motorferdselloven

Motorferdsel er definert i loven som bruk av kjøretøy (bil, traktor, motorsykkel, beltebil, snøscooter og lignende) og båt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor, samt landing og start med motordrevet luftfartøy. Dette betyr at start og landing med fly i utmark og vassdrag er omfattet, og også ferdsel med luftputefartøyer. Forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og så videre hjemler at elsykler (med maks nominell motorkraft på 0,25 kW eller topphastighet 25 km/t) kan brukes fritt i utmark, men dette kan begrenses av lokale (kommunale) forskrifter.

Utmark i lovens forstand følger definisjonen i friluftsloven. Med vassdrag menes åpne og islagte elver, bekker og innsjøer. Lovens hovedregel er at i utmark og vassdrag er motorferdsel ikke tillatt med mindre annet følger av loven selv eller etter vedtak med hjemmel i loven.

Motorferdsel som ifølge loven er tillatt, er ferdsel i regi av offentlige myndigheter, Forsvaret, nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder og i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring, samt rutetransport i henhold til løyve gitt etter yrkestransportloven.

Ifølge loven kan det tillates motorferdsel etter forskrift. Her finner vi en særlig hjemmel til i forskrift å åpne for snøscooterløyper i Finnmark og Nord-Troms. Det er begrensninger på hvilke områder slike løyper kan legges i. Etter loven kan det også gis tillatelse til ferdsel gjennom lokal forskrift eller enkeltvedtak. Loven gir også adgang til å tillate ferdsel hvis særlige grunner foreligger. Tillatelsen kan begrenses, og det kan knyttes vilkår til den.Klima- og miljødepartementet kan begrense den kommunal myndigheten til å tillate ferdsel.

Motorferdselloven har også en aktsomhetsregel: motorferdsel i utmark og vassdrag skal foregå aktsomt og hensynsfullt for å unngå skade og ulempe for naturmiljø og mennesker.

Videre åpner loven for at nabokommuner kan etablere samarbeidsordninger om ferdsel, for eksempel løypetraseer.

Loven innskrenker ikke den adgang grunneier og bruker etter gjeldende rettsregler har til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom.

På Svalbard og Jan Mayen gjelder loven i den utstrekning Kongen bestemmer det (i praksis Klima- og miljødepartementet).

Loven har også bestemmelser om straffansvar, tilsyn og kontroll og overtredelsesgebyr.

Den frie ferdselsretten i utmark har røtter i sedvane fra de tidligste tider. Det tilkommer enhver fritt å ferdes til fots eller med ikke-motoriserte fremkomstmidler i utmarka i Norge uansett hvem som er eier. Disse rettighetene til ferdsel danner kjernen i allemannsretten, og er nedfelt i friluftsloven fra 1957.

Etter den kraftige veksten i levestandard og med økt tid til rekreasjon, økte ferdselen med særlig båt og snøscooter i utmark og på innsjøer og vassdrag. Den økede trafikken besto i all hovedsak av «lystkjøring» uten noe annet formål enn opplevelsen i seg selv. Denne trafikken ble funnet å være til forstyrrelse av, og slitasje på fauna og flora, samt at det oppsto fare for forurensning av uberørte naturområder, herunder støy.

Ved forberedelsen av naturvernloven av 1970 (opphevet og avløst av naturmangfoldloven i 2009) ble det utredet en forbudsbestemmelse. Problemene knyttet til motorisert ferdsel i utmark og vassdrag ble imidlertid ansett å være såpass mangeartede og komplekse at det var nødvendig med en egen utredning av dem. I 1972 ble det derfor satt ned et eget lovutvalg som ledet fram til vedtakelsen av den første og ennå gjeldende motorferdsellov.

• motorferdsel i utmark og vassdrag

• Lovdata: motorferdselloven