Ishavsfangst er fangst på sjø og land av pattedyr og fugler i arktiske områder, særlig i områdene mellom Novaja Zemlja og Nord-Amerika. Dyr som særlig har vært gjenstand for fangst, er hvithval (kvitfisk), narhval, de større hvalartene, flere selarter og fjellrev (polarrev). Tidligere ble det også tatt hvalross, isbjørn og svalbardrein, samt moskusfe på Østgrønland, men disse dyrene er nå fredet.
Ishavskystene har relativt sett få dyrearter, men mange av disse forekommer i flokker med større antall individer i visse perioder – spesielt om våren og i sommerhalvåret når hval og hvalross er på næringsvandring, sel føder, eller «kaster», i drivisen og sjøfugl hekker i store kolonier på land.
Dette har gitt muligheter for en sesongbasert fangstvirksomhet der byttedyrene forekommer i større konsentrasjoner og er lettere tilgjengelig på grunn av isforholdene enn ellers i året. Noen av dyreartene som sel og hval, har gitt så stort fangstutbytte at det har vært grunnlag for kommersiell utnyttelse i større skala.
I vår tid er det lite igjen av den tradisjonelle, kommersielle fangsten på arktiske dyrearter drevet med fartøyer fra Norge. I tillegg til de større pattedyrene nevnt ovenfor, er også flere fuglearter fredet. Etter den sterke beskatningen fram til 1950 og 1960-tallet, har det tatt lang tid for bestandene å ta seg opp igjen.
Enkelte fartøyer fra Troms og Møre går fremdeles til de gamle fangstfeltene for grønlandssel i Vestisen (utenfor Østgrønland, mellom Island og Svalbard). Den tidligere omfattende russiske fangsten i Østisen (Kvitsjøområdet) har ikke vært drevet de senere år. Canadiske selfangere driver fortsatt den tradisjonelle fangsten ved Newfoundland, men virksomheten er strengt kvoteregulert, og sviktende omsetning og lave priser på skinnene har gjort fangsten lite lønnsom. I tillegg er den kommersielle selfangsten politisk kontroversiell, og flere land har vedtatt forbud mot import av selfangstprodukter.
På Svalbard gis det begrensete fellingskvoter for svalbardrein til fastboende i gruvesamfunnene og overvintrende fangstfolk. Årlig er det et par personer rundt om på de gamle fangstfeltene på Spitsbergen som driver revefangst med lemfeller og har dispensasjon til å sanke ærfugldun. Selfangsten på Svalbard går nå hovedsakelig til mat for hundespann.
For befolkningsgruppene langs ishavskystene spiller jakt og fangst til eget konsum fremdeles en viktig rolle. Men klimaendringer i nyere tid har gjort det mye vanskeligere å sikre seg levegrunnlag og eventuelle inntekter fra fangstvirksomhet. Drivisen kommer ofte ikke nær land i sommerhalvåret, og dyrearter som isbjørn, sel og hvalross er derfor blitt vanskeligere tilgjengelig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.