omlyd (språkvitenskap)

Ved i-omlyd, som er utbredt også i andre germanske språk enn de nordiske, blir vokalen foran nærmet til den høye fremre tungestillingen, slik at á (å) går over til æ, a til e, o til ø, u til y, og au til ey (øy), for eksempel látiR til lætr, gastiR til gestr, domian til døma, fullian til fylla, lausian til leysa (løysa). Vi finner spor av dette i moderne norsk som i bøyningene bok – bøker, stor – større, lang – lengre, og i avledninger som full – fylle, tom – tømme. Jamfør også bøyninger i engelsk man – men og tysk Mann – Männer, Stadt – Städte.

Ved u-omlyd (eller w-omlyd) blir vokalen rundet, slik at maguR blir mǫgr (måg), barnu blir bǫrn (og på dansk børn), singwan blir syngva (synge). Både i-omlyd og u-omlyd opptrer særlig fra slutten av vikingtiden.

Ved a-omlyden, som er noe eldre, senkes i til e og u til o, for eksempel wira til verr (mann) og hurna til horn. A-omlyden er særskilt utpreget i vestnordisk, og den har skapt dobbeltformer som skudd – skott, og norsk kolle mot svensk kulle.

Den jamningen (vokaljamningen) som finnes i norske målføre, særlig i trøndersk, er også en slags omlyd, for eksempel gatu til gutu og viku til vuku.

Ordet omlyd ble først brukt av Friedrich G. Klopstock, som brukte det også om det vi nå kaller avlyd og brytning. Jacob Grimm gav ordet dets nåværende betydning.

• assimilasjon – språkvitenskap