shinto

Helligdommer (jinja, jingū) er steder der en eller flere guder bor, og hvor de kan tilbes av alle som føler et behov for det. Det finnes omtrent 100 000 slike helligdommer i Japan. De fleste har ingen profesjonelle prester og blir vedlikeholdt av nabolag på dugnad. I den andre enden av skalaen er noen hundre store helligdommer drevet av fulltidsprester, mest menn, men også et mindre antall kvinner. Prestenes oppgave er å holde helligdommen vedlike og gudene i hevd og å formidle bønnene fra de besøkende til gudene. Det er ingen regelmessige gudstjenester og ingen menighet, men alle er velkomne, uansett tro. Ofte bruker nabolag helligdommen de sokner til for årlige festivaler (matsuri) og andre felles arrangementer. De fleste helligdommer anser det som sin viktigste funksjon å knytte lokalsamfunnet sammen til et fellesskap. Derfor er det viktig at både buddhister og kristne, og også mennesker uten interesse for religion, ikke føler seg utestengt. Gudene fungerer her som et symbol for samhold og felles tradisjoner.

Helligdommer har også en rolle i familielivet. Mange japanske familier har en buddhistisk familiegrav, og begravelser og minnetjenester for forfedrene holdes ved buddhistiske templer og buddhistiske husaltere. Shinto-helligdommer tilbyr ritualer som markerer andre livsfaser: fødsel, barnas tredje, femte og sjuende leveår samt ungdommers myndighetsalder. Ved nyttår besøker mange japanere en helligdom for å be om lykke i det kommende året og for å skaffe seg amuletter som skal sikre gudenes beskyttelse. Helligdommer brukes også av mange for rituell rensing av hustomter og nyinnkjøpte biler. Noen helligdommer spesialiserer seg i bønner for mer spesielle formål, slik som suksess til eksamen, helbredelse av bestemte sykdommer, trygghet i trafikken og for en enkel fødsel for gravide.

Et typisk besøk til en helligdom begynner med at man renser munn og hender, går til bygningen hvor gudene bor, tilkaller deres oppmerksomhet ved å klappe i hendene og bukke, sier en stille bønn og kaster noen mynter i offerboksen. Ved mer høytidelige anledninger henvender man seg til skranken og får en prest til å framsi en formell bønn, ofte ledsaget av offergaver i form av frukt og risvin, musikk og dans.

Rundt 80 000 helligdommer er medlem av paraplyorganisasjonen Jinja Honchō («Helligdommenes hovedkontor»), som utdanner prester og fremmer helligdommenes sak i det offentlige rom.

Religiøse grupper som identifiserer seg som shinto, ofte kalt shinto-sekter, oppsto på 1800-tallet. Disse gruppene har sine egne menigheter av troende og en veldefinert lære. Medlemmene møtes for regelmessige «gudstjenester» og bekrefter sin tilhørighet ved å delta aktivt i gruppens aktiviteter. Shinto-sektene fokuserer ofte på én bestemt guddom, som skal ha åpenbart seg til gruppens grunnlegger for å spre frelse blant menneskene. I mange grupper anses grunnleggeren som en utvalgt person, og hans eller hennes liv og møte med guddommen er selve kjernen i gruppens lære.

Helbredelse og støtte under livskriser er ofte viktige grunner for dem som bekjenner seg til en shinto-sekt, men de fleste medlemmene er født i familier som konverterte flere generasjoner tidligere, og sosialiseres inn i sektens liv fra barnsben av. De fleste sektene legger vekt på verdier som respekt for forfedrene, flid og ærlighet, og selvoppofrende arbeid innenfor tradisjonelle kjønnsroller.

Noen shinto-sekter ser for seg at verden står foran en stor krise hvor guddommen skal rette opp en korrumpert verden. Andre fokuserer på helbredelse og formidling av overnaturlige krefter til sine medlemmer. Selv de største shinto-sektene er forholdsvis små, og medlemmene utgjør kun én eller to prosent av den japanske befolkningen.

Shinto er imidlertid større enn kun helligdommene og sektene: Det fungerer også som en idé om japansk identitet. Shinto blir ofte beskrevet som den uforanderlige kjernen i japansk kultur, noe som nærmest ligger i blodet eller DNA-et til enhver japaner. Denne ideen har lite grunnlag i japansk religionshistorie. Navnet shinto er et relativt nytt begrep. Innholdet i shinto er også svært skiftende. Forskjellige aktører har svært ulike ideer om dette. Helligdommenes paraplyorganisasjon Jinja Honchō fremhever keiserens rolle som Japans yppersteprest, og nasjonens enhet som en familie med felles forfedre der alle deltar i de samme ritualene og forenes gjennom disse.

Andre ser på shinto som en naturreligion, en særjapansk, animistisk tradisjon som handler om å leve i harmoni med naturen. Et slikt syn kan man for eksempel kjenne igjen i animasjonsfilmene til Hayao Miyazaki. Det omfavnes også av mange prester og besøkende. Felles for disse ideene er at de peker tilbake til en guddommelig, førmoderne tid da menneskene, gudene og naturen levde side om side i en tilstand av fredelig sameksistens.

Shintos historie er preget av det grunnleggende faktum at shinto ikke er en religion basert på en tro og en lære. Helligdommene er eldre enn begrepet shinto. Helligdommene som alle har sine egne lokale tradisjoner, kom først, og forsøkene på å beskrive dem som en helhet under merkelappen shinto kom mye senere. De eldste helligdommene går tilbake minst til 600-tallet.

• religion i Japan
• Japans historie