skolastikk

Skolastikkens grunnlag ble lagt av Augustin på 300-tallet. Videre ble den forberedt av blant andre Eriugena på 800-tallet og andre filosofer, som for det meste var påvirket av platonismen eller nyplatonismen. Særlig stor betydning hadde Anselm av Canterbury på 1000-tallet, som mente at han var en viderefører av Augustins filosofi og teologi.

Skolastikken kulminerte med gjenoppdagelsen av Aristoteles på 1200-tallet. Høyskolastikkens store navn er dominikaneren Thomas Aquinas og fransiskaneren Bonaventura.

Senskolastikkens viktigste navn er fransiskanerne Duns Scotus og William Ockham. Med sistnevnte utviklet skolastikken seg i retning av en empiristisk, nominalistisk og innen kirken meget omstridt filosofi. Skolastikkens mest betydningsfulle og kjente debatt var universaliestriden. Fra annen halvdel av 1300-tallet stivnet skolastikken i en lite fruktbar, spekulativ og spissfindig, ofte ordkløverisk tradisjon.

Den nyere tids filosofi og vitenskap (Galileo Galilei, René Descartes, Francis Bacon og mange andre) tok avstand fra skolastikken og representerte en bevisst opposisjon mot den. Senere har man imidlertid forstått at den på sitt beste leverte filosofi og teologi av høy klasse, og at kjennskap til skolastikken, som kanskje er middelalderens mest særpregede bidrag til vår åndshistorie, er vesentlig for vår kulturhistoriske forståelse.

• universaliestriden