I Norge har trolig alle menn, uansett stand, fra lang tid tilbake vært pliktige til å delta i forsvaret av sitt lokale samfunn. Bygdeborgene fra 500–600 evt. hadde neppe vært anlagt og brukt uten en slik plikt. Prinsippet er i alle fall slått fast i den såkalte utgjerdsbolken i Gulatingsloven. Den allmenne møteplikten ved fiendeangrep er også presisert i Landsloven fra 1270-årene. Verken kongen eller norske stormenn hadde råd til å holde en vervet hær.
Den norske hæren ble først organisert som en bondehær. I 1628 ble den norske hæren opprettet, basert på verneplikt. Fire gårder ble lagt sammen i en «legd», med plikt til å holde én fotsoldat. For første gang fikk Norge da stående vernepliktige styrker i fredstid. Verneplikten hvilte på bøndene, som utgjorde cirka 90 prosent av landets innbyggere. For borgerne i byene, kystbefolkningen og befolkningen i Nord-Norge var det ingen verneplikt.
Individuell verneplikt for landbefolkningen ble innført i 1799, og hvem som skulle tjenestegjøre ble avgjort ved loddtrekning.
Forsvarets utforming – og verneplikten – var ett av de store stridsspørsmålene under grunnlovsforhandlingene på Eidsvoll i 1814. Det norske forsvaret ble ikke et rent vernepliktsforsvar, men et todelt forsvar. Det besto av en mindre stående styrke som enten var frivillig eller utvalgt ved loddtrekning, kombinert med en større styrke basert på verneplikt.
Verneplikten som prinsipp ble innarbeidet i grunnlovens § 109: «Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om sitt fedreland, uten hensyn til fødsel eller formue. Anvendelsen av denne grunnsetning og de begrensninger den bør ha, bestemmes ved lov.»
Fram til den første vernepliktsloven ble vedtatt i 1816, sto tre prosent av befolkningen i de militære ruller, for så å bli redusert til én prosent. Årsaken til reduksjonen var at så lenge Norge var alliert med Sverige, og kong Karl Johan førte en nøytralitetspolitikk, var det ikke behov for noen stor hær. I realiteten var verneplikten ikke allmenn. Gjennom den såkalte «stillingsretten» var det anledning til å kjøpe seg fri ved å leie inn en stedfortreder, og en rekke grupper, blant annet byungdom, var fritatt. Fritak for byungdommen forsvant med lov om allmenn verneplikt som kom i 1854. Stillingsretten fantes frem til 1876, da en tilleggslov fastslo at alle tjenestedyktige vernepliktige skulle utskrives.
Grunnlovens regulering av verneplikt ble endret flere ganger på 1800- og 1900-tallet, blant annet i 1907, for å tilpasses Norges nye stilling som følge av unionsoppløsningen i 1905. Nasjonal verneplikt var imidlertid ivaretatt av Stortinget allerede i unionen, og det var ikke behov for vesentlige endringer.
Innføring av parlamentarismen i 1884 førte i 1887 til en ny hærordning. De vervede avdelingene ble nedlagt. Hæren ble omdannet til en desentralisert mobiliseringsarmé og et invasjonsforsvar tilpasset nasjonale behov, i tråd med Venstres nasjonsbyggingspolitikk, hvor allmenn verneplikt spilte en sentral rolle. Denne politikken førte til at det i 1897 ble innført verneplikt også i Nord-Norge. En annen årsak var økt forsvarsbehov i nord som følge av forestillinger om økt trussel fra Russland.
Under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig iverksatte eksilregjeringen i London, fra desember 1940, verneplikt for mannlige borgere i utlandet. Fra juli 1942 ble det innført verneplikt også for norske kvinner i utlandet. Verneplikten var i dette tilfellet en ren rekrutteringsordning.
I 1942 forsøkte Vidkun Quisling å innføre verneplikt i det okkuperte Norge. Hjemmefronten sørget for at alle forsøk på utskrivning ble møtt med bred motstand og den tyske okkupasjonsmakten avviste forslaget.
Det norske forsvaret som ble bygget opp etter andre verdenskrig ble igjen basert på allmenn verneplikt, men verneplikt for kvinner, etablert under krigen, bortfalt, til kjønnsnøytral verneplikt ble innført i 2015.
Kommentarer (2)
skrev Christoffer Haraldsen
svarte Marte Ericsson Ryste
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.