rådyrjakt

Ren postering uten drivere eller hund kan drives der man kjenner dyrenes trekkveier mellom hvileplasser og beiteplasser. Det krever gjerne stor lokalkunnskap kombinert med evnen til å finne stiene rådyret benytter seg av. Slik jakt foregår med størst hell morgen og kveld når dyrene beveger seg mellom beiteplasser og hvileplasser.

Drivjakt foregår ved at en eller flere jegere posterer mens en eller flere drivere går gjennom terrenget mot postene. Også driverne trenger gode kunnskaper om hvordan rådyret bruker terrenget. Når man driver av et bestemt område, er det gjerne lokalkunnskapen som avgjør om drevet blir vellykket eller ikke. Det gjelder å oppsøke lokaliteter hvor man vet eller med god grunn antar at rådyr kan oppholde seg.

I dagslys er rådyret som de fleste andre viltarter opptatt av å holde seg ute av syne for eventuelle fiender. Det betyr at tette skogholt i et åpent kulturlandskap (såkalte «såter») bør innlemmes i drevet. Ellers steder hvor man av erfaring vet at dyrene beiter eller hviler.

Drivjakt uten hund involverer flere jegere. Jo færre man er, desto viktigere er det å kjenne dyrenes fluktvaner og terrengets beskaffenhet. Jegere med hagle kan plasseres lengst ned i vegetasjonstette lier, mens riflepostene kan ha videre utsyn. Med god oversikt får man god tid til å planlegge skuddet. Det er likevel ingen grunn til å ha utsyn hundrevis av meter til sidene, langt utenfor forsvarlig riflehold. Det blir vanskelig å se detaljene lenger unna, og rådyr kan utnytte den minste dekning. Geita og kalvene kommer gjerne stikkende først, mens bukken kan komme snikende etter.

Smygjakt er en ytterst krevende jaktform på et så forsiktig dyr som rådyret. Artens forkjærlighet for tett vegetasjon gjør at det er vanskelig å observere dyr på langt hold. Generelt under smygjakt er det viktig å velge klær som gjør det mulig å bevege seg stille. I tillegg må jegeren vite å bevege seg rolig og veloverveid i terrenget. Det skal lite til før man lager en lyd som høres vidt omkring. Sporsnø er selvsagt en meget god hjelp, også for å dempe lyder. Men det er slett ikke alltid at det lønner seg å gå rett i dyrets sporløype. Mang en smygjeger som tror han er i ferd med å snike seg innpå et intetanende rådyr, har måttet tro om igjen.

Det vanligste er løs, på drevet halsende hunder. En rådyrlos bør ikke vare hele dagen, kanskje i høyden et par timer. De lavbeinte hundene som er tillatt på rådyr, sikrer en lav drevfart som ikke stresser dyrene unødig. I tillegg er det større sjanse for at rådyrene turer i hjemmeområdet når hunden ikke presser for hardt. I terreng der langbeinte støvere har jaget rådyr hender det ar dyrene spurter rett ut uansett hvilken hund de får etter seg. Imidlertid vil rådyret i de aller fleste tilfeller være lite redd for hunden. Men dyrene kan rase av gårde på uttaket dersom hunden kommer brått på dem og beskriker, for eksempel på dagleiet eller under beiting. Da kan dyrene velge en tilfeldig fluktrute i vill fart. Dersom hunden er «løs», vil den varsle dyrene om at den er på sporet av dem. Da får losdyrene forberedt flukten, og sjansen er større for at de velger en av sine faste stier.

Dersom det er flere jegere settes som regel poster ut før hunden slippes.

Kortdrivende (støtende) hunder kan også brukes på rådyr. Dette er vanlig spesielt i kulturlandskap i Sverige og Danmark, hvor for eksempel fuglehunder (spaniel/stående/retriever) slippes i «såter» i kulturlandskapet. Spanieler støter alt vilt de kommer over, også rådyr. Hundene forfølger dyret et kort stykke og vender tilbake til fører.