sædgås

Fjærdrakten er gråbrun, men noe mørkere sammenlignet med de andre gråbrune gjessene. Hodet, øvre del av halsen, oversida av vingene og ryggen er mørk brun, og med tydelig kontrast til resten av kroppen. Undersiden er lys brun og undergumpen reint hvit. Nebbet er oransje og svart, og føttene er skarpt oransjefarget. I flukt kjennes sædgjess fra de andre gråbrune gjessene på at de er vesentlig mørkere på vingeoversiden og jevnt mørk brun på hele undersiden av vingen. Fjærdrakten er lik hos hann og hunn, men hannen er noe større og tyngre.

Sædgås kan lett forveksles med andre gråbrune gjess og da særlig med grågås og kortnebbgås. Grågås har imidlertid en fjærdrakt uten de kontrastene som kjennetegner sædgåsa. Kortnebbgås er tydelig mindre og betydelig lysere på oversiden enn sædgås. Dessuten har både grågås og kortnebbgås mye hvitt på stjerten. På kortere avstand utelukker også farge på nebb og føtter forveksling med disse artene.

Sædgåsa er vanligvis mindre lydytrende enn de andre gråbrune gjessene. Lyden er nasal og trompetlignende, vanligvis to- eller trestavet og blir beskrevet som «ang-ank» eller «tjø-tjø-tjøtt». Denne lyden er svært lik kortnebbgås, men noe dypere i toneleie.

Sædgåsa hekker i Fennoskandia, og østover gjennom Russland til Stillehavet. Den er i motsetning til grågås en typisk innlandsfugl. Sædgås opptrer i to underarter; u.a. fabalis (skogsædgås) som er knyttet til den boreale barskogssone og underarten u.a. rossicus (tundrasædgås) som er knyttet til tundra.

I Norge hekker sædgås i all hovedsak i Finnmark. I tillegg hekker trolig noen få par i Troms og en liten, men tilsynelatende stabil bestand helt nordøst i Trøndelag. Den norske hekkebestanden er estimert til mellom 30 og 50 par for underarten fabalis og 207–415 par for underarten rossicus.

Bestandsutviklingen for sædgås i Norge har vært negativ. På slutten av 1800-tallet og fram mot midten av 1900-tallet var sædgåsa mange steder tallrik i høyereliggende strøk. Den var imidlertid ettertraktet som matvilt og gjessene ble slaktet av lokalbefolkningen i myteperioden når de ikke er flygedyktige. I tillegg har vannkraftutbygging, økt ferdsel og forstyrrelser i hekkeområdene også vært negativt for bestandsutviklingen. Dette har resultert i at sædgåsa nå er borte fra mange av de tidligere kjente hekkeområdene i Norge.

Sædgåsa lever i all hovedsak av plantemateriale, både på land og i vann. Her inngår også røtter og bær. Under trekk på høsten og i vinterhalvåret kan de også oppsøke innmark for å beite på spillkorn og rotfrukter.

Sædgås er, i likhet med svaner og andre gjess, en monogam art. Så lenge begge fuglene lever holder paret sammen. Hekkelokaliteten kan variere noe, men reiret er ofte plassert på en høyde i nærheten av myr og som regel ikke langt fra vann. I hekkesesongen opptrer de vanligvis i spredte par. Det kan synes som de liker å hekke på steder med godt utsyn, og gjerne inntil trær eller under busker. De er svært sky i hekkesesongen.

Sædgjess legger 4–6 egg omkring midten av mai, ennå mens det ofte fortsatt er mye snø i hekkeområdene. Hunnen ruger i 27–29 døgn, mens hannen holder vakt like ved. Ungene passes godt på av begge foreldrene og forlater reiret etter kort tid. Ungene er flygedyktige etter 40–50 dager.

Sædgås er en trekkfugl. De kommer tilbake fra overvintringsområdene i månedsskiftet april–mai. Da er de gjerne å finne på faste vårrasteplasser i fjellbygdene hvor de bygger opp kondisjonen før de drar videre til hekkelokalitetene. I løpet av september trekker de sørover mot faste overvintringsområder i Sør-Sverige, på Jylland i Danmark, i Tyskland og i Storbritannia. Enkeltindivider kan imidlertid overvintre langs norskekysten.

Det merkelige navnet på denne arten forklares med at når disse gjessene kom til fjellbygdene på våren var tida inne for å få såkornet i jorda. Sædgås ble også tidligere omtalt som fjellgås.

Sædgås er fredet i Norge, men blir av og til skutt da enkeltindivider kan inngå i flokker av grågjess og kortnebbgås.

• gjess
• andefamilien
• fugler i Norge
• truede arter

• BirdID: Faktaside om sædgås