jordvern

De naturlige, nedbrytende kreftene er først og fremst vind- og vannerosjon. Omfanget av jordødeleggelsen ved disse kreftene er direkte og indirekte påvirket av jordart, kulturinngrep, topografi, nedbør og vindens styrke og varighet.

Partikler i grovkornede jordarter rives forholdsvis lett løs av vind, regn eller strømmende vann, mens finpartikler (silt- og leirfraksjonene) lettere transporteres over større avstander. Porøs jord kan absorbere forholdsvis store vannmengder på kort tid, slik at mengden av eroderende overflatevann reduseres. Finkornet jord vil enten umiddelbart eller etter tilslemming gjennom regndråpenes virkning bli så tett i overflaten at avrenningsmengden blir stor, men vil for en kortere tid kunne motstå utgraving ved sin større sammenhengskraft. Jord med gryn- eller dobbeltkornstruktur er forholdsvis motstandsdyktig. På den annen side påvirker vannerosjonen topografien.

Vannerosjon er et aktuelt problem overalt hvor klima- og jordbruksforholdene ligger til rette for sesongbundet plantedyrking. Nedskjæringer i løsmassene deler opp jordarealene så de blir vanskelige eller umulige å kultivere. I verste fall kan hele landskapet forandres. Amazonasvassdragets nedslagsfelt har vært sterkt utsatt for erosjon etter avskoging. I vassdragenes nedre deler samles sedimentene og forårsaker flom i områdene omkring. Også i tidligere skogområder rundt Himalaya har økt utnyttelse av jorden til jordbruksformål økt erosjonsproblemene forårsaket av vann i stor hastighet. Tidligere ble vannet forsinket ned til jordoverflaten av vegetasjonen. Skogen bandt mye vann, og vegetasjonslaget bremset vannhastigheten.

Vinderosjonen virker vanligvis mer lokalt. Kjent også fra Norge er vandrende sanddyner som eter seg innover plantevekst og produktiv jord i den fremherskende vindretning. Beplantning med visse gressarter, eller leplanting, er botemidler. Av et ganske annet omfang var for eksempel katastrofen i USA i 1934, da veldige mengder av præriedistriktenes matjord i støvform blåste over de østlige deler av kontinentet og ut i Atlanterhavet.

For å verne mot disse kreftene bør jordoverflaten være skjermet av plantedekke mest mulig. Røttene binder jorden sammen, blad og stengler bremser hastigheten på vann og vind. Dette kan oppfylles ved å ha varig eng eller beite, bruk av dekkvekst i radkulturer, utsatt pløying, høstonn fremfor våronn. I bratt fjell-landskap kan terrassering av åkerarealet virke forebyggende.

I Norge har erosjonsskadene forholdsvis lite omfang. Imidlertid kan overflateavrenning fra bar mark før åkervekstene vokser til, ofte inneholde så mye av matjord at det utgjør et betydelig bidrag til forurensningen av bekker og innsjøer, særlig fordi denne jorden er næringsrik, ofte nygjødslet. Det er etablert ordninger i jordbruksoppgjøret som skal stimulere bønder med erosjonsutsatt jord til å avstå fra å pløye åkeren om høsten. Et slikt tiltak reduserer erosjon og avrenning fordi perioden når jorden ligger uten plantedekke, blir redusert.

I Norge utgjør omdisponering av arealer den største trusselen mot dyrket jord. Arealer som blir tatt til veier og byggetomter og lignende, er for alltid tapt for planteproduksjon for både jordbruk og skogbruk, mens jordbruksarealer som blir liggende brakk eller som vokser til med skog, forblir produktive i biologisk forstand. Det største behovet for jord til veier og byggetomter finner man i tettbebygde strøk, som også er de beste jordbruksstrøk.

I perioden 1967–1993 ble vel 300 000 dekar dyrket jord, eller cirka 3 prosent av dagens jordbruksareal, blitt omdisponert til andre formål.

• jord
• jordsmonn
• erosjon
• avrenning