. Imidlertid var det først på 1600-tallet at 'hysteri' kom til å betegne en bestemt sykdom i europeisk medisin. Flere medisinske autoriteter, som for eksempel den britiske legen Thomas Willis, kom da til at symptomene som kaltes 'hysteriske' skyldtes fysiske forstyrrelser i nervesystemet. Denne forklaringsmodellen kom til å bli sentral i medisinen på 1700 og 1800-tallet. En implikasjon av den var at sykdommen mindre eksklusivt ble knyttet til kvinner.

På 1800-tallet økte den medisinske interessen for hysteri kraftig, og tilsynelatende økte også forekomsten av hysteri. De medisinske forklaringene var mangfoldige. De fleste leger holdt fast på at nervesystemet hadde stor betydning.

På andre halvdel av 1800-tallet kom studiet av hysteri til å få særlig stor betydning for utviklingen av psykiatri og klinisk psykologi. Historikere har i ettertid karakterisert perioden som en «hysteriets gullalder». Det er den franske nevrologen Jean-Martin Charcot som særlig blir knyttet til den nye vitenskapelige interessen for hysteri. Charcot, som var virksom på sykehuset Salpêtrière i Paris, så på hysteri som en degenerativ lidelse, og han benyttet seg av hypnose for å undersøke den. Han mente at hypnotiserbarhet i seg selv var et symptom på hysteri. På tross av Charcots insistering på at lidelsen grunnleggende sett var en fysisk skade på nervesystemet, og at den bare fantes hos mennesker som var biologisk sett disponert for det, så åpnet hans bruk av hypnose for mer rendyrkede psykologiske tilnærminger til lidelsen. Både den franske psykologen Pierre Janet, som hadde startet som en elev av Charcot, og den østerrikske legen Sigmund Freud, utviklet teorier om de psykologiske mekanismene bak hysteri. Det var slike perspektiver på hysteri som kom til å dominere på 1900-tallet.

Studier av hysteripasienter var grunnlaget for utviklingen av psykoanalysen. Freud utviklet metoden med frie assosiasjoner, som en erstatning for hypnose, og han kom til at hysteri ikke var en lidelse i nervesystemet, men at det var en psykologisk reaksjon på bestemte livsbetingelser, en reaksjon som typisk ble omgjort til kroppslige symptomer. Han mente at det lå ubevisste konflikter til grunn, ofte knyttet til aggresjon og seksualitet, som den rammede ikke klarte å løse på en rimelig måte. Siden de kroppslige symptomene var psykologiske i sin opprinnelse, mente Freud at de også kunne behandles med psykologiske metoder.

Betegnelsen hysteri var i århundrer særlig knyttet til kvinner, men som medisinsk diagnose ble den på 1700- og 1800-tallet brukt på både kvinner og menn. Den mannlige varianten av hysteri ble på 1600- og 1700-tallet kalt hypokondri. Under første verdenskrig fant man et symptombilde hos mange soldater som hadde vært ved fronten som man kalte granatsjokk.

Hysteri har også satt dype spor i litteraturen, og både hos Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Amalie Skram finner vi personer som for samtiden var gjenkjennelige som hysterikere. Virginia Woolf har på sin side tegnet et bilde av en mann som lider av granatsjokk i romanen Mrs Dalloway.

På andre halvdel av 1900-tallet forsvant hysteridiagnosen både fra behandlingsinstitusjoner, fra medisinsk litteratur og fra de medisinske diagnosesystemene.

Den medisinske behandlingen av hysteri har variert til ulike tider og steder, ikke minst med pasientenes ulike sosiale status. På 1700-tallet var hysteri regnet som en lidelse som rammet sosiale høystatusgrupper. Disse kunne behandles ved kurbad eller i sine hjem. Den amerikanske legen Weir Mitchell utformet i 1870-årene en behandlingsform han kalte «the rest cure», som bestod i absolutt hvile over lange tidsrom, og fortrinnsvis ble foreskrevet for kvinner. Mange bemidlede pasienter som hadde diagnosen, tilbrakte tid på sanatorier.

Hysteridiagnosen var imidlertid ikke forbeholdt rike pasienter. Offentlige institusjoner, som Salpêtrière i Paris, hadde et stort antall fattige hysterikere til behandling. De mest berømte tilfellene av behandling av hysteri er likevel berømte er de få hysterikerne som Freud behandlet og skrev om, og som var sentrale i utviklingen av psykoanalysen.

Hysteri, hysterisk nevrose og hysterisk personlighetsforstyrrelse er nå fjernet fra offisiell internasjonal diagnostikk.

I stedet har man tatt i bruk kjønnsnøytrale begreper som dissosiativ lidelse og dramatiserende personlighetsforstyrrelse. Disse begrepene gjenspeiler bedre de viktigste kjennetegnene ved de gitte tilstandene.

• nevroser
• personlighetsforstyrrelser
• psykoselidelser

• Bondevik, Hilde. Hysteri i Norge. Et sykdomsportrett. (Scandinavian Academic Press, Oslo 2019).
• Arnaud, Sabine. On hysteria. The invention of a medical category between 1670 & 1820 (The University of Chicago Press 2015).
• Micale, Mark. Approaching hysteria. Disease and its interpretation. (Princeton University Press, 1994).