syndflod

Teksten i første Mosebok forteller at det hersket lovløse tilstander på jorden. Noa beskrives som den eneste som «fant nåde for Herrens øyne», og som «en hederlig og rettferdig mann». Noa skulle derfor overleve flommen og bringe menneskeslekten videre. Han fikk i oppdrag å bygge en båt, arken, og ta med seg familien og eksemplarer av alle dyre- og fuglearter inn i den.

Etter flommen, da jorden igjen ble beboelig, bygde Noa et alter og ofret et takkoffer. Gud sa det samme som han hadde sagt til Adam og Eva: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden» (første Mosebok 9,1). Ifølge tradisjonen var Noas tre sønner hele den senere menneskeslektens forfedre. For å markere at han aldri igjen ville forsøke å utrydde menneskene satte Gud regnbuen på himmelen (første Mosebok 9,12–17).

Bibelteksten inneholder noen motsetninger, for eksempel i spørsmålet om hvor mange dyr Noa tok med seg av hver art inn i arken. Ifølge første Mosebok 6,19 er det «to av hvert slag», mens ifølge 7,2 er det sju par av alle rene dyr. Forskerne mener at den bibelske fortellingen antakelig er vevd sammen av to eller flere eldre fortellinger, og at ujevnhetene i fortellingen speiler denne tilblivelsesprosessen.

I bibelteksten omtales Gud med både gudsnavnene Jahve og Elohim.

Fortellingen om Noa og syndfloden har mange fellestrekk med langt eldre mesopotamiske myter. Blant dem er den gammelbabylonske versjonen av Gilgamesj-eposet (cirka 2000 fvt.), der vismannen Utnapishtim overlever flommen, og han og hans hustru blir gitt udødelighet av gudene når flommen er over. En annen versjon finner vi i det akkadiske Atrahasis-eposet, som finnes i kopier fra 1700-tallet fvt., og som i sin opprinnelige form kan være eldre enn Gilgamesj-eposet. Begge disse to tekstkompleksene går antakelig opprinnelig tilbake til eldre sumeriske fortellinger om flodhelter.

I begge de nevnte mytene dreier det seg om bygging av en båt, en stor flom som dreper alt levende, fugler som blir sendt ut for å undersøke om det igjen finnes tørt land og en ofring til gudene når det hele er over. Så langt er altså likheten mellom de eldre mytene og den bibelske fortellingen slående. Men i de mesopotamiske versjonene vil gudene ødelegge menneskeslekten fordi de bråker og hindrer gudenes søvn og ro. I den bibelske versjonen er det én gud som fordømmer menneskene på grunn av deres ondskap (første Mosebok 6,5–6). Noen forskere har hevdet at det også her foreligger en likhet: både i de mesopotamiske og den bibelske fortellingen dreier det seg om at menneskene tillater seg å utfordre gud/gudene.

Hos mange folk finner vi myter som forteller om hvordan verden og menneskene har gått til grunne i en flom eller et hav, eller hvordan dette skal skje i fremtiden. Katastrofen skyldes ofte menneskenes dårlige oppførsel eller ondskap, og floden er en renselse av verden og en fornyelse av menneskeslekten. Dette er muligens fordi vann i religiøs symbolikk over hele verden er rensende og livgivende, for eksempel dåpens vann, vann som «livets kilde» o.l.

Andre ganger kan flommen være den uavvendelige avslutningen på selve verdens eksistens, eventuelt i kombinasjon med andre katastrofer. I både egyptisk og indisk tradisjon går verden i oppløsning i det samme kosmiske hav som den er oppstått fra i tidenes morgen. Denne sammenhengen mellom skapelse og flom mener bibelforskerne også å kunne finne reflekser av i den bibelske fortellingen. Se likheten mellom første Mosebok 1,28 og 9,1.

I gresk mytologi unnslipper Devkalion og hustruen Pyrrha vannflommen som Zevs sendte for å straffe menneskenes ondskap, ved å bygge en farkost som de drev omkring i ni dager. I indisk mytologi er Manu en vismann som alene kommer gjennom floden i en båt, takket være kraften i hans asketiske øvelser. Når vannet trekker seg tilbake, oppstår en kvinne av hans botsøvelser, og sammen gir de opphav til en ny menneskeslekt.

Allerede før utviklingslæren slo gjennom hadde geologer og andre forskere gjort funn som utfordret det tradisjonelle synet på Bibelens fortelling, for eksempel fossilførende lag (strata) som viser hvor gammel jorden og livsformene er. Etter at de mesopotamiske mytene ble kjent for forskerne i løpet av 1800-tallet, var det særlig i tysk protestantisk teologisk forskning en tendens til å oppfatte de bibelske tekstene som mytiske på samme måte som de mesopotamiske. Sammenligner man de første utgavene av det ledende skotske oppslagsverket Encyclopædia Britannica (fra 1771, 1783, 1842 og 1860), ser man at forfatterne gradvis fant det mer vanskelig å forene detaljene i beretningen med disse funnene.

Flere tiår senere, særlig etter 1943, har også kirkelige trossamfunn, med den katolske kirke og de store lutherske kirkene i spissen, tatt i bruk en mer vitenskapelig tilnærming til bibeltekstene. Disse kirkene insisterer ikke lenger på en bokstavelig tolkning av fortellingene om skapelse, syndefall, syndflod og annet i begynnelsen av Den hebraiske bibel (første Mosebok kapittel 1–11).

Såkalte evangelikale kirker – som konservative baptister i USA, pinsebevegelsen, adventismen og mormonske samfunn – fastholder på den annen side ofte at fortellingen er historisk realistisk. Den samme oppfatningen kan man finne i ortodoks jødedom og islam. I den grad man i slike sammenhenger ser behov for å forene bibelfortellingene med et historisk verdensbilde, kan man for eksempel si at fortellingen om syndfloden kan ha opphav i en lokal eller regional storflom som fant sted for mellom 4000 og 10 000 år siden.

Noen mener også at det var en global flomkatastrofe, og man har til og med tidfestet den. Teologer innen Adventistkirken har beregnet årstallet til 2302 fvt., mens ledere innenfor Jehovas vitner vil datere den til 2370 fvt., og innenfor Mormonerkirken hevder man omtrent samme tidspunkt. Islam har en parallell beretning der 72 personer overlevde i arken – mot Bibelens åtte – men det er ikke vanlig i islamsk teologi å konkretisere når hendelsen skal ha funnet sted. (Koranen mangler de bibelske ættelistene – se for eksempel 1. Mosebok kapittel 5 – som gjerne er basis for kristne forsøk på å datere syndfloden.)

De som går lengst i å ville bevise historisk og naturvitenskapelig at syndfloden har funnet sted, viser for eksempel til likhetspunkter i de utallige flomlegendene en finner på alle kontinenter, eller til at isen på polene er levninger etter storflommen. Noen vil også problematisere vitenskapelige dateringer av steinmasser og fossiler. Særlig i nordamerikansk religiøs sammenheng har forsøk på å forsvare bibeltekstene mot historisk og naturvitenskapelig forskning en viss utbredelse. Slik teologi kalles gjerne for kreasjonisme.

De aller fleste forskere som arbeider historisk med bibelske tekster enten de er jøder, katolske eller protestantiske kristne, vil si at fortellingen om syndfloden aldri var ment som et realistisk historiereferat. Fortellingen fremstår, likesom de eldre mesopotamiske fortellingene, som et forsøk på å forklare hvordan vilkårene for menneskelig liv ble fastsatt, hva som er menneskets plass i verden, hva som er forholdet mellom gud og menneske, hva som er relasjoner mellom kvinner og menn, mellom ulike folkeslag og så videre. Fortellingen har det vi kaller etiologiske (årsaksforklarende) trekk.

I dette forsøket gjorde oldtidens forfattere (de bibelske så vel som de mesopotamiske) bruk av de forestillingene om verden som var gjeldende på deres tid. Og en av de forestillingene som er aller best dokumentert i det vestlige Asia i denne perioden, er tanken om at verden ble skapt ut av et kaos som omtales blant annet som et slags urhav (kosmisk hav). Fortellingen om syndfloden er da fortellingen om hvordan den skapte verden kan trues av ødeleggende kaoskrefter og bringes til sammenbruddets rand. Men så kan den reddes dersom menneskene lytter til guds røst og finner sin rette plass i den skapte verden.

Bibelfortellernes refleksjoner over verdens beskaffenhet og deres fabuleringer om dens historie gjorde også bruk av en rekke mytiske og folkloristiske motiver. Mange av disse motivene har hatt en bred kulturell spredning, hvilket gjør at fortellingene er med og gir en interessant dokumentasjon til det menneskelige og det kulturhistoriske.

Den bibelske fortellingen om syndfloden fikk stor appell for senere tiders kunstnere innen litteratur, billedkunst, teater og musikk. Fortellingen gir rom både for spekulasjoner om verdens tilblivelse og undergang, og for fordypning omkring dramatiske skjebner og situasjoner både inne i og utenfor arken. Denne senere resepsjonshistorien (brukshistorien) kan forstås som en stadig nyskapende prosess, der bibelfortellingenes betydning endres og utvides etterhvert som de tas i bruk i nye perioder, på nye måter og gjennom nye medier.

I dette perspektivet blir flodfortellingen et kulturelt magnetfelt, et ikon som oppmagasinerer betydning og mening som går langt ut over ordlyden i de bibelske tekstene. Samtidig kan man si at mange episoder i den senere resepsjonshistorien fanger opp bibelfortellingenes grunnleggende orientering: forsøket på å forstå menneskenes plass i tilværelsen og frykten for (men også fascinasjonen over) muligheten for at verden en gang skal forgå. Slik sett vil resepsjonshistorien, som utvilsomt har en verdi som et studium av senere tider og kulturelle endringer, også ofte være et interessant utgangspunkt for å lese og reflektere over de bibelske tekstene.

• Den hebraiske bibel
• Det gamle testamentet