vanngelsprengstoff

Det første slurrysprengstoffet som ble utviklet var basert på ammoniumnitrat, vann og aluminium. Det ble funnet opp i desember 1956 av den amerikanske kjemikeren Melvin Alonzo Cook (1911–2000), en professor i fysikalsk kjemi og metallurgi som drev med sprengstoffutvikling ved University of Utah i Salt Lake City, USA.

Oppfinnelsen av dette sprengstoffet skjedde i samarbeid med med Henry Earl Farnham Jr. (1916–1994) ved gruveselskapet Iron Ore Company of Canada, mens Cook var konsulent for selskapet i forbindelse med arbeider i en av selskapets gruver (Knob Lake Mine) i Labrador, Canada. Tillagingen av den første slurry-blandingen skjedde i en trillebår på stedet.

Ideen til Cook var å gjøre sprengstoffer basert på ammoniumnitrat vannbestandige ved å tilsette en liten mengde vann for å senke drivkraften for at mer vann skulle komme inn i blandingen. Suspensjonen av ammoniumnitrat lot seg detonere (med forsterkerladning) hvis vanninnholdet ble holdt innen visse grenser og den hadde blitt tilsatt finfordelt aluminium.

Sommeren 1957 utviklet Cook enda et slurrysprengstoff, denne gangen basert på ammoniumnitrat, vann og TNT i pelletert form. TNT i pelletert form viste seg mer egnet enn bruk av mer finpartikulært TNT, og på dette tidspunktet var store mengder billig TNT tilgjengelig fra overskuddslagre som stammet fra andre verdenskrig.

Disse første slurrysprengstoffene ble markedsført av selskapet Canadian Industries Limited (CIL) under navnet Hydromex. De inneholdt ammoniumnitrat (≈35 prosent), natriumnitrat (≈23 prosent), pelletert TNT (≈30 prosent) og vann (≈12 prosent). De ble fortykket med bruk av guargummi og boraks, en oppfinnelse som ble gjort av CIL. Med dette var slurrysprengstoff blitt til vanngelsprengstoff.

Et vanngelsprengstoff basert på ammoniumnitrat og monometylammoniumnitrat (MMAN), under varemerket Tovex, ble innført av det amerikanske selskapet DuPont på 1960- og 1970-tallet. Dette førte til at DuPont, som da var en av verdens største sprengstoffprodusenter, avsluttet sin langvarige dynamittproduksjon i 1976.

Cook og en gruppe studenter ved universitet i Utah stiftet selskapet Intermountain Research and Engineering Company (Ireco) i 1958 for å kommersialisere og videreutvikle de nye vanngelsprengstoffene. Etter en omorganisering ble dette firmaet til Ireco Chemicals i 1963, et selskap som med tiden fikk aktiviteter i mange land over hele verden.

Ireco Chemicals utviklet de første mobile produksjonsenhetene for vanngelsprengstoff i 1963. Slike «pumpetrucker» var en automatisert metode for blanding og lading av disse typene sprengstoff, en metode markedsført under navnet site-mixed slurry (SMS). Slike enheter har blitt videreutviklet til den dag i dag, men nå mest for emulsjonssprengstoff.

Ireco Chemicals ble overtatt av norske Dyno Industrier i 1984. Under ledelse av Ragnar Halvorsen (1924–2019) utviklet dette seg til et norsk industrieventyr der Dyno Industrier, senere Dyno Nobel, gradvis utover på 1980- og 1990-tallet ble et av verdens førende selskaper innen produksjon av sivile sprengstoffer.