Russland

Den russiske føderasjon
Российская Федерация (Rossijskaja Federatsija), Россия (Rossija)
Flagg	Riksvåpen
Ligger ved	18 oppføringer Østersjøen; Stillehavet; Polhavet; Svartehavet; Det kaspiske hav; Azovhavet; Øst-Sibir-havet; Barentshavet; Tsjuktsjerhavet; Shantar Sea; Karahavet; Petsjorahavet; Japanhavet; Beringhavet; Kvitsjøen; Okhotskhavet; Laptevhavet; Queen Victoria Sea
Innbyggernavn	Russer, russisk
Grunnlagt	25. desember 1991
Hovedstad	Moskva
Tidssone	UTC+2 til +12
Areal; – Totalt; – Vann	Rangert som nr. 1; 17 075 400 km²; 0,5 %
Vannfylt arealandel	13 %
Befolkning; – Totalt	Rangert som nr. 9; 145 975 300 (2021)
Bef.tetthet	8,55 innb./km²
HDI	0,822 (2021)
Styreform	Semipresidential føderal republikk
President	Vladimir Putin
Statsminister	Mikhail Misjustin
Offisielt språk	Russisk
Uavhengighet fra	Sovjetunionen; 26. desember 1991
Valuta	Russisk rubel (RUB)
Nasjonaldag	12. juni
Nasjonalsang	Hymne til Den russiske føderasjon
ISO 3166-kode	RU
Toppnivådomene	.ru
Landskode for telefon	+7
Landskode for mobilnett	250
	Russland på Commons

Russland,^[a] offisielt Den russiske føderasjon,^[b] er et land i det nordlige Eurasia. Russland er med sine drøye 17 000 000 km² verdens største land og dekker ⅛ av verdens landmasse, mens landets 144 millioner innbyggere gjør det til verdens niende mest befolkede. Russland grenser mot Norge, Finland, Estland, Latvia, Belarus, Ukraina, Georgia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Folkerepublikken Kina, Mongolia og Nord-Korea samt Litauen og Polen via Kaliningrad-eksklaven.

Russlands hovedstad er Moskva, som ligger i den europeiske delen av landet. De vestlige delene av Russland dominerer både befolkningsmessig og økonomisk, mens områdene øst for Uralfjellene er langt tynnere befolket og preget av stepper og skogsområder. Fra øst til vest strekker landet seg over 11 250 km og har dermed, etter en endring i 2011, 11 tidssoner.^[4]

Russland er en føderasjon med mange delrepublikker med egne politiske ledere og forsamlinger. Delrepublikkene er typisk knyttet opp imot de mange ikke-russiske etniske gruppene i landet og har utstrakt selvstyre.

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 har Russland i stor grad overtatt den tidligere supermaktens rolle i internasjonal politikk. Russland er fast medlem i FNs sikkerhetsråd og har også en ledende rolle i Samveldet av uavhengige stater (SUS). Landet er en av verdens sterkeste militærmakter og har verdens største arsenal av kjernefysiske våpen. Under Vladimir Putins styre fra 2000 har Russland utviklet seg i en autoritær retning, og blir omtalt som et personsentrert diktatur;^[5] Demokrati-indeksen har klassifisert landet som autoritært siden 2011.^[6] Russland startet Den russisk-ukrainske krigen gjennom å invadere deler av Ukraina i 2014, og startet en full invasjon av nabolandet i 2022. En rekke land iverksatte som følge av dette omfattende sanksjoner mot Russland som i stor grad rammet den russiske økonomien, mens Den internasjonale straffedomstolen åpnet etterforskning av mulige krigsforbrytelser begått av russiske ledere. Russland ble i mars 2022 ekskludert fra Europarådet.^[7] Landet vedtok i juni 2022 å forlate Den europeiske menneskerettsdomstol.^[8] EU erklærte Russland som en statssponsor av terrorisme i november 2022.^[9]

Etymologi

Det russiske språket har to navn for «Russland». Det moderne egennavnet Rossija (Россия) var opprinnelig grekernes (øst-romernes) betegnelse for Russland (gresk: Ρωσία, Rosia), fra det 10. århundre (da Russland overtok den ortodokse kristendommen fra grekerne), men ble tatt i bruk først i løpet av det syttende og attende århundret. Begrepet ble brukt til å beskrive det nye imperiet til Peter den store, og hadde som funksjon å minne folk om de nye politiske realitetene. Begrepet Rossija var ment å erstatte det eldre navnet Rus` (Русь), et navn som har vært i bruk siden midten av det niende århundre og som ble brukt om folkegruppene som bodde i Russland, Belarus og Ukraina på den tiden. Likevel lever Rus`-navnet videre, side om side med Rossija. Mens Rossija betegner statsdannelsen, har Rus` en mer emosjonell betydning. Sistnevnte begrep er ofte brukt i litteraturens verden, der det signaliserer det «egentlige» Russland – folket, mentaliteten, kulturen.^[10] Egennavnet til det russiske storfyrstedømmet fra 800-tallet og helt frem til Ivan IV ble kronet til tsar på midten av 1500-tallet var Rus'. I tsardømmet ble Rus og Rossia brukt om hverandre. Men også Moskva-riket (Москòвское госудàрство, Moskovskoe gosudarstvo) var brukt, spesielt i det Polsk-Litauenske Samveldet, som erobret den vestlige halvdelen av det historiske Rus (deler av dagens Ukraina og Belarus) i senmiddelalderen, og refererte til Russland med hovedstad i Moskva (fra 1400-tallet) for Moscovia for å skille det fra deres del av Rus'.

På norsk er det vanlig å kalle en innbygger i Russland for «russer». På russisk finnes det i likhet med Rossija og Rus` flere betegnelse på russere: demonymet rossijanin (россиянин) betyr en innbygger i Den russiske føderasjon, mens etnonymet russkij (русский) betyr en etnisk russer.^[10] Det sistnevnte brukes også om innbyggere i andre tidligere sovjetrepublikker som Ukraina, Belarus, Latvia og Estland, som identifiserer seg som russiskspråklige og av russisk kultur.

Naturgeografi

Utdypende artikkel: Russlands geografi

Russland dekker det meste av de nordlige områdene av superkontinentet Eurasia. Siden Russland dekker så store områder, er det både ensformig og mangfoldig, og både topografien, klimaet, vegetasjonen og jordsmonnet er svært variert. Fra nord til sør er Den østeuropeiske slette dekket av tundra lengst nord, så kledd med barskog (taiga), så blandings- og lauvskog, sletter (steppe) og halvørken (ved Kaspihavet) ettersom vegetasjonen endrer seg med klimaet. Sibir viser en lignende inndeling. Landet inneholder 40 biosfærereservater definert av UNESCO.^[11]

Russland ligger på nordlige og midlere breddegrader på den nordlige halvkule og er mye nærmere Nordpolen enn ekvator. Landet er enormt stort, til sammenligning nesten to ganger så stort som USA og omtrent 50 ganger så stort som Norge, og dekker et areal på 17,1 millioner kvadratkilometer. Fra vest til øst strekker landet seg fra Kaliningrad (eksklaven som siden 1991 har vært skilt fra resten av landet av Litauen) til øya Ratmanov (en av Diomedesøyene) i Beringstredet. Dette er omtrent samme avstand som fra Norge og vestover til Alaska. Fra nord til sør strekker landet seg fra de nordligste arktiske øyene i Frans Josefs land til sørenden av republikken Dagestan ved Kaspihavet, en avstand på 4 500 km med særdeles variert, og ofte ugjestmildt, terreng.

Landskap og geologi

Geografer har tradisjonelt delt inn de enorme områdene i Russland i fem naturlige soner: tundrasonen, taiga- eller skogssonen, steppe- eller slettesonen, den halvtørre sonen og fjellsonen. Det meste av Russland består av to sletter (Den østeuropeiske slette og Den vestsibirske slette), to lavland (det nordsibirske lavlandet og Kolymalavlandet lengst nordøst i Sibir), to platå (Det sentralsibirske platå og Lenaplatået i øst) og en rekke fjellområder som hovedsakelig ligger lengst nordøst eller langs grensen i sør.

Geologisk sett definerer to store deler av den prekambriske kontinentalplaten Russlands form: Den østeuropeiske kraton i vest og den sibirske kraton i øst. Disse skilles av det orogone beltet Ural-Okhotsk, som oppstod i sen prekambrisk tid og utviklet seg videre i paleozoikum. I øst stopper den sibirske kraton i stillehavsbeltet, der det fortsatt er stor geologisk aktivitet. Nord for det russiske fastlandet (i Arktis) ligger det eurasiske bassenget, som også lenge var preget av fjellkjedefoldinger.^[12]

Vann og vassdrag

En lekter på Volga i nærheten av Nizjnij Novgorod. Volga er Europas lengste elv, og har med sin store betydning som transportåre vært sentral i russisk historie.

Kjente elver i den europeiske delen av Russland omfatter Volga, Don, Kama, Oka og Nordre Dvina. I tillegg kommer elver som Dnepr og Daugava, som har sin opprinnelse i Russland men renner gjennom andre land på veien ut til havet. I Asia er Ob, Irtysj, Jenisej, Angara, Lena, Indigirka og Kolyma viktige russiske elver. I den europeiske delen av Russland blir elvene drenert ut i Nordishavet, Østersjøen, Svartehavet og Kaspihavet, mens den asiatiske delen blir drenert ut i Nordishavet og Stillehavet. Mange av de elvene har opp igjennom historien tjent som sentrale kommunikasjonsårer for russisk handel og samferdsel, dette gjelder spesielt Volga i den europeiske delen av landet, men også elvene i Sibir i den grad de er isfrie. Størst utbygd vannkraft har elven Jenisej med sideelv Angara, etterfulgt av Volga-vassdraget, og i betydelig mindre grad Amur.

Russlands seks lengste elver
Navn	Lengde (km)	Vannføring (m³/s)	Nedslags- felt (km²)	Munner ut i
Lena	4 438	16 300	2 490 000	Nordishavet
Amur	4 354	11 000	1 929 955	Stillehavet
Irtysj	4 248	2 980	1 673 470	Nordishavet
Jenisej	4 093	19 800	2 620 000	Nordishavet
Volga	3 700	7 300	1 350 000	Kaspihavet
Ob	3 650	12 600	2 990 000	Nordishavet

Bajkalsjøen med omgivelser sett fra verdensrommet. Bajkal er både verdens dypeste innsjø og verdens største ferskvannssjø i volum.

Russland har flere av verdens største innsjøer. Spesiell er Bajkalsjøen, som er verdens største ferskvannssjø i volum. Denne er med en dybde på 1680 meter også verdens dypeste innsjø. Russland grenser også til Kaspihavet, som er verdens største innlandshav.

Russlands største innsjøer og innlandshav
Navn	Areal (km²)	Høyde over havet (m)	Dybde (m)	Kommentar
Kaspihavet	371 000	−28	1 025	Ligger bare delvis i Russland
Bajkalsjøen	31 500	456	1 637
Ladoga	17 703	4	225
Onega	9 616	32	124
Tajmyrsjøen	4 560	6	26
Khankasjøen	4 190	68	10	Ligger på grensen til Folkerepublikken Kina

Fjell

Russland har flere fjellrike områder. Sør i den europeiske delen av landet ligger fjellkjeden Kaukasus. Her ligger Elbrus, som Russlands høyeste fjell med 5 642 meter over havet. Andre høye fjell i russisk Kaukasus er Dykh-Tau (5 205 moh.), Sjkhara (5 200 moh., delvis i Georgia) og Kosjtan-Tau (5 144 moh.).

Uralfjellene regnes (sammen med Uralelven) som grensen mellom Europa og Asia. Uralfjellene strekker seg 2 498 kilometer fra steppene i Kasakhstan til Nordishavet, med øyene Vajgatsj og Novaja Semlja som en fortsettelse av fjellkjeden. Narodnaja (1 894 moh.) er den høyeste fjelltoppen i Ural.

Det sørlige Sibir er også et fjellrikt område. De sørsibirske fjellene strekker seg fra Sentral-Asia i vest til Okhotskhavet i øst, og deles igjen inn i flere spesifikke fjellkjeder. Blant disse er Kuznetsk Alatau, Abakanfjellene, Altaj og den platålignende Salairryggen. Kamtsjatkahalvøya helt øst i landet er også svært fjellrik, og har mange aktive vulkaner. Her ligger vulkanen Kljutsjevskaja Sopka (4 750 moh.), som også er det høyeste fjellet i Russlands fjerne østen. Øya Sakhalin (som er Russlands største med et areal på 78 000 km²) i Stillehavet er også fjellrik, med Lopatina (1 609 moh.) som høyeste punkt.

Klima

Utdypende artikkel: Russlands klima

Siden størstedelen av landet ligger mer enn 400 kilometer (og enkelte deler hele 2 400 km) fra havet domineres Russland av områder med innlandsklima. De store fjellformasjonene i sør og i øst hindrer at Indiahavet og Stillehavet påvirker klimaet i spesielt stor grad, og det er dermed Atlanterhavet og Nordishavet som har størst innvirkning på Russlands klima. I praksis har landet bare to årstider, sommer og vinter. Våren og høsten i Russland er kun korte perioder med raske endringer i været.^[13]

Store deler av Russland har en gjennomsnittlig dagtemperatur på over 20 °C om sommeren, og det kan også inntreffe enkelte hetebølger. Tordenbygene blir sjelden kraftige bortsett fra i fjellområdene og på de sørlige steppene. Det kan være perioder med lett regn eller snø over store deler av landet, og selv om periodene kan vare ganske lenge kommer det sjelden store mengder. De eneste stedene som har en normal årsnedbør over 1 000 mm er kysten av Stillehavet og enkelte stasjoner i fjellet.

Flora og fauna

Fra nord til sør er Den østeuropeiske slette, også kjent som Den russiske slette, kledd med henholdsvis arktisk tundra, barskog (taiga), temperert lauvskog, gressmark (steppe) og halvørken som kommer etter hverandre, samtidig som endringer i vegetasjon reflekterer endringer i klima. Halvørkenene finnes først og fremst rundt Kaspihavet. I Sibir er det en lignende rekkefølge på vegetasjonstyper, men taiga dominerer. Russland har verdens største skogreserver^[14] og disse er kjent som «Europas lunger».^[15] Det er kun regnskogen i Amazonas som absorberer en større mengde karbondioksid.

Dyrelivet i Russland er meget rikt, med 266 pattedyrarter og 780 fuglearter. I alt 415 dyrearter har blitt oppført i Russlands rødlistebok per 1997^[16] og er nå vernet.

Demografi

Russland har en befolkning på 142,9 millioner (Folketellingen i 2010). Folketallet var i 2008 på vei nedover, da landet har 12,1 fødsler og 14,7 dødsfall for hver 1000 innbyggere.^[17] I sekstenårsperioden 1992–2008 falt folketallet i Russland totalt 12,3 millioner (ikke justert for migrasjon), og hovedårsaken til dette er lav fruktbarhet blant russiske kvinner^{[trenger referanse]}. En annen viktig faktor i nedgangen i folketallet er den høye mortaliteten, spesielt for menn. I 2006 var forventet levealder for menn 60,4 år, mot 76,5 år i Vest-Europa.^[18] Kun halvparten av russiske 16 år gamle gutter kan nå forvente å bli 60, og om trenden fortsetter kan folketallet i 2050 komme ned i 100 millioner.^[19] I år 2000 var fødselsunderskuddet på 950.000 og ble i årene etter redusert, i 2010 og 2015 var det et lite fødselsoverskudd. Fra 1995 til 2008 falt folketallet i Russland med 5,6 millioner, noe som blant annet skyldes lave fødselstall og forhøyet dødelighet særlig blant menn. I løpet av 12 måneder fra oktober 2020 til september 2021 var den naturlige folkeveksten negativ med nær 1 million (minus 0,7 %). Koronaviruspandemien er en del av forklaringen ble mange døde i 2020 og 2021, anslagsvis 660.000 flere døde enn normalt fra våren 2020 til høsten 2021.^[20]

Hoveddelen av befolkningen bor i den europeiske delen av Russland, spesielt tett befolket er Moskva-området. Samtidig er store områder i blant annet Sibir mer eller mindre folketomme. Mens landet som helhet har en befolkningstetthet på åtte personer pr. kvadratkilometer har store deler av det rurale europeiske Russland en gjennomsnittlig befolkningstetthet på ca. 25 personer pr. kvadratkilometer. Mer enn 1⁄3 av landet har imidlertid en befolkningstetthet på under én innbygger pr. kvadratkilometer.^[21]

Folkegrupper

Russland befolkes av et hundretall etniske grupper, og et titall nasjoner, men domineres av etniske russere. Dernest kommer nasjonaliteter fra de mange nabolandene, men også mange urbefolkningsgrupper fra blant annet Ural og Sibir.

I folketellingen i 2002 var 79,83 % av befolkningen registrert som etniske russere. De største minoritetsgruppene var tatarer (3,83 %), ukrainere (2,03 %), basjkirer (1,15 %) og tsjuvasjer (1,13 %).^[22]

Av spesiell interesse for nordmenn er gruppen kjent som kolanordmenn. Disse utvanådret fra Norge til det nordvestlige Russland på slutten av 1800-tallet, og kom i medias søkelys på slutten av 1900-tallet, da det ble reist krav om at de skulle få norsk statsborgerskap.

Språk

Utdypende artikkel: Språk i Russland

Russland har et stort antall etniske grupper, og det snakkes rundt 100 språk i landet.^[23] Det eneste offisielle statsspråket er russisk, et slavisk språk som snakkes av rundt 116 millioner mennesker innenfor landets grenser (2002),^[24] noe som utgjør omtrent 83 prosent av befolkningen. Mange delrepublikker har også gjort sine lokale språk medoffisielle. I før-revolusjonær tid var russisk først og fremst bøndenes og provinsbefolkningens språk i det kjernerussiske området. Borgerskapet i de vestlige byene snakket gjerne tysk, og den russiske (høy)adelen, herunder tsarfamilien, snakket vanligvis fransk eller tysk.

Landets nest største språk er tatarisk, med 5,4 millioner brukere hovedsakelig i Tatarstan, etterfulgt av ukrainsk, med 2,9 millioner brukere, tsjuvasjisk (1,8 millioner), basjkirsk (1,4 millioner) og belarusisk (800 000).^[24]^[25] Russlands minoritetsspråk representerer i hovedsak de indoeuropeiske, uralske, tyrkiske, mongolske, tungusiske, kartvelske, pontiske og dagestanske språkfamiliene, i tillegg til at det fins enkelte paleosibirske og andre språk.

Russisk skrives med kyrilliske bokstaver, og det russiske alfabetet fikk sin nåværende form i 1918. Andre språk i Russland skrives også med det kyrilliske alfabetet, mens enkelte av dem bruker andre alfabeter.

Religion

Russlands klart dominerende religion er ortodoks kristendom. Omtrent 100 millioner russere anser seg som russisk-ortodokse kristne, selv om majoriteten av disse ikke er regulære kirkegjengere.^[26] Den største minoritetsreligionen er islam, med omtrent 23 millioner tilhengere.^[27] Det finnes også flere mindre kristne trossamfunn i landet, slik som protestanter, armensk-ortodokse og romersk-katolske. Russland har også såkalte «gammeltroende», som betegner tilhørerne til flere konservative kirkesamfunn som brøt med Den russisk-ortodokse kirke på 1600-tallet.

Kristendommen kom til Russland på slutten av 900-tallet, da Vladimir I Svjatoslavitsj kristnet Kyivriket. Russland har full religionsfrihet gjennom grunnloven og loven om religionsfrihet fra 1997, men loven nevner også den ortodokse kristendommens «spesielle bidrag» til landets historie og kultur.^[26] Den russisk-ortodokse kirkes overhode har siden 2009 vært patriark Kirill, tidligere KGB-agent.^[28]

Jehovas Vitner er definert som en "ekstremistorganisasjon" og er forbudt.^[29]

I 2016 fikk Russland en lov mot misjonering fra evangeliske kristne.^[30] Loven gjelder religiøs aktivitet i private hjem, utendørs, og andre steder utenfor kirker.^[31]

På russiskokkuperte Krym kan protestantiske kristne bli straffet for å avholde gudstjenester.^[32]

Pave Johannes Paul II ønsket å komme på besøk til Russland, men den russisk-ortodokse kirken motsatte seg dette.^[33]

Russlands president Vladimir Putin har understreket at ortodoksi står nærere Islam enn hva katolisisme gjør.^[34]

Historie

Utdypende artikkel: Russlands historie

Opprinnelse, Kyivriket og invasjoner fra øst

Steppene i dagens Russland ble tidlig befolket av folkegrupper som blant annet skytere. Senere slo greske kolonister seg ned rundt Svartehavet og brakte med seg impulser fra den klassiske verden. I folkevandringstiden ble også det senere Russland invadert av nomader som avarene og hunerne. Noe senere dannet khazarene et rike i det nordlige Kaukasus.

Fra 500-tallet kom slavere fra Sentral-Europa, og i løpet av de neste par hundre årene ble de gradvis den dominerende folkegruppen i det vestlige Russland. Fra midten av åttehundretallet dominerte skandinaviske vikinger vannveiene i det vestlige Russland og Ukraina. Datidens krøniker forteller at en Rurik skal ha blitt konge i Novgorod rundt 860, og etterkommerne hans ekspanderte sørover til Kyiv og flyttet maktsenteret dit. I løpet av de neste par hundre årene var Kyivriket dominerende i Øst-Europa.

I det ellevte og tolvte århundre ble slaverne invadert av tyrkiske folkegrupper som kiptsjakene og petsjenegene. Senere ble de tyrkiske rikene invadert av mongolene. Mongolene dannet staten Den gylne horde, som kontrollere mesteparten av Russland i tre hundre år.

Artikkelen inngår i serien om Russlands historie

Epoker
Forhistorie Kyivriket Republikken Novgorod Mongolinvasjonen – Den gylne horde Storfyrstedømmet Moskva Tsar-Russland – Den store urotiden Keiserdømmet Revolusjonen Borgerkrigen Sovjetunionen – 1921–1953 – 1953–1985 – 1985–1991
Kronologier
Tidslinje over historien Liste over monarker

Storfyrstedømmet Moskva

Storfyrstedømmet Moskva var det mektigste av arvtagerne til Kyivriket. Moskvas dominans økte gradvis, og rivaler som Tver og Novgorod ble etter hvert annektert. Mongolene (eller tatarene som de etter hvert ble kjent som) ble også gradvis drevet tilbake, og Ivan III («den store») firedoblet Moskvas territorium på andre halvdel av 1400-tallet. Ivan tok tittelen «storfyrste over alle russere», og bygde Moskvas Kreml.

I 1547 ble Ivan IV («den grusomme») kronet til Tsar. Ivan innførte en rekke reformer – med Opritsjnina som den mest radikale – og Storfyrstedømmet Moskva ble omdannet til det multietniske imperiet Russland. På 1600-tallet ekspanderte Russland østover og dannet kolonier i Sibir og ved Stillehavet.

Tsar-Russland

Utdypende artikler: Tsar-Russland og Det russiske keiserdømmet

Fra 1613 til 1917 ble Russland styrt av Romanov-dynastiet. Samfunnet var patriarkalsk og sterkt rangdelt, med liten grad av økonomisk frihet. Størstedelen av befolkningen var rettsløse landarbeidere som levde under godseierne. Hvis et gods ble solgt, fulgte gårdsarbeiderne automatisk med som eiendom. Loven om at gårdsarbeiderne lå under godseierne (livegenskapet) ble avskaffet i 1861, men selv om folk ble frie, levde de fortsatt et svært kummerlig liv. De fleste var analfabeter, og det var ofte problemer med å skaffe nok mat.

Russland fremsto på 1800-tallet som en av de ledende maktene i Europa og verden. Seieren over Napoleon og den påfølgende russiske okkupasjon av Paris var et høydepunkt for russisk stormakt. Russland ekspanderte på denne tiden også transkontinentalt med Det russisk-amerikanske kompani, men Russlands feste på det amerikanske kontinent endte da Alaska ble solgt til USA i 1867.

Det vokste også frem betydelig indre opposisjon, ikke minst av agrar-populistisk karakter (narodnikene) og tidlige sosialistiske opposisjonsgrupper omkring de nye fabrikkbyene. Mye av motstanden mot tsar-styret var derimot religiøs og tilbakeskuende, og rettet seg imot vestliggjøringen som startet med Peter den store (1682–1725).

Russlands svakhet ble stadig tydeligere på 1900-tallet. Nederlagene i den russisk-japanske krig i 1904 utløste et revolusjonsforsøk som ble slått ned i St. Petersburg i januar 1905. Deltakelsen på Ententens side mot Tyskland og sentralmaktene i den første verdenskrig viste hvor svakt samfunnet var. I februar 1917 gjorde militærstyrker, arbeidere og bønder opprør, og Tsar Nikolaj II ble tvunget til å abdisere. Dette forsterket motsetningene og oppløsningen av samfunnsmaskineriet. En midlertidig regjering ble innsatt i Petrograd (St. Petersburg), men denne maktet ikke å avslutte krigsdeltagelsen. Dette la grunnlaget for oktoberrevolusjonen samme år, der bolsjevikene tok makten. Tsaren og hans familie ble holdt fanget av bolsjevikene, før de ble likvidert natt til 17. juli 1918 i Jekaterinburg.

Sovjetunionen

Utdypende artikkel: Sovjetunionen

Gjennom andre trinn i Den russiske revolusjonen kom kommunistene under ledelse av Vladimir Lenin til makten 7. november 1917 (oktober etter datidens ortodokse kalender). De sluttet øyeblikkelig fred med Tyskland i Brest-Litovsk, en fred som innebar at store deler av det vestlige Russland midlertidig kom under tysk kontroll. Etter at kommunistene seiret i den russiske borgerkrigen fra 1918 til 1922, ble Sovjetunionen etablert. Etter revolusjonen erklærte Finland seg uavhengig og kontrollen over landet gikk tapt, sammen med randstatene Estland, Latvia og Litauen, som i 1918 også erklærte selvstendighet.

En krig med Polen i årene 1919 til 1921 ble avsluttet med Riga-freden, og fastsatte landets nye grenser i vest. De delene av det gamle tsarriket som var dominert av andre folkegrupper enn russere, fikk nå status som egne sovjetrepublikker, formelt likestilt med Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk (RSFSR), men reelt avhengige av og fullt underlagt den russisk-dominerte Sovjetunionen fra 1923. RSFSR utgjorde 2⁄3 av folketallet og over 70 prosent av landarealet i Sovjetunionen, og russere hadde de fleste lederposisjoner i partiet.

I årene omkring 1930 klarte kommunistpartiets generalsekretær Josef Stalin i den interne maktkampen etter Lenins død (1924) å utmanøvrere mulige konkurrenter blant partifellene. En storstilt industrialisering gjennom femårsplanene forvandlet landet raskt til en industrimakt. Landbruksreformen (kollektivisering) ble gjennomført med tilbakeslag på grunn av tørke og organisatoriske feilgrep. Et system av tvangsarbeids- og fangeleirer ble i 1930 formalisert i Gulag, som inntil Stalins død i 1953 hadde 14 millioner fanger i leirer og 4-5 millioner i kolonier.^[35] Under Moskvaprosessene i 1937–39 ble all opposisjon ryddet av veien, og Stalin etablerte et personlig diktatur.

I august 1939 undertegnet Sovjetunionen og Tyskland en ikke-angrepspakt (Molotov–Ribbentrop-pakten) som også delte Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer. Etter at Tyskland angrep Polen i september 1939 gikk Sovjetunionen inn i østpolske områder med belarusisk og ukrainsk befolkning som ble gjenforenet med sovjetiske Belarus og Ukraina. Sovjetunionen angrep i slutten av november 1939 Finland, som etter vinterkrigen måtte avstå territorium. I juni 1940 ble Estland, Latvia og Litauen innlemmet i Sovjetunionen. Tyskland brøt i juni 1941 ikke-angrepspakten og gikk til angrep på Sovjetunionen. Kampene mot Tyskland under andre verdenskrig ble en veldig påkjenning på Sovjetunionen, med et samlet tap på nesten 27 millioner mennesker,^{[n 1]} men seieren over aksemaktene gjorde landet til en av verdens to supermakter.

I etterkrigstiden var store deler av verden delt mellom amerikansk og sovjetisk innflytelse, i det som ble kjent som den kalde krigen. Sovjetunionen var det førende land i østblokken, militært gjennom Warszawapakten, økonomisk gjennom COMECON. Forsøk på å bryte den sovjetiske dominans, som ved oppstandene i DDR i 1953 og i Ungarn i 1956, og under Prahavåren i Tsjekkoslovakia i 1968, ble slått ned.

Det sovjetiske samfunnet var basert på planøkonomi og kommunisme. På 1980-tallet begynte sprekkene i sovjetsystemet å vise seg, og vanlige borgere kunne føle problemene på kroppen. På slutten av 1980-tallet innførte Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov store økonomiske og politiske reformer i landet, kjent som perestrojka og glasnost. Han fikk brakt den kalde krigen til en fredelig avslutning gjennom forhandlinger med USA om drastiske reduksjoner i de kjernefysiske våpenlagrene og ved å trekke de sovjetiske troppene tilbake fra satellittstatene i Øst-Europa. Da landene i øst ett for ett vendte seg bort fra kommunismen og åpnet seg for demokrati og markedsøkonomi, unnlot Gorbatsjov å gripe inn, men han ønsket ikke at det samme skulle skje med Sovjetunionen.

I 1991 ble det tydelig at Gorbatsjovs økonomiske reformer ikke fungerte etter hensikten. Prisene på varer steg, og levestandarden sank. De politiske reformene var også mislykkete, sett fra kommunistpartiets synspunkt. I løpet av 1991 gikk Sovjetunionen i oppløsning.

Russland etter Sovjetunionens fall

Tiden etter unionsoppløsningen ble preget av brutal privatisering og økonomisk kaos. Bruttonasjonalproduktet ble halvert i første halvdel av 1990-årene, mens korrupsjon og organisert kriminalitet ble åpenlys. I 1993 var Russland på randen av borgerkrig mellom tilhengere av president Boris Jeltsin på den ene sida og de mer autoritære grupperingene i parlamentet på den andre. Jeltsin vant maktkampen, men fikk en turbulent tid som president med blant annet en blodig krig mot opprørere i den autonome republikken Tsjetsjenia. Jeltsin gikk av nyttårsaften 1999 og ble etterfulgt av Vladimir Putin. Putin ble våren 2000 valgt på et program for nedsettelse av skatter og avgifter og administrative forenklinger, og landet fikk et mer stabilt styre som sammenfalt med sterk økonomisk vekst. I takt med den økonomiske veksten økte kritikken fra USA og dets allierte, basert på påstander om bruk av udemokratiske midler. Putin ble i 2008 etterfulgt som president av Dmitrij Medvedev, men overtok stillingen som statsminister og beholdt den reelle politiske ledelsen. Etter presidentvalget i 2012 ble rollene reversert. Regjeringen har fortsatt politikken med styrking av sentralmakten i Moskva. Samtidig styrker den landets militære slagkraft og driver en mer offensiv utenrikspolitikk, som blant annet ga seg utslag i krigen mot Georgia i 2008. Og okkupasjonen av Krimhalvøya i 2014 etter demonstranter tok kontrollen i Kyiv og president Viktor Janukovitsj ble styrtet.

Den russisk-ukrainske krisen 2021–2022 og invasjonen av Ukraina 2022

Se også: Den russisk-ukrainske krisen 2021–2022

Se også: Russlands invasjon av Ukraina 2022

De ukrainske Donetsk oblast og Luhansk oblast har siden 2014 vært delvis kontrollert av pro-russiske separatister. Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk ble erklært i 2014. Utbryteren har vært støttet av Russland og kontakten med øvrige Ukraina er stengt av en frontlinje. Russiske myndigheter anså til februar 2022 disse to områdene som del av Ukraina.^[36] Kramatorsk har siden fungert som hovedstad for den delen av Donetsk oblast som er under kontroll av ukrainske sentralmyndigheter.^[37] Russiske styrker har uoffisielt vært til stede i området siden 2014.^[38]

Russlands president, Vladimir Putin, kunngjorde 21. februar 2022 at Russland ville anerkjenne de to ukrainske utbryterområdene som uavhengige og ba om at Russlands parlament godkjente beslutningen. Putin inngikk samtidig vennskaps- og bistandsavtale med lederne for de to selverklærte republikkene^[39] med rett for Russland til å etablere militærbaser og utplassere raketter.^[40] Putin kunngjorde straks at Russland ville sende «fredsbevarende styrker» inn i området.^[41] Få timer senere ble russiske stridsvogner observert på vei inn i området.^[42]^[43] Et flertall i FNs sikkerhetsråd inkludert USA fordømte Russlands anerkjennelse og at de sendte styrker inn i Ukraina (Russland har vetorett i sikkerhetsrådet).^[44]^[45] Kina fordømte ikke Russlands anerkjennelse av utbryterne.^[46] I ukene før ble det observert (blant annet på satelittfotografi) russisk styrkeoppbygging langs grensen til Ukraina og Russland drev militærøvelse inne i Belarus. Amerikanske og britiske ledere advarte om nært forestående invasjon av Ukraina og antok at Russland ville bruke falsk flagg for å få påskudd til å invadere.^[47]^[48]

Den internasjonale straffedomstolen har innledet etterforskning av mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten som følge av den russiske invasjonen.^[49] Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa godkjente 3. mars 2022 planer for å dokumentere russiske krigsforbrytelser med tanke på straffeforfølgelse.^[50]^[51]

Politikk og administrasjon i Russland

Russland er en republikk med en sterk presidentmakt. Presidenten velges for seksårsperioder, og velges direkte av folket. Presidenten er statsoverhode, og kan stille til valg for to perioder på rad. Russlands nåværende (2012) president er Vladimir Putin.

Statsministeren utpekes av presidenten og godkjennes av parlamentet. Statsministeren er nummer to i rang i landet, og tar over for presidenten om han skulle dø. Siden 2020 er Mikhail Misjustin statsminister.^[52]

Det russiske parlamentet har to kamre. Underhuset heter Statsdumaen, mens overhuset heter Føderasjonsrådet. Hvert føderasjonssubjekt sender to representanter til Føderasjonsrådet, mens representantene til Statsdumaen velges i forholdstallsvalg. Boris Gryzlov har vært president for Statsdumaen siden 2003.

Politiske partier

Utdypende artikkel: Liste over politiske partier i Russland

Russlands største og dominerende politiske parti er Forent Russland. Tidligere president og statsminister Dmitrij Medvedev er partileder, og president Vladimir Putin er også medlem av partiet. Partiet fikk i dumavalget 2007 rent flertall med 64,30 % av de avgitte stemmene. Partiet, som regnes for å tilhøre sentrum eller sentrum-høyre i det russiske politiske landskapet, regner seg som konservativt, men er hovedsakelig pragmatisk og retter seg mest mot ikke-ideologiske velgere. Det største opposisjonspartiet er Den russiske føderasjons kommunistparti, ledet av Gennadij Ziuganov. Dette partiet regnes som etterfølgeren til Sovjetunionens kommunistiske parti, og har et positivt syn på Sovjetunionen.

Det høyrepopulistiske Russlands liberaldemokratiske parti, ledet av Vladimir Zjirinovskij, er landets tredje største. Russlands fjerde største parti er Rettferdig Russland, et sosialdemokratisk parti som dannet i 2007, som regnes som et Putin-vennlig, venstreorientert parti, men som har tatt en mer opposisjonell posisjon etter hvert.

Med en relativt høy sperregrense på 7 prosent er det kun de fire nevnte partiene som er representert i Dumaen. Av de mindre politiske partiene er det liberale Jabloko det mest kjente. Det ble også meldt om valgfusk til fordel for Forent Russland ved valgene som foregikk i 2011 og 2012.

Administrativ inndeling

Utdypende artikkel: Russlands føderasjonssubjekter

Russland har i alt 83 føderasjonssubjekter som hver har to delegater i forbundsrådet i Det russiske føderasjonsrådet, som er overhuset i den russiske nasjonalforsamlingen. De 83 områdene deles inn i seks forskjellige kategorier, med forskjellige grader av selvstyre:

21 republikker har egen grunnlov, parlament og president. De har selvstyre på mange områder og er normalt hjemland for et bestemt ikke-russisk folkeslag. Republikkene har også rett til å ha et eget offisielt språk ved siden av russisk.
4 selvstyrte distrikter (okruger) har mer selvstyre enn provinsene, men mindre enn republikkene. Disse har normalt en betydelig ikke-russisk etnisk minoritet.
2 føderale byer: Moskva og St. Petersburg, disse er ikke underlagt noe oblast.
46 provinser (oblaster) som omtrent tilsvarer norske fylker.
9 territorier (krajer, «land») kan sammenlignes med provinser, men er vanligvis mer perifere og tynt befolkede. Forfatningsmessig sett er det ingen forskjell meller oblaster og krajer, og det er kun historiske årsaker til at det eksisterer to betegnelser.
1 autonom oblast: Den jødiske autonome oblast.

Det er opp til de enkelte føderasjonssubjekter å bestemme hvordan de deles inn administrativt på lavere nivåer. Den vanligste administrative enheten på lavere nivå er rajon, som omtrent tilsvarer kommuner i Norge. Under dette igjen finnes det mange steder såkalte selsovjeter, spesielt i rurale områder.

Hvert føderasjonssubjekt tilhører ett føderalt distrikt. Det er totalt syv føderale distrikter, der Russlands president utpeker den øverste administrative lederen. Hovedoppgaven til de føderale distriktene er å holde overoppsyn med at føderasjonssubjektene implementerer direktiver og innpasser endringer i føderasjonens sentrale lovverk inn i sine lokale lovverk. Russland deles også inn i 12 økonomiske regioner. Dette er en arv fra den sentralstyrte planøkonomien i sovjettiden, og regionene er ment å lette økonomisk samhandling og planlegging på makronivå.

Forsvars- og utenrikspolitikk

Russlands væpnede styrker har de tre hovedgrenene Hæren, Marinen og Luftforsvaret. I tillegg kommer de strategiske rakettstyrkene, Russlands militære romstyrker og Russlands luftlandestyrker, som har en uavhengig stilling og ikke er underlagt noen av de tre forsvarsgrenene. Forsvaret er organisert under Forsvarsdepartementet, med Russlands president som øverstkommanderende. Russland har verneplikt, der menn har plikttjeneste i ett år og kalles inn i løpet av alderen 18 til 27 år. De årlige forsvarsutgiftene utgjør 3,9 % av BNP.^[53] Det er stadig synkende mannskapstall i det russiske forsvaret; mens forsvarsstyrkene i 1992 telte 2,8 millioner mann gikk tallet ned til 1,2 millioner i 1999 og til 850 000 i 2003.^[54]

Sovjetunionen var en av grunnleggerne av FN, og etter 1991 overtok Russland Sovjetunionens faste plass i FNs sikkerhetsråd. Russland er også medlem av Samveldet av uavhengige stater (SUS), Det nordatlantiske samarbeidsrådet og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Russland har også undertegnet en avtale med nabolandet Belarus som i prinsippet oppretter Unionsstaten Russland og Belarus, men denne avtalen har i liten grad blitt implementert.

Russlands sikkerhetsråd et grunnlovsfestet organ som rapporterer til Russlands president, og gir råd til presidenten om rikets sikkerhet og spørsmål av strategisk interesse.^[55]

Russland har fortsatt stor politisk innflytelse på noen av de andre tidligere sovjetrepublikkene, og har militærbaser i flere av dem. Svartehavsflåtens base i Sevastopol på Krim var lenge et stridstema i forholdet til Ukraina. I 2010 kom de to landene til enighet om at basen kunne fortsette i minst 25 år til i bytte mot subsidiert russisk gass.^[56] I februar 2014 tok demonstranter kontrollen i Kyiv, president Viktor Janukovitsj flyktet og ble deretter avsatt av det ukrainske parlamentet. Kort tid etter okkuperte russiske soldater Krim-halvøya samtidig som Russland sørget for å kuppe det lokale parlamentet^[57]. 21. februar 2014 stemte alle de 155 medlemmene i Føderasjonsrådet for, da overhuset i den russiske nasjonalforsamlingen ratifiserte annekteringen av Krim etter at et angivelig stort flertall av innbyggerne på halvøya hadde stemt for å bli en del av Den russiske føderasjon i en omstridt^[58] folkeavstemning. President Vladimir Putin signerte traktaten ved en seremoni senere samme dag. Som en følge av dette terminerte Russland leieavtalen av flåtebasen i Sevastopol med øyeblikkelig virkning, hvilket inntil da hadde innebåret at Ukraina skulle få kjøpe subsidiert gass av Russland som motytelse.^{[trenger referanse]}

De tidligere sovjetrepublikkene betraktes ofte som Russlands «bakgård», og Russland har vært involvert i flere militære konflikter i dem – senest i krigen mot Georgia i 2008. Russland er et av få land som anerkjenner utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia.

Etter den kalde krigen var over, og både Sovjetunionen og Warszawapakten gikk i oppløsning i 1991, dannet Russland, sammen med Belarus, Armenia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan forsvarsaliansen Den kollektive sikkerhetspakten^[59].

I 2024 ble det kjent at Russland og Nord-Korea hadde inngått en tosidig forsvarspakt.^[60]

Rettsvesen og menneskerettigheter

Flere internasjonale organisasjoner er kritiske til russisk voldsbruk i Tsjetsjenia og andre steder i Nord-Kaukasus. Bildet viser tsjetsjenske sivile under den første tsjetsjenske krig.

Den russiske høyesteretten er delt i tre:

Den russiske føderasjons høyesterett er øverste domstol i straffesaker og i sivile saker
Den russiske føderasjons forfatningsdomstol har ansvaret for å etterse at lover og presidentdekreter er i overensstemmelse med den russiske grunnloven
Den russiske føderasjons øverste voldgiftsrett er øverste domstol for voldgift

Det russiske rettsvesenet har i liten grad forandret seg siden sovjettiden, og innblanding i rettssaker fra statlige institusjoner er et problem. Domstolene er ofte lydige overfor den utøvende makt, samtidig som landets sikkerhetstjeneste, påtalemyndigheter og politi er svært politisert. Dette har ført til internasjonal kritikk mot at det russiske politiske lederskapet har benyttet domstolene til å bli kvitt brysomme konkurrenter, som blant annet i dommen mot forretningsmannen Mikhail Khodorkovskij i 2005.^[61]

Amnesty International ser en rekke trusler mot grunnleggende menneskerettigheter i Russland. Amnesty kritiserer blant annet russiske myndigheter for manglende ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet, og er også kritiske til voldsbruken fra russiske myndigheter i forbindelse med konfliktene i Tsjetsjenia og andre steder i Nord-Kaukasus.^[62]

I Demokrati-indeksen i 2011 het det at Russland har vært i en «langvarig prosess av tilbakefall som har kulminert med at landet har tatt skrittet fra et hybridregime til et autoritært regime».^[63]

Statens inntekter og utgifter

Den russiske staten hadde i 2008 totale inntekter på 16 003 milliarder rubler (omtrent 3 billioner norske kroner, ikke justert for kjøpekraftsparitet), noe som utgjorde 38,4 % av BNP. Den største inntektskilden i statsbudsjettet er hva Russlands statistiske sentralbyrå omtaler som «eksterne økonomiske aktiviteter» (3 585 milliarder rubler), deretter følger skatter fra bedrifter (2 513 milliarder rubler) og inntektsskatt (1 666 milliarder rubler). Merverdiavgift og ulike importavgifter utgjorde henholdsvis 999 og 1 134 milliarder rubler.^[64]

Til samme tid hadde den russiske staten totale kostnader på 13 989 milliarder rubler. Av disse gikk 2 253 milliarder rubler til ulike subsidier og investeringer, 1 665 milliarder rubler til utdanningssektoren, 1 548 milliarder rubler til helsevesenet, 3 608 milliarder rubler til trygder, pensjoner og andre stønader, 1 044 milliarder rubler til forsvaret, 1 092 milliarder rubler til politi og sikkerhetstjeneste og 189 milliarder rubler til å betale offentlig gjeld.^[64]^[65]

Flagg, symboler og ordener

Russlands flagg ble først tatt i bruk i handels- og orlogsflåten fra slutten av 1600-tallet, og er en trikolor med tre horisontale flåter i hvitt, rødt og blått. Flagget ble imidlertid ikke offisielt nasjonalflagg før i 1896, tidligere ble Romanov-flagget brukt i offisielle sammenhenger. Etter oktoberrevolusjonen ble trikoloren erstattet med Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikks flagg, før det opprinnelige flagget igjen ble tatt i bruk i 1991. Flaggdesignet gjennomgikk mindre endringer i 1993.

Russlands riksvåpen viser en dobbeltørn, som på brystet har et skjold med St. Georg i kamp med dragen. Dobbeltørnen har vært et russisk statssymbol siden Ivan III på 1400-tallet, mens ryttermotivet skriver seg fra Storfyrstedømmet Moskva og finnes også i Moskvas byvåpen. Riksvåpenet ble tatt i bruk fra 1993.

De russiske statsordenene har to distinkte opprinnelser. Noen har sin opprinnelse i Det russiske keiserriket, og ble nyinnstiftet etter Sovjetunionens fall på 1990-tallet. Mange ordener er også lett modifiserte versjoner av tidligere sovjetiske ordener. I førstnevnte kategori kan nevnes Andreasordenen og Sankt Georgsordenen, mens Helt av Den russiske føderasjon (etter modell av Helt av Sovjetunionen) er et eksempel på sistnevnte. I en mellomstilling kommer Aleksander Nevskij-ordenen, som opprinnelig kom i keisertiden, ble gjeninnført i 1942 under andre verdenskrig, og videreført i Den russiske føderasjon etter Sovjetunionens fall.

Statistikkorganer

Det russiske statistiske sentralbyrået kalles Rosstat og har siden 1998 blitt ledet av Vladimir Sokolin. Rosstats hovedmålsetting er å stå til tjeneste for offentlige aktører på alle nivåer, media, forskningsmiljøer, næringslivet, internasjonale organisasjoner og allmennheten. Rosstat har omtrent 30 000 ansatte, og er delt inn i 89 regionale kontorer og omtrent 2 200 lokalkontorer.^[66]

Organisert statistikkinnsamling i offentlig regi i Russland begynte i 1802. I 1811 ble en egen statistikkavdeling opprettet under Politidepartementet, og alle keiserrikets provinser fikk rapporteringsplikt til dette. Etter etableringen av Sovjetunionen ble de statlige statistikkorganene kraftig rustet opp, da tilgang på gode data var en forutsetning for en fungerende planøkonomi. Siden 1932 har Moskvas statsuniversitet for økonomi, statistikk og informatikk stått for utdanningen av kandidater til det sovjetiske og senere russiske statistiske sentralbyrået.^[67]

Forholdet til Norge

Under den kalde krigen dominerte den militære trusselen fra Sovjetunionen norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Trusselbildet omfattet både det sterke russiske militære nærværet i grenseområdene mot Norge og det kjernefysiske kappløpet. For Norge ble NATO-medlemskapet ansett som den viktige avskrekkingsfaktor, men samtidig ønsket norske myndigheter også å berolige Sovjetunionen, blant annet gjennom selvpålagte restriksjoner. Avslutningen av den kalde krigen og oppløsningen av Sovjetunionen opphevet trusselen om invasjon, blant annet på grunn av nedrustningsavtaler og indre kaos i Russland. Likevel har russerne beholdt en betydelig militær kapasitet i nordområdene, noe som utgjør en potensiell sikkerhetspolitisk utfordring for Norge også etter den kalde krigen.^[68]

Grenseoppganger og økonomiske soner

Et sensitivt spørsmål er avgrensingen av kontinentalsokler og økonomiske soner i Barentshavet. Grensen mellom Norge og Sovjetunionen for territorialfarvannet i Indre Varangerfjord ble avklart i 1957. Etter mer enn tretti års forhandling, kom Norge og Russland til prinsipiell enighet i 2010 om en delelinje omtrent midt mellom Midtlinjen (Norges posisjon) og sektorlinjen (Russlands posisjon). Avtalen om delelinjen ble undertegnet i Murmansk 15. september 2010.^[69] Et relatert spørsmål har vært Svalbards posisjon, der Sovjetunionen og senere Russland lenge har hatt et nærvær og har ønsket samstyre og krav om særlig medbestemmelse. Russland har ikke alltid respektert Norges krav om retten til å regulere virksomheten i den såkalte Fiskevernsonen ved Svalbard, der blant annet den norske arrestasjonen av tråleren «Tsjernigov» for ulovlig fiske i 2001 førte til kraftige diplomatiske reaksjoner fra russerne.^[68] President Medvedev har alt i alt tatt flere initiativ til bedrede relasjoner, og i 2009-10 ble både delelinjeproblemet og den svært vanskelige saken mellom Telenor og Altimo løst, sistnevnte i motsetning til svenske TeliaSoneras fortsatte strid med Altimo om kontrollen over selskapet MegaFon. Statoil, som investerer store summer i Sjtokmanfeltet, vil også ha interesse av gode relasjoner mellom landene. Russland er også (sammen med Frankrike) det største eksportmarkedet for norsk fisk og sjømat, og i 2009 solgte Norge fisk til det russiske markedet til en verdi av 4,6 milliarder kroner.^[70]

Miljøutfordringer

De store russiske miljøutfordringene på Kolahalvøya har vært et viktig samarbeidsområde mellom Russland og Norge helt siden 1980-tallet. I 1988 undertegnet de to landene en miljøavtale og opprettet en blandet miljøkommisjon som det sentrale organet for utvikling av miljøsamarbeidet, og i 1992 kom en ny og reforhandlet avtale på plass. En av de viktigste sakene i dette miljøvernsamarbeidet er utslippene fra Petsjenganikel-kombinatet i grensebyen Nikel. Et annet hovedelement i det norsk-russiske samarbeidet i nord er tiltak mot spredning av radioaktiv forurensning, og av en samlet norsk innsats på omkring tre milliarder kroner til prosjektsamarbeid med Russland i perioden 1993-2007 har ulike bilaterale og multilaterale atomprosjekter stått for en tredel.^[71]

Diplomati

Russlands ambassade i Oslo ligger i Drammensveien 74 på Skarpsno, og Russlands ambassadør heter Teimuraz Otarovitsj Ramisjvili. Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble plassen foran ambassaden døpt til Ukrainas plass. Norges ambassade i Moskva ligger i Ulitsa Povarskaja 7 sentralt i byen, og Leidulv Namtvedt er ambassadør. Norge har også generalkonsulater i Murmansk og i St. Petersburg.

Norge erklært et uvennlig land

Under Russlands invasjon av Ukraina hjalp Norge ukrainske flyktninger, leverte humanitær hjelp til Ukraina og hjalp Ukrainas forsvar med opplæring og våpen. I august 2023 meldte nyhetsbyrået Interfax at Norge var erklært som et «uvennlig land», og viste til en uttalelse på den russiske regjeringens nettside.^[72] I praksis vil listen begrense Norges adgang til å ansette personell ved landets ambassader og konsulater i Russland, ifølge RIA Novosti.

Utenriksminister Anniken Huitfeldt uttalte at det ikke kom seg en overraskelse, og presiserte følgende:^[73]

Det er ikke grunnlag for å hevde at Norge opptrer uvennlig overfor Russland. Dagens situasjon skyldes Russlands krig mot Ukraina. Russland kan selve velge å avslutte krigen.

Økonomi og næringsliv

Sovjetunionen hadde en planøkonomi hvor flertallet av økonomisk aktivitet var statskontrollert, og etter unionens fall i 1991 har Russland slitt med overgangen fra en kommandobasert planøkonomi til en moderne markedsøkonomi. Den såkalte sjokkterapien under Boris Jeltsins første år ved makten kastet landet i et økonomisk kaos, med hyperinflasjon, massearbeidsløshet og en økende korrupsjon og organisert kriminalitet. Asiakrisen i 1997 fikk også store følger for Russland, og fallet i internasjonale råvarepriser førte til økonomisk krise i landet i 1998. Dette gjorde blant annet at Russland måtte gi opp å betjene den store utenlandsgjelden. En annen effekt var at industriproduksjonen, og dermed utslippene av klimagasser, falt sterkt.

Etter 1998 opplevde Russland en stabil vekst. Inflasjonen nådde et håndterbart nivå, samtidig som gode råvarepriser på verdensmarkedet kom den russiske økonomien til gode. Etter den økonomiske oppgangen erklærte Verdensbanken at Russland hadde fått en «enestående makroøkonomisk stabilitet».^[74] Likevel rammet Finanskrisen fra 2008 landet hardt, da utenlandsk kapital har forlatt landet og oljeprisen har blitt mer enn halvert.^[75]

Russlands sentralbank ble opprettet i 1991 etter at den sovjetiske sentralbanken ble oppløst, og ledes av sentralbanksjef Elvira Nabiullina. Russlands valuta er rubel (valutakode: RUB). Høsten 2014 har én rubel vært verdt ca. 15-17 norske øre, men var nede i 10-11 øre i midten av desember.^[76]

Økonomiske nøkkeltall ^[77] ^[78] ^[79]	2006	% av BNP	2009	% av BNP	2012	% av BNP	2015	% av BNP	Kilder
BNP mrd rubler	26 880		38 807		62 176		74 045		IMF
BNP mrd US$ ^[80]	989,9		1 222,6		2 016,1		1 337,0		IMF, Verdensbanken
BNP/innb US$ ^[81]	6 920,2		8 562,8		14 078,8		11 000,0		IMF, Verdensbanken
BNP realvekst ^[82]		8,2		-7,8		3,4		-3,4	IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring	9,7		11,7		5,1		15,6		IMF
Renter, 3 mnd	18,0		35,0						IMF
Investering ^[83]	209,6	21,2	231,4	18,9	493,6	24,5		19,5	IMF
Arbeidsløshet ^[84]	7,1		8,3		5,5		6,5		IMF, verdensbanken
Eksport mrd US$ ^[85]	333,2	33,7	342,9	27,9	589,8	29,6			IMF, Verdensbanken
Import mrd US$ ^[86]	209,5	21,0	247,3	20,5	444,7	22,3			IMF, Verdensbanken
Handelsbalanse mrd US$ ^[87]	126,0	12,7	91,0	7,4	148,0	7,3	108,2	8,0	IMF, Verdensbanken
Betalingsbalanse mrd US$ ^[88]	92,3	9,3	50,4	4,1	71,3	3,5	60,8	4,5	IMF, Verdensbanken
Budsjettbalanse, primær		9,1		-5,7		1,0		-3,8	IMF

Industri, naturressurser og energi

Industrien omfatter produksjon av stål, tekstiler, landbruksmaskiner og næringsmiddelindustri. De fleste industrivarene lages i og omkring byene, hvor de desidert tyngste industriområdene er Moskva-regionen, Uralfjellene og enkelte industrisentra i det vestlige Sibir. De største oljeselskapene er Gazprom (inklusive Rosneft), Lukoil, og TNK-BP som er resultatet av en fusjon av BP Russland og oljevirksomheten til Alfagruppen. Mye av industrien har vært gjennom tøff omstilling og slitt økonomisk, eksempelvis våpen- og bilindustrien. Av de avanserte industrigrenene fra Sovjet-perioden har romfart hevdet seg med viktige inntekter fra oppskyting av satellitter, som russiske selskaper foretar fra Bajkonur-basen i nabolandet Kasakhstan. Russland har derimot i liten grad hevdet seg internasjonalt innen slike «nye næringer» som informasjonsteknologi og bioteknologi.

Landet har rike mineralforekomster, spesielt i Sibir. Det finnes naturressurser som råolje, kull, naturgass, sink, jernmalm, bauksitt, kobber, bly, gull og andre edle metaller. Russland har verdens største naturgass-reserver og verdens nest største kull-reserver. Produksjonen av energi skjer først og fremst med vannkraft, oljekraft og kullkraft, mens kjerneenergien er relativt sett mindre viktig. I nyere tid er det også bygget ut noe gasskraft, men fortsatt blir det meste av gassen enten brent direkte i husholdninger og industri, eller eksportert til Europa. Alternative energiformer som vind, sol, geovarme og havenergi er nesten helt uutnyttet.

Landbruk og fiske

Landbruk står for omtrent 5 % av landets bruttonasjonalprodukt. Hvete er landets viktigste jordbruksprodukt. Det dyrkes også en del bygg, sukkerrør og poteter. Mindre enn 10 % av Russland er dyrket opp til åkerjord og omtrent halvparten av kornet som trengs blir importert.

I Russland og særlig i Sibir finnes det gigantiske skoger. I senere tid har det blitt hogd store mengder skog som har blitt solgt som tømmer. World Wide Fund for Nature mener at nesten halvparten av tømmeret har blitt hogd uten tillatelse. Inntektene fra tømmereksporten har økt fra 1,65 milliarder dollar i 1994 til 3,5 milliarder dollar i 2003. Dermed har de blitt mer enn doblet på 9 år.

Fiskefangsten var på omtrent 3 millioner tonn i 2002. Fiskerinæringen ble privatisert i 1990 og etter dette har eksporten gått kraftig ned. En av grunnene er at fisken ble for dyr, og folk foretrakk å kjøpe fisk fra andre land som for eksempel Norge.

Turisme

Oppstandelseskirken i Kostroma. Kostroma er en del av området som kalles «Den gyldne ring».

Russland satser tungt på turisme, og i 2007 besøkte nesten 19 millioner turister landet. Hovedstaden Moskva er motoren i turistnæringen, og byen hadde over fire millioner gjester i løpet av 2007. Dette tallet har økt med 10-15 prosent årlig siden årtusenskiftet.^[89]

Det er flere klassiske turist-ruter i Russland. Førstegangsreisende velger typisk å ta en runde med (tidligere og nåværende) russiske hovedsteder, og besøker enten en eller flere av St. Petersburg, Nizjnij Novgorod, Moskva, Vladimir og Suzdal. De tre sistnevnte er også en del av «Den gyldne ring», en samling historiske byer med en spesielt rik arkitektonisk og kulturell arv. Et annet populært alternativ er å dra på elvecruise ned Volga, der man fra Moskva kan dra via Nizjnij Novgorod, tatar-hovedstaden Kazan og Volgograd (kjent fra slaget om Stalingrad) ned til Astrakhan og Kaspihavet. Russland har også en av verdens mest klassiske togreiser med Den transsibirske jernbane, der man i løpet av ni døgn reiser fra Moskva i vest via byer som Jekaterinburg, Krasnojarsk, Irkutsk (like ved Bajkalsjøen), Ulan-Ude og Khabarovsk til endestasjonen Vladivostok ved Stillehavet.^[90]

Russland har visum-plikt for turister fra de fleste land (inkludert Norge), noe som kan gjøre en Russlandstur til en byråkratisk affære. Visum må ordnes flere uker i forveien, og koster fra NOK 315. Det er også nødvendig å forhåndsbetale hotell for hele reisens varighet, eller eventuelt å reise i regi av et statsautorisert russisk reisebyrå.^[91]

Samferdsel og telekommunikasjoner

Se også: Jernbane i Russland

Russland har det nest største jernbanenettverket i verden etter USA, med en samlet lengde på 85 500 km. Så å si all skinnegang er bredsporet (1 520 mm), og store deler av jernbaneinfrastrukturen er arvet fra Sovjetunionen. Jernbanen driftes av det nasjonale, statseide jernbaneselskapet Rossijskije zjeleznye dorogi (RŽD), som med sine 1,2 millioner ansatte er blant de største jernbaneselskapene i verden. De første skinnene ble anlagt allerede på 1830-tallet, men det var først i sovjettiden at utbyggingen av jernbane skjøt fart.

Det er bygd ut noe bredbånd i Moskva og andre storbyer, men på grunn av at det russiske forsvaret legger beslag på viktige frekvenser har Russland ennå ikke bygget ut 3G-nettverk for mobilt bredbånd. Delvis kompenseres dette gjennom tjenester over CDMA. Det er noen små og tre store mobilselskaper, MegaFon (deleid av TeliaSonera), MTS og Vimpelcom (eid av Altimo og Telenor). Landet har også flere selskaper som opererer satellitter, hvorav selskapet Moskvasputnik leier ut kapasitet også til utenlandske aktører.

Det monopolistiske flyselskapet fra Sovjet-perioden, Aeroflot, ble etter unionens fall splittet opp mellom sovjetrepublikkene, og det russiske selskapet beholdt navnet Aeroflot. Siden har deler av selskapet blitt skilt ut og nye flyselskap startet, hvorav Ural Airlines og Transaero er blant de større selskapene som også flyr utenlandsruter. Flyplassen Sjeremetsjevo i Moskva er blant verdens største, med stor innenriksfart og mange ruter til Europa og Asia. Den er en viktig transittplass for luftfarten mellom Asia og Europa.

Russland hadde i 2007 verdens 31. største handelsflåte, og hadde da en samlet tonnasje på 5 747 083 dwt.^[92] De viktigste russiske havnebyene er St. Petersburg og Kaliningrad (Østersjøen), Novorossijsk og Sotsji (Svartehavet), Vladivostok, Nakhodka, Magadan og Petropavlovsk-Kamtsjatskij (Stillehavet) og Murmansk (Nordishavet).^[93]

I 2000 hadde Russland et riksveinett på 532 393 km, hvorav 358 833 km hadde fast dekke.^[94] Russland har 213,5 motorkjøretøyer pr 1000 innbyggere (2008).^[95]

Samfunn

Kalender og helligdager

Russland brukte opprinnelig en egen kalender, der årene var nummerert etter det påståtte tidspunktet for skapelsen av jorden. I 1699 sørget Peter den store for å innføre den julianske kalender, noe som gjorde at årstallet ved neste årsskifte gjorde et hopp fra 7208 ned til 1700. Samtidig endret Peter tidspunktet for begynnelsen av året fra 1. september til 1. januar. Denne kalenderen var i bruk frem til 1918, da russerne tok etter resten av Europa og innførte den gregorianske kalender.^[96]

Russland har åtte offisielle helligdager. Årets første helligdag er nyttårsdagen, som innleder den ortodokse julen. Den russisk-ortodokse kirke følger fortsatt den julianske kalenderen, noe som fører til at juledagen faller på 7. januar – to uker etter i Vest-Europa. Den 23. februar følger fedrelandsforsvarernes dag, der de som tjenestegjør eller har tjenestegjort i de militære styrkene feires. 8. mars – den internasjonale kvinnedagen – er langt viktige enn i Norge, og feires Russland rundt.

Tidligere var arbeidernes internasjonale kampdag (1. mai) landets viktigste helligdag, med store opptog landet rundt. Etter Sovjetunionens fall har feiringene blitt tonet noe ned, og dagen er nå kjent som «vårens og arbeidets dag». 9. mai feires seiersdagen, som markerer seieren i andre verdenskrig. Dagen feires med minnemarkeringer, militærparader og fyrverkeri.

12. juni feires «Russlands dag». Denne dagen har blitt feiret siden 1992, og markerer at Russland erklærte sin uavhengighet fra Sovjetunionen 12. juni 1990. Russlands nasjonale enhetsdag den 4. november er årets siste helligdag, og minnes at Kuzma Minin og Dmitrij Pozjarskij drev polakkene ut av landet i 1612 og gjorde slutt på den store urotiden.

Utdanning

Skoleplikten i Russland begynner når barna er seks eller syv år gamle. Fullstendig skolegang varer i elleve år. De elleve skoleårene deles inn i tre grupper: Grunnskole (1.–4. trinn), middelskole (5.–9. trinn) og videregående skole (10. og 11. trinn). Skoleåret går fra 1. september til slutten av mai. Karaktersystemet er som følger: 1 («utilfredsstillende»), 2 («utilfredsstillende») 3 («tilfredsstillende»), 4 («godt») og 5 («utmerket»), og elevene kan i liten eller ingen grad velge fag selv.

Obligatoriske grunnleggende allmennutdanning varer i ni år. Nyutdannede fra dette nivået kan fortsette sin utdanning ved sekundær (fullstendig) allmennfaglig skole (videregående skole) i to år. De kan også gå på en fagskole eller ikke-universitet nivå høyere utdanningsinstitusjoner.

Sistnevnte varianter går på grunn av den praktiske opplæringsdelen og varer fra 2 til 4 år. Etter bestått Enhetlig statlige eksamen (Unified State Exam) som tilsvarer omtrent Examen artium, nyutdannede fra en sekundær (fullstendig) allmennfaglig skole kan søke om adgang til høyere utdanningsinstitusjoner. Fullstendig videregående opplæring fører til tildelingen av Attestat o Srednem (Polnom) Obshchem Obrasovanii, som bokstavelig oversatt betyr «Attest om sekundær (fullstendig) allmennutdanning (Vitnemål)».

I prinsippet gir begge løpene mulighet for opptak til høyere utdanning, selv om dette er relativt uvanlig for elever med yrkesfaglig bakgrunn.

Høyere utdannelse har tradisjonelt vært et offentlig anliggende i Russland, og landet har ca. 650 offentlige universiteter og høyskoler (sistnevnte ofte kalt «institutter»). Det ofte kreves egne opptaksprøver for å bli tatt inn ved offentlige universiteter og høyskoler. De de senere årene har landet også fått mange private institusjoner for høyere utdanning. Disse er i motsetning til de offentlige universitetene og høyskolene finansiert gjennom skolepenger. Russland har nå implementert Bologna-prosessen, og har i hovedsak det samme gradssystemet som Norge.

Russlands største universitet er Statsuniversitetet i Moskva. Dette er sammen med Statsuniversitetet i Sankt Petersburg det mest prestisjefylte. Andre kjente høyskoler er MGIMO (for utenrikstjenesten) og Plekhanov-akademiet for økonomi.

Forskning

Grobunnen for russisk vitenskap ble lagt ved «europeiseringen» til Peter den store. Peter grunnla blant annet Det russiske vitenskapsakademi, og fra midten av 1700-tallet vokste de første russiske universitetene frem.^[97] Den ledende russiske vitenskapsmannen fra denne perioden var Mikhail Lomonosov, som ved siden av sine naturvitenskapelige oppdagelser også grunnla Statsuniversitetet i Moskva. Andre sentrale personer innen matematisk-naturvitenskapelig forskning i Tsar-Russland var Nikolaj Lobatsjevskij (grunnleggeren av det matematiske fagfeltet ikke-euklidsk geometri) og Dmitrij Mendelejev («periodesystemets far»).

Den russiske revolusjonen i 1917 førte til en politisk, sosial og økonomisk omveltning av samfunnet. Revolusjonære idéer fikk også stor innvirkning på russisk vitenskap gjennom den marxistiske vitenskapsfilosofien om dialektisk materialisme, som langt på vei ble den påtvungne filosofiske retningen for russiske forskere. På samme måte som marxistisk historieskrivning var all sovjetisk vitenskap svært fokusert på evolusjon – ikke bare i biologisk (darwinistisk) forstand, men også som forklaringsmodell på hvordan ikke-levende materie utvikler seg, helt fra de enkle kjemiske reaksjoner til det moderne mennesket og menneskets sosiale konstruksjoner.^[98] Et eksempel er sosialøkonomen Jevgenij Preobrazjenskij, som forfektet at sosialismen med kollektiv organisering av jordbruket ville overvinne den kapitalistiske (selveiende) organiseringen, gjennom å vise seg overlegen effektiv fra et ressursperspektiv («primitiv sosialistisk akkumulasjon»).

Sovjetrusserne stod bak flere vitenskapelige gjennombrudd, spesielt innenfor atom- og romforskning. Obninsk kjernekraftverk sør for Moskva ble i 1954 verdens første kjernekraftverk tilpasset produksjon av elektrisk kraft i stor skala, og i 1957 sjokkerte russerne verden både med verdens første ballistiske missil R-7 Semjorka, den første kunstige satellitten Sputnik 1 og romhunden Laika. Senere sovjetiske triumfer i romforskningen var Jurij Gagarin, som i 1961 ble det første menneske i verdensrommet, og Saljut 1, som i 1971 ble verdens første romstasjon. Blant de mindre heldige sovjetrussiske forskningsprosjektene var Trofim Lysenkos variant av lamarckismen, der Lysenko med Stalins hjelp fikk forbudt landbruksforskning som ikke aksepterte idéen om at planter kunne videreføre tilegnede egenskaper til avkommet. Lysenkos teorier skapte store problemer for det russiske landbruket, som måtte slite med Lysenkos pseudovitenskap i forsøkene på å gjøre slutt på matmangelen i landet.

Sovjetunionens oppløsning på begynnelsen av 1990-tallet gjorde langt på vei at Russlands sterke forskningsmiljøer kollapset. Mens bevilgninger til forskning og utvikling (FoU) i 1991 var på 4,3 % av BNP var samme tall i 1998 1,25 %. Levestandarden for russiske forskere falt kraftig, og i 1993 hadde 56 % av alle forskere en lønn under eksistensminimum.^[99] De senere år har imidlertid myndighetene igjen begynt å satse på forskning, og i 2010 bevilget regjeringen 90 milliarder rubler (18 milliarder kroner) til en opprustning av universitetssektoren.^[100]

23 russere har fått en nobelpris (inkludert vinnere av freds- og litteraturprisen, samt russiskfødte som senere virket i andre land). Den første russiske vinneren var Ivan Pavlov med nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1904, mens den foreløpig siste er (den russisk-polsk-amerikanske) Leonid Hurwicz med Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel i 2007.

Massemedia

Den største russiske TV-kanalen er Pervyj kanal. Denne er en videreføring av det gamle sovjetiske kringkastingsselskapet, og er fortsatt delvis i statlig eie. Den største utfordreren er kringkastingsselskapet VGTRK, som ble etablert i statlig regi i 1990. VGTRK har fem nasjonale TV-kanaler, to internasjonale, fem radiokanaler og over 80 regionale TV- og radionettverk.

Russlands største dagsaviser er Trud, Komsomolskaja Pravda og Izvestija. Kommunistpartiets gamle organ Pravda kommer også fortsatt ut, men har mistet sin tidligere dominerende rolle i russisk media.

Internasjonale organisasjoner, slik som Reportere uten grenser, rangerer Russland lavt når det gjelder pressefrihet.^[101] Hendelser slik som drapet av journalisten Anna Politkovskaja har videre ført til bekymring over pressefriheten i Russland verden over.^[102]

Helse

På tross av at Russland har blant de beste forholdstallene mellom helsearbeidere og befolkning og blant de høyeste antall sykehusplasser i Europa, sliter landet med store sosialmedisinske problemer. Andelen av BNP brukt på helse blant de laveste i Europa.^[103]

Den forventede levealderen i Russland er blant de laveste i Europa, og det er stor forskjell i levealder mellom menn og kvinner. Levealderen var i 2003 på 58 år for menn og 72 år for kvinner. Med en gjennomsnittlig levealder på 64,9 år er Russland omtrent fire år under gjennomsnittet for sammenlignbare land i Øst-Europa og i Sentral-Asia, og levealderen er hele 14 år under tilsvarende tall for Vest-Europa. Den forventede levealderen har falt betydelig siden sovjettiden, med hjerte- og karsykdommer og utbredt skadelig bruk av alkohol- og tobakk som de viktigste risikofaktorene.^[103]^[104]

Forekomsten av tuberkulose har økt kraftig siden 1990, og var i 2006 på 83 tilfeller pr. 100 000 innbyggere. Dette er blant de høyeste i Europa, til sammenligning ligger tilsvarende tall i Vest-Europa på 7–10.^[105] Russland ligger også på Europatoppen i seksuelt overførbare sykdommer, og i perioden 1989–1997 var det en sekstidobling i forekomsten av syfilis.^[103] Frem til 1996 var aids et relativt ukjent fenomen i landet, men antallet smittede har senere økt kraftig, spesielt på grunn av økningen i antallet rusmiddelavhengige sprøytebrukere. I 2005 ble det estimert at 940 000 russere hadde hiv, og Russland har anslagsvis 1,5–3 millioner rusmiddelavhengige sprøytebrukere.^[106] I 2020 ble Russland også rammet av covid-19 pandemien med mange smittetilfeller og dødsfall. I oktober startet russiske myndigheter med vaksinering av sine innbyggere. Gam-COVID-Vac er den første offentlig godkjente vaksinen i Russland mot covid-19.^[107]

Likestilling og familiemønstre

I Russland er det vanlig å gifte seg atskillig tidligere enn i det vestlige Europa, og det er ikke uvanlig å ha stiftet familie allerede i tjuefemårsalderen. Det blir imidlertid gradvis mer vanlig med samboerskap, men fortsatt er bare 10 % av par som bor sammen ugifte. Barn er svært viktige i russisk familieliv, og utlendinger som besøker russiske hjem ser fort at barna ofte er sentrum for oppmerksomheten. Likevel er fødselstallene relativt lave; 33 % av russiske familier har bare ett barn, mens to barn finnes i 27 % av familiene.^[108]

I familieforholdet mellom mann og kvinne dominerer en mer patriarkalsk holdningstype enn i mange andre europeiske land. Rester av gamle Domostroj-verdier henger ofte igjen, og ansvaret for hjem og barn har tradisjonelt sett falt på dobbeltarbeidende kvinner. Dessuten anser den eldre generasjon av russere det ofte som sosialt uakseptabelt for en mann å delta i «kvinnearbeid» i huset. Som mange andre steder i verden er imidlertid holdningene i endring, og trenden går på mer likestilte familieforhold og en utjevning av rettighetene mellom menn og kvinner.^[108]

Historisk hadde russiske kvinner flere økonomiske og politiske rettigheter enn i andre deler av Europa. Den gang kvinner i vesten ikke kunne styre over egen økonomi hadde russiske kvinner rett til å disponere egen medgift, drive forretninger og kunne bruke bankvesenet uten mannens forhåndsgodkjenning. Sovjetmakten bidro videre til å styrke kvinners sosiale stilling, og kvinner i Sovjetunionen fikk for eksempel stemmerett 30 år tidligere enn i Frankrike, rett til arbeid og likelønn, og rett til utdannelse. Kvinnedagen ble tidlig gjort til offisiell høytidsdag og fridag, noe som fortsatt holdes i hevd i det moderne Russland.^[108]

Kriminalitet

Antallet årlige drap i Russland er blant de høyeste i verden. I 2000 var det 30 drap pr. 100 000 innbyggere, noe som var fem ganger så mye som i USA. Områdene øst for Ural er klart overrepresentert på drapsstatistikken.^[109]

Korrupsjon har vært et stort samfunnsproblem i Russland helt siden sovjettiden. På Transparency Internationals CPI-indeks over korrupte land for 2008 ligger Russland på 147.-plass av 180 land, og får samme vurdering som Bangladesh, Syria og Kenya.^[110]

Den organiserte kriminaliteten i Russland oppstod på 1970-tallet i grenselandet mellom korrupte partifunksjonærer, bedrifter og kriminelle organisasjoner. Senere ble den organisert kriminaliteten mer voldelig av natur, og dagens kriminelle organisasjoner er på mange måter et samarbeidsprosjekt mellom korrupte politikere, byråkrater og kriminelle gjenger. De viktigste aktivitetsområdene for den organiserte kriminaliteten i Russland omfatter fiktive eiendomstransaksjoner, biltyverier og påfølgende -salg, alkoholsmugling, våpensmugling, gambling, prostitusjon, narkotikahandel og hvitvasking av penger. Den kriminelle aktiviteten har et stort omfang, og organisert kriminalitet har kontroll over 40–60 % av landets bedrifter og 60–80 % av bankene.^[111]

Sivile organisasjoner

Antallet ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som opererer i Russland estimeres til mellom 450 000 og 600 000.^[112]^[113] Det russiske lovverket har imidlertid gjort det vanskelig for sivile organisasjoner å etablere seg i landet. I 2006 kom en ny lov som i praksis gir staten kontroll over store deler av organisasjonslivet. Loven har introdusert en enorm papirmølle som alle NGOer må igjennom, der over 100 sider med dokumentasjon og personlig informasjon om grunnleggere og medlemmer må leveres inn til myndighetene. Prosessen er svært kostbar og omfattende, og ved de minste feil kan organisasjonen risikere å bli tvangsoppløst. Byråkratiet er spesielt vanskelig å komme igjennom for utenlandske organisasjoner, som på detaljert vis må gjøre rede for sin finansiering. Loven førte til sterke reaksjoner fra internasjonale organisasjoner, som fryktet at de måtte trekke seg ut fra Russland.^[114]

Det sivile samfunn i Russland er sterkt påvirket av tradisjonelle russiske filantropiske verdier. Over 80 % av russiske bedrifter donerer penger til ideelle organisasjoner og saker, i gjennomsnitt mellom 11 og 17 % av overskuddet. Den store majoriteten av russisk filantropisk virksomhet skjer i samarbeid med offentlige institusjoner eller andre offentlige programmer, for eksempel nyter barnehjem og sykehus godt av privat giverglede.^[113]

Urbanitet

Se også: Byer i Russland

Mesteparten av Russlands befolkning er konsentrert i et triangel med St. Petersburg i nord, Sotsji i sør og Irkutsk i øst. Områdene utenfor dette triangelet er i stor grad ubeboelig, med permafrost i nord og ørken og halvørken i sør. 73 % av russerne er bosatt i urbane og 27 % i rurale strøk.^[115]

På tross av at Sibir dekker nesten ¾ av Russlands landareal har området under ¼ av innbyggerne. De vestre og sentrale delene av europeisk Russland er tettest befolket og mest urbanisert. I disse områdene er flesteparten av Russlands største byer og de tradisjonelle industri- og kultursentra. I Uralfjellene er befolkningen i stor grad bosatt mellom byene Nizjnij Tagil og Magnitogorsk. I Sibir bor befolkningen i stor grad langs den transsibirske jernbane og i Kuznetskbekkenet. Landet som helhet har tretten byer med mer enn én million innbyggere.

#	By	Føderasjonssubjekt	Innbyggertall	#	By	Føderasjonssubjekt	Innbyggertall	Moskva St. Petersburg
1	Moskva	Moskva	10 126 424	11	Ufa	Basjkortostan	1 042 437
2	St. Petersburg	St. Petersburg	4 661 219	12	Volgograd	Volgograd	1 011 417
3	Novosibirsk	Novosibirsk	1 425 508	13	Perm	Perm	1 001 653
4	Nizjnij Novgorod	Nizjnij Novgorod	1 311 252	14	Krasnojarsk	Krasnojarsk	909 341
5	Jekaterinburg	Sverdlovsk	1 293 537	15	Saratov	Saratov	873 055
6	Samara	Samara	1 157 880	16	Voronezj	Voronezj	848 752
7	Omsk	Omsk	1 134 016	17	Toljatti	Samara	702 879
8	Kazan	Tatarstan	1 105 289	18	Krasnodar	Krasnodar	646 175
9	Tsjeljabinsk	Tsjeljabinsk	1 077 174	19	Uljanovsk	Uljanovsk	635 947
10	Rostov-na-Donu	Rostov	1 068 267	20	Izjevsk	Udmurtia	632 140
Kilde: Folketellingen i 2002^[116]

Kultur

Russland har en svært rik kulturarv med berømt kunst, musikk, arkitektur og litteratur. Den ortodokse kirke, som bidro til å spre den bysantinske kulturen til de slaviske folkene, forbindes med sine kirker og ikoner ofte med Russland.

Musikk, dans og drama

Bolsjojteateret er Russlands nasjonale scene for ballett og opera. Teateret ligger i Moskva og ble grunnlagt i 1776.

Russlands mange folkegrupper har hver sine distinkte tradisjoner innenfor folkemusikk. På 1800-tallet var det en åndskamp i det russiske musikklivet, mellom «De Fem» og Mikhail Glinka på den ene siden, og de mer konservative Nikolaj og Anton Rubinstein på den andre siden. Senere kom Pjotr Tsjajkovskij, en av de mest kjente romantikerne. Den russiske romantiske tradisjonen ble tatt videre av Sergej Rakhmaninov inn i det tyvende århundre.

På 1900-tallet var Rakhmaninov, Aleksandr Skrjabin, Igor Stravinskij, Sergej Prokofjev og Dmitrij Sjostakovitsj russiske komponister i verdensklasse. I sovjettiden var den klassiske musikken i Russland holdt i stramme tøyler, og var gjerne svært konservativ i tråd med doktrinen om sosialistisk realisme.

Russland har fostret flere verdenskjente konsertsolister: fiolinisten David Ojstrakh, cellisten Mstislav Rostropovitsj, pianistene Vladimir Horowitz, Svjatoslav Richter og Emil Gilels, og sopranen Galina Visjnevskaja.

Pjotr Tsjajkovskij stod bak verdens mest kjent balletter med Svanesjøen, Nøtteknekkeren og Tornerose. Tidlig på 1900-tallet ble ballettdanserne Anna Pavlova og Vatslav Nizjinskij verdensberømte, og senere ble tradisjonen tatt videre av dansere som Maja Plisetskaja, Rudolf Nurejev og Mikhail Barysjnikov. Bolsjoj i Moskva og Mariinskij i St. Petersburg er verdensberømte ballettscener.

Innen populærmusikken hadde gruppen Akvarium kultstatus fra 1970-tallet og helt til nyere tid, med vekslende medlemmer. Under glasnost fikk de en kort tid utgi musikk på det statlige plateselskapet Melodija, etter uavbrutt ulovlige opptak siden 1972. Dette bandets posisjon i den sene Sovjetperioden kan trolig bare sammenliknes med Beatles' posisjon i Vesten på samme tid, mens tidens sentrale visesanger var den opposisjonelle Vladimir Vysotskij. I dag er jenteduoen T.A.T.u. Russlands største musikalske eksportvare. Av russiske rockeband er Mumij Troll kjente, og har en betydelig tilhengerskare i Skandinavia.

Litteratur og skriftkultur

Fjodor Dostojevskij er blant de russiske forfatterne som har hatt svært stor innflytelse på verdenslitteraturen. Blant hans mest kjente verker er *Idioten* og *Forbrytelse og straff*

Russlands litterære historie skriver seg tilbake til det tiende århundre, og på starten av attenhundretallet hadde det utviklet seg en egen nasjonal litterær tradisjon. Aleksandr Pusjkin regnes ofte som grunnleggeren av den moderne russiske litteraturen. Andre kjente forfattere fra den såkalte «gullalderen i russisk litteratur», er Mikhail Lermontov, Ivan Turgenev, Leo Tolstoj, Nikolaj Gogol og Fjodor Dostojevskij. På 1880-tallet var den russiske litteraturen i endring, og romaner ble erstattet av poesi og noveller som de dominerende sjangere. En av de mest kjente forfatterne i denne andre halvdel av «gullalderen» var Anton Tsjekhov.

Mellom 1893 og 1914 ble også realisme erstattet av symbolisme i litteraturen. Etter gullalderen fulgte «sølvalderen», som tilsvarer Fin de siècle eller Belle Époque. Kjente forfattere fra denne epoken er Andrej Belyj, Aleksandr Blok, Dmitrij Merezkovskij, Fjodor Sologub, Anna Akhmatova, Osip Mandelstam, Leonid Andrejev, Ivan Bunin og Maksim Gorkij.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 og den påfølgende borgerkrigen ble det russiske åndslivet liggende nede. Den fremste bolsjevikiske hoffpoeten på denne tiden var Vladimir Majakovskij, med hylningsdiktet «150 millioner» stående som et av de sentrale poetiske revolusjonsepos. En ny generasjon forfattere kom på 1920-tallet, og fikk stor kunstnerisk frihet. Under Josef Stalin ble imidlertid den sosialistiske realismen den foretrukne skrivestilen. Det var først etter Stalins død at sensuren og restriksjonene ble myket opp noe. Blant de ledende forfatterne fra sovjettiden var Jevgenij Zamjatin, Isaak Babel, Ilf og Petrov, Vladimir Nabokov, Mikhail Bulgakov, Boris Pasternak, Aleksandr Solzjenitsyn, Vladimir Majakovskij, Mikhail Sjolokhov, Jevgenij Jevtusjenko og Andrej Voznesenskij.

Av regimekritiske dissidenter må særlig nevnes Vladimir Vysotskij, visesanger, forfatter, dikter og sporadisk skuespiller som skrev under konstant overvåking fra Sovjetstaten. Slik undergrunnslitteratur var kjent som samizdat, og andre kjente opposisjonelle forfattere var Aleksandr Ginsburg og Roj Medvedev. Aleksandr Solzjenitsyn, vinner av nobelprisen i litteratur i 1970, ble fratatt statsborgerskapet sitt i 1974 og tvunget i eksil. Lignende skjebner møtte også nobelprisvinnerne Boris Pasternak (1958, tvunget av sovjetmyndighetene til å avslå prisen) og Josif Brodskij (1987, utvist fra Sovjetunionen i 1972).

Post-sovjetisk litteratur har blomstret innen blant annet kvinne-noveller og science fiction-genren, med Viktor Pelevin som sentral forfatter i sistnevnte gruppe.

Folklore

Det finnes få tidlige nedtegnelser av russisk folklore. Dette kommer av folkekulturens hedenske opprinnelse, noe som gjorde at den russisk-ortodokse kirke var lite begeistret for den. Med unntak av enkelte krøniker fra middelalderen var det først i det syttende århundre at man i større grad begynte å nedtegne verk fra den muntlige tradisjonen. Tidlige pionerer var britene Richard James, som samlet inn russiske sanger i 1619–20, og Samuel Collins, som utgav en samling russiske folkeeventyr i 1671. På midten av attenhundretallet ble en større samling episke folkeviser utgitt, tilskrevet en kosakk ved navn Kirsja Danilov. Disse skal ha vært samlet inn i det vestlige Sibir. Innsamlingen av russisk folklore skjøt fart utover århundret, og mot slutten av det nittende århundre var boksamlinger med folkesanger og folkeeventyr i vid sirkulasjon. Ved inngangen til 1900-tallet fikk folkekulturen innpass i scenekunsten, og folkesanger og -danser ble populære elementer i operaer og vaudeviller.^[117]

Billedkunst, byggekunst og museer

Kasimir Malevitsjs verk *Svart kvadrat* (1913). Malevitsj grunnla suprematismen og var blant de viktigste russiske billedkunstnerne i det 20. århundre. Han kom senere på kant med Stalin og ble arrestert flere ganger.

Se også: Liste over russiske malere

Den tidlige russiske billedkunsten har sine røtter i Det bysantinske rike, blant annet med ikoner, mosaikker og fresker. Den betydeligste russiske ikon- og freskomaleren fra middelalderen var Andrej Rubljov. Fra og med Peter den store ble den russiske kunsten mer vestvendt, og kjente russiske kunstnere fra 1700-tallet omfatter Aleksej Antropov, Fjodor Rokotov, Dmitrij Levitskij og Vladimir Borovikovskij. På andre halvdel av 1800-tallet var Peredvizjniki-bevegelsen sentral i russisk kunst. Sentrale Peredvizjniki-kunstnere omfatter Ilja Repin, Ivan Kramskoj, Vasilij Surikov og Nikolaj Ge. Omkring 1900 ble Mir iskusstva-bevegelsen toneangivende, en gruppe som blant annet omfattet Leon Bakst og Aleksandr Golovin. Fra 1920 kom «Ruter knekt-malerne», med Mikhail Larionov, Natalja Gontsjarova, Marc Chagall, Vasilij Kandinskij, Kasimir Malevitsj og Vladimir Tatlin.^[118]

Den russiske arkitekturen er spesielt kjent for kirker og klostre. Tidlige eksempler omfatter St. Sofia-katedralen i Novgorod, Uspenskijkatedralen i Moskva og Troitse-Sergijeva Lavra-klosteret i Sergijev Posad. Senere ble kirkene enda mer overdådige, med Kazan-katedralen i Moskva og Vasilijkatedralen som de mest kjente eksemplene. Med Peter den store og senere også Katarina den store kom barokken til Russland, noe som blant annet resulterte i palasset Tsarskoje Selo og en rekke sentrale bygg i St. Petersburg. Inn mot 1800-tallet kom klassisismen til Russland, noe som ble den dominerende retningen for gjenoppbyggingen av Moskva etter at byen ble svidd ned i forbindelse med Napoleons felttog i 1812. Mot slutten av 1800-tallet kom nasjonalromantikken til russisk byggekunst, men etter oktoberrevolusjonen og etableringen av Sovjetunionen kom konstruktivismen til å dominere. Under Stalin kom den sosialistiske klassisismen, som kom til uttrykk i blant annet «Stalin-skyskraperne» i Moskva.

Russland har en rekke museer i verdensklasse. Best kjent er kanskje Eremitasjen i St. Petersburg. Dette museet omfatter hele seks bygninger, med Vinterpalasset som det mest kjente. I tillegg til russisk kunst slik som Fabergés berømte egg er Eremitasjen store på vesteuropeisk kunst, og har blant annet verdens største Rembrandtsamling. Av museene med fokus på russisk kunst er Tretjakovgalleriet i Moskva størst, med en samling bygget opp siden midten av 1800-tallet. Samlingen omfatter nå over 130 000 verker, og inneholder alt fra Rubljov-ikoner, Kandinskij-malerier og avantgarde-verker av Kasimir Malevitsj.

Russland har totalt 23 steder på UNESCOs verdensarvliste. De første kom i 1990 med gamlebyen i St. Petersburg, Kreml i Moskva og Kirkegruppen på Kizji. Senere har blant annet Solovkiklosteret, Kristi himmelfartskirke i Kolomenskoje, økosystemet på Vrangeløya og urskogene i Komi kommet med på listen.

Film

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble montasjefilm den viktige filmatiske uttrykksformen i Russland og Sovjetunionen. Sovjetiske regissører ble kjente for innovative filmer som Panserkrysseren Potemkin, og arbeidene til blant annet Sergej Eisenstein, Lev Kulesjov og Andrej Tarkovskij ble kjent langt utenfor landets grenser. Vladimir Gardin grunnla samtidig verdens første filmskole i Moskva.

I 1932 gjorde Stalin den sosialistiske realismen til landets eneste tillatte sjanger, men etter Stalins død blomstret igjen filmkunsten i Sovjetunionen. Leonid Gajdajs komedier fra 60- og 70-tallet ble enormt populære, og filmene hans selger fortsatt bra i det tidligere Sovjetunionen. I 1969 kom Vladimir Motyl med filmen Ørkenens hvite sol, noe som skapte sjangeren «Ostern», Sovjetunionens svar på Westernfilmer. Filmskaperen Andrej Kontsjalovskij hadde stor suksess med den episke langfilmen Siberiade i Sovjetperioden (1979), hvorpå han emigrerte til USA og blant annet stod bak actionfilmen Runaway Train (1985). I 1979 kom også kult-serien Møtested kan ikke forandres, med den regimekritiske sangeren Vladimir Vysotskij i den umåtelig populære hovedrollen, inntil Sovjetledelsen forbød serien vist på russisk TV.

1980- og 90-tallet var roligere år for den sovjetrussiske filmindustrien, men siden årtusenskiftet har bransjen vært i kraftig vekst. Russland produserer nå flere filmer hvert år enn Storbritannia og Tyskland. Den Sovjet-kritiske ungdomsfilmen Hipster var hovedfilm på Tromsø internasjonale filmfestival i 2010.

Mat og drikke

Det russiske kjøkken er som i mange andre steder i Øst-Europa kjent for relativt fet mat og utstrakt bruk av kjøtt. Blant de tradisjonelle russiske middagsrettene finnes gryteretten zjarkoje, kylling Kyiv (som på tross av navnet ikke er ukrainsk) og den opprinnelig tatariske kebabvarianten sjasjlyk. Blant suppene er sjtsji (basert på kål), grønnsaksuppen okrosjka (laget på kvas) og borsjtsj (laget på rødbeter) de mest populære. Fisk er også en viktig del av det russiske kostholdet, og populære fiskesorter omfatter stør, gjedde, laks og karpe.^[119]

Alkohol er en viktig del av den russiske kulturen. Det klassiske brennevinet er vodka, som lages på hvete, rug eller poteter. Russisk vodka tilsettes ofte forskjellige smaker etter destilleringen, ofte tranebær, pepper, eple, pære eller sitron. Øl er også populært blant russere, med Baltika som markedsleder. Blant alkoholfrie drikker er te utbredt, og er tradisjonelt laget i en samovar. Drikken kvas er også vanlig, og brukes ofte som et alternativ til brus.^[119]

Russisk kaviar er en delikatesse i Russland.

Idrett

Av lagidrettene er ishockey blant de mest populære i Russland. 21 av 24 lag i Kontinental Hockey League er russiske, og det russiske landslaget har hatt stor suksess i internasjonale mesterskap, senest med gullmedaljen i VM i 2009. Tidligere var Sovjetunionens ishockeylandslag verdens desidert beste, med syv gull, én sølv og én bronse på ni olympiske deltagelser. Den dominerende russiske ishockeyklubben har tradisjonelt vært CSKA Moskva, som også vant Europacupen 20 av 22 ganger i perioden 1969-90.

Russlands herrelandslag i fotball er pr. september 2009 rangert på sjetteplass på FIFAs verdensranking. I Euro 2008 tok laget bronsemedalje, noe som var Russlands beste plassering siden Sovjetunionens fall. Det gode spillet i mesterskapet gjorde også at flere russiske spillere nå spiller på europeiske topplag, dette gjelder blant annet Jurij Zjirkov på Chelsea og Andrej Arsjavin på Arsenal. Likevel er den russiske toppserien pengesterk og holder et høyt nivå, og de fleste landslagsspillerne spiller derfor i hjemlandet. Tradisjonelt har Moskva-klubbene CSKA, Lokomotiv, Spartak og Dynamo vært de sterkeste, men de siste årene har St. Petersburg-baserte Zenit utfordret moskovittenes dominans.

Av de individuelle idrettene har tennis blitt stadig mer populært siden 1990-tallet, noe som i stor grad kan tilskrives tidligere president Boris Jeltsins interesse for sporten.^[120] De senere årene har de beste russiske tennisspillerne vært i verdenstoppen, med blant annet Jevgenij Kafelnikov på herresiden og Anastasija Myskina, Anna Kurnikova og Marija Sjarapova på kvinnesiden. Blant vinteridrettene har Russland hatt stor suksess i langrennssporet, kanskje spesielt på kvinnesiden. Jelena Välbe og Ljubov Jegorova dominerte stort på 1990-tallet, senere kom blant annet Larisa Lazutina, Julija Tsjepalova og Jevgenija Medvedeva-Abruzova. På herresiden har blant annet Aleksej Prokurorov og Mikhail Ivanov utmerket seg med sterke resultater; den etniske russeren Vladimir Smirnov hadde også suksess på 1980- og 90-tallet, men valgte å konkurrere for Kasakhstan etter at Sovjetunionen ble oppløst.

Tilsammen har Russland tatt 323 medaljer i sommer-OL og 76 medaljer i vinter-OL (inkludert Det russiske keiserrike til og med 1912). I tillegg kommer Sovjetunionen, med totalt 1204 medaljer (sommer og vinter kombinert) i perioden 1952-88, og SUS med 135 medaljer i 1992. Legger man sammen alle disse vil Russland komme på andreplass (bak USA) i antall medaljer samlet i alle olympiske leker; hvis man bare regner med de medaljer utøvere fra Den russiske føderasjon har tatt som selvstendig nasjon fra og med 1994 kommer russerne på femtendeplass.

Russland (da en del av Sovjetunionen) arrangerte sommer-OL i 1980. Lekene ble avholdt i Moskva, men ble redusert av en internasjonal boikott der blant annet Norge holdt seg hjemme. Vinter-OL 2014 vil avholdes i Sotsji i det sørvestlige Russland.

Russland har også arrangert VM i fotball i 2018.^[121]

Se også

Liste over land med store petroleumsreserver

Fotnoter

^ Det er knyttet usikkerhet til sovjetiske tapstall under andre verdenskrig. Sovjetiske myndigheters egne statistikker var lenge hemmelighetsstemplede, men tallet 20 millioner ble brukt av Khrusjtsjov og Brezjnev i offisielle taler. I G.F. Krivosheev (red.) (2007) Soviet Casualties and Combat Losses in the Twentieth Century (ISBN 1-85367-280-7) foretar forfatterne en systematisk gjennomgang av tilgjengelig litteratur og statistikk på området. Forfatternes beregninger viser at det sovjetiske forsvaret mistet 8,7 millioner mann, og at totale sovjetiske tapstall (inkludert sivile og irregulære stridende) var på nesten 27 millioner.

Type nummerering

^ russisk: Росси́я, Rossíja uttale ^hjelp•info
^ russisk Росси́йская Федера́ция, Rossíjskaja Federátsija uttale ^hjelp•info

Referanser

^ Limits of Oceans and Seas, 3rd edition, avsnitt, vers eller paragraf 1^{[Hentet fra Wikidata]}
^ «Russia». Encyclopædia Britannica. Besøkt 22. september 2022. Russlands areal, ikke inkludert Krym
^ https://www.worldometers.info/world-population/russia-population/.
^ «DST News - New Russian Time Zones as of August 31, 2011 according to Decree 725 of the Government of the Russian Federation». www.worldtimezone.com. Besøkt 6. oktober 2015.
^ «– Russland er blitt et klassisk diktatur». forskning.no. Besøkt 27. februar 2022.
^ Russia Deemed Authoritarian Regime by Economist Intelligence Unit
^ The Russian Federation is excluded from the Council of Europe
^ Russland forlater Den europeiske menneskerettsdomstolen Nrk.no 07.06.2022 sitat: 7. juni 2022 kl. 16:09 Russland forlater Den europeiske menneskerettsdomstolen Det russiske parlamentet vedtok tirsdag en lov der landet trekker seg fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Det skjer etter Russland i mars ble kastet ut av Europarådet som følge av landets invasjon av Ukraina. Russland har vært medlem av EMD i over 20 år.
^ «European Parliament declares Russia to be a state sponsor of terrorism». Europaparlamentet. Besøkt 23. november 2022.
^ ^a ^b Milner-Gulland, Robin (1999). The Russians (på engelsk) (2 utg.). Oxford: Blackwell. s. 1-2. ISBN 978-0631218494.
^ The World Network of Biosphere Reserves - UNESCO. «Russisk Federation» (på engelsk). Besøkt 3. november 2008.
^ Moores (1997, s. 632)
^ «Russia» (på engelsk). Encyclopædia Britannica. Besøkt 12. september 2010.
^ Library of Congress. «Topography and drainage». Besøkt 26. desember 2007.
^ Walsh, NP (19. september 2003). «It's Europe's lungs and home to many rare species. But to Russia it's £100bn of wood». London: Guardian (UK). Besøkt 26. desember 2007.
^ Irina A. Merzliakova (1. november 1997). «The list of animals of Red Data Book of Russian Federation (1 November 1997)». Enrin.grida.no. Arkivert fra originalen 28. april 2016. Besøkt 27. april 2010.
^ «Main indicators : Total vital statistics rates» (på russisk). Rosstat. Besøkt 24. september 2009.
^ «National Human Development Report : Russian Federation» (på engelsk). United Nations Development Programme. 2008. Besøkt 11. september 2010. ^{[død lenke]}
^ «A survey of Russia : The incredible shrinking people» (på engelsk). The Economist. 27. november 2008. Besøkt 11. september 2010.
^ Russisk tilbakegang. Dag og Tid, 29. oktober 2021, s.10.
^ «People and Society of Russia». MSN Encarta. Arkivert fra originalen 28. oktober 2009. Besøkt 24. september 2009.
^ «Ethnic groups». NUPI - Senter for Russlandsstudier. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 24. september 2009.
^ Lewis, M. Paul (red.) (2009). «Ethnologue: Languages of the World, 16. utgave – Languages of Russian Federation». SIL International. Besøkt 8. september 2010.
^ ^a ^b Lewis, M. Paul (red.) (2009). «Ethnologue: Languages of the World, 16. utgave – Languages of Russian Federation (Europe)». SIL International. Arkivert fra originalen 29. juli 2005. Besøkt 8. september 2010.
^ Lewis, M. Paul (red.) (2009). «Ethnologue: Languages of the World, 16. utgave – Languages of Russian Federation (Asia)». SIL International. Arkivert fra originalen 23. mai 2012. Besøkt 8. september 2010.
^ ^a ^b «Russia : International Religious Freedom Report 2007» (på engelsk). Det amerikanske utenriksdepartementet. 2007. Besøkt 24. september 2009.
^ «The rise of Russian Muslims worries Orthodox Church» (på engelsk). Times Online. 5. august 2005. Arkivert fra originalen 11. august 2011. Besøkt 24. september 2009.
^ «Patriarch Kirill worked for the KGB in the 1970s, Swiss media reports», Euronews, 2. juni 2023
^ «Jehovas vitner kastes i fengsel og deretter ut av Russland», Stefanusallianse, 12. desember 2023
^ «Russian Evangelicals Penalized Most Under Anti-Evangelism Law», Christianity Today, 7. mai 2019
^ «Religion i Russland», Store Norske Leksikon
^ «Russia Keeps Punishing Evangelicals in Crimea», Christianity Today, 23. februar 2022
^ «Putin warns of 'clash of civilisations' at Moscow religious summit», Ecumenical News International
^ «Window on Eurasia: Putin Says Orthodoxy ‘Closer to Islam than Catholicism Is’», Religious Information Service of Ukraine, 17. desember 2012
^ Robert Conquest in Victims of Stalinism: A Comment, Europe-Asia Studies, årg. 49, nr. 7, 1997, s. 131: «We are all inclined to accept the Zemskov totals (even if not as complete) with their 14 million intake to Gulag 'camps' alone, to which must be added 4-5 million going to Gulag 'colonies', to say nothing of the 3.5 million already in, or sent to, 'labour settlements'. However taken, these are surely 'high' figures.»
^ «What is the background to the separatist attack in east Ukraine?». the Guardian (på engelsk). 17. februar 2022. Besøkt 21. februar 2022.
^ https://www.politico.eu/article/life-in-ukraines-buffer-zone/
^ NRK (22. februar 2022). «Drømmen om et imperium og stormaktsspill». NRK. Besøkt 22. februar 2022.
^ Berg (Grafikk), NTB |, Brage Lie Jor, Kaja Storrøsten, Kjell Erik (21. februar 2022). «Anerkjenner områder som uavhengige». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 22. februar 2022.
^ «Is Russia invading Ukraine and what will happen next?». the Guardian (på engelsk). 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. «Putin has also sent his military on a “peacekeeping mission” to Ukraine, meaning that Russia will formally occupy sovereign Ukrainian territory for a second time following the 2014 annexation of Crimea. But in this case, Russia has not annexed the territories. A document signed by Putin on Monday also allows him to establish military bases or place missiles in the territories.»
^ Zondag, Martin H. W. (21. februar 2022). «Putin har beordret soldater inn i Ukraina». NRK. Besøkt 22. februar 2022. «Han påpeker samtidig at Russland siden 2014 har hatt en sterk uoffisiell militær tilstedeværelse i deler av Donetsk og Luhansk. Det betyr at det er noe usikkert hvor store praktiske konsekvenser den siste utviklingen har.»
^ Zondag, Martin H. W. (21. februar 2022). «Putin har beordret soldater inn i Ukraina». NRK. Besøkt 22. februar 2022.
^ «Russia strongly condemned at UN after Putin orders troops into eastern Ukraine». the Guardian (på engelsk). 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022.
^ Myklebust, Bjørn (21. februar 2022). «Norge fordømmer Russlands anerkjennelse av opprørsrepublikker». NRK. Besøkt 22. februar 2022.
^ AS, TV 2 (22. februar 2022). «- Et alvorlig brudd på FN-pakten». TV 2 (på norsk). Besøkt 22. februar 2022.
^ CNN, Simone McCarthy. «As the West condemns Russia over Ukraine, Beijing strikes a different tone». CNN. Besøkt 22. februar 2022.
^ CNN, Natasha Bertrand and Jennifer Hansler. «US alleges Russia planning false flag operation against Ukraine using 'graphic' video». CNN. Besøkt 22. februar 2022.
^ Kolberg, Marit (18. februar 2022). «Biden: Russland kan angripe innen en uke». NRK. Besøkt 22. februar 2022.
^ «ICC åpner etterforskning i Ukraina». NRK. Besøkt 6. mars 2022.
^ «Moscow Mechanism Invoked by 45 OSCE States To Review Reported Abuses by Russia». state.gov. Besøkt 6. mars 2022.
^ «Russia’s Ukraine Invasion Devolving Into ‘Strategic Catastrophe’ for Putin: U.S. Envoy». Foreign Policy. Besøkt 6. mars 2022.
^ NTB (15. januar 2020). «Vladimir Putin utnevner skattedirektør til ny statsminister». finansavisen.no (på norsk). Besøkt 13. mars 2022.
^ «Russia». The World Factbook (på engelsk). CIA. 2009. Arkivert fra originalen 3. juli 2015. Besøkt 24. september 2009.
^ Menon (2004, s. 252)
^ «Совет Безопасности Российской Федерации». www.scrf.gov.ru. Besøkt 20. mars 2022.
^ «Ukraina får russisk gass-rabatt». E24. 21. april 2010. Arkivert fra originalen 22. april 2010. Besøkt 12. september 2010.
^ Stemmefusk sikret prorussisk flertall i Krims parlament, Aftenposten (3. februar 2013)
^ Crimea referendum: What does the ballot paper say?, BBC News (10. mars 2014]
^ «Russisk general leder styrkene i Kasakhstan: Var med på Krim og i Syria». VG nett. 13.01.2022.
^ «Nord-Korea har ratifisert forsvarsavtale med Russland». NRK.no. 12. november 2024.
^ «Kreml beholder sin kontroll over Russlands rettsvesen». Aftenposten. 24. oktober 2004. Besøkt 4. oktober 2009.
^ «Russian Federation : Human rights memorandum to President Medvedev». Amnesty International. 2008. Besøkt 4. oktober 2009.
^ Democracy Index 2011, http://www.sida.se/Global/About%20Sida/Så%20arbetar%20vi/EIU_Democracy_Index_Dec2011.pdf Arkivert 17. juni 2012 hos Wayback Machine.
^ ^a ^b «Consolidated budget of the Russian Federation». Rosstat. 2008. Besøkt 20. oktober 2009.
^ «Expenditures of consolidated budget of the Russian Federation, socio-cultural arrangements». Rosstat. 2008. Besøkt 20. oktober 2009.
^ «About Federal State Statistics Service». Rosstat. Besøkt 20. oktober 2009.
^ «Russia's state statistics 1802-1996». Rosstat. Arkivert fra originalen 15. august 2000. Besøkt 20. oktober 2009.
^ ^a ^b Myrstuen, Gulbrand (2007). Fortsatt liv i bjørnen? (Masteroppgave). Universitetet i Oslo. Parameteren |kommentar[http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID= støttes ikke av malen. (hjelp)
^ «Grenselinjeavtalen undertegnet». VG Nett. 15. september 2010. Besøkt 16. september 2010.
^ «Norsk sjømat på 35 millioner middagsbord hver dag». DN.no. 5. januar 2010. Besøkt 12. september 2010.
^ Rowe, Lars; Hønneland, Geir og Moe, Arild (2007). «Evaluering av miljøvernsamarbeidet mellom Norge og Russland» (PDF). FNI Rapport 7/2007. Arkivert fra originalen (PDF) 18. september 2013.
^ «Norge lagt på listen over «uvennlige land»», Dagbladet, 3. august 2023
^ Khorami, Aida (3. august 2023). «Norge erklært som «uvennlig land» av Russland: – Overraskende at det ikke har skjedd før». NRK. Besøkt 10. august 2023.
^ «Russia attracts investors despite its image» (på engelsk). BBC. 30. november 2007. Besøkt 24. september 2009.
^ «Russia in the Global Storm» (på engelsk). Carnegie Endowment for International Peace. 21. april 2009. Besøkt 24. september 2009.
^ Norges Bank - Valutakurs for russiske rubler (RUB) Arkivert 23. desember 2014 hos Wayback Machine., besøkt 23. desember 2014.
^ IMF Ch IV Report 2015
^ IMF Ch IV Report 2012
^ IMF Ch IV Report 2009
^ Verdensbanken - Data, løpende dollar
^ Verdensbanken - Data, løpende priser
^ Verdensbanken - Data, faste 2005-dollar.
^ Bruttoinvesteringer i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.
^ Arbeidsløshet, % - Verdensbanken, ILO-metoden. Besøkt november 2015.
^ Eksport i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.
^ Import i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.
^ Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.
^ Betalingsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.
^ «Vil bli ny turisme-stormakt». Aftenposten. 11. november 2008. Besøkt 7. oktober 2009.
^ Richmond, Simon m.fl. (2009). Russia (5 utg.). Lonely Planet. s. 23-25. ISBN 978-1-74104-722-6.
^ «Informasjon om visum til norske statsborgere og borgere av EU-land». Den russiske føderasjons ambassade i Norge. Arkivert fra originalen 1. mai 2009. Besøkt 7. oktober 2009.
^ «Merchant Marine total by country». nationmaster.com. 2008. Besøkt 12. september 2010.
^ Curtis, Glenn E. (red.) (1996). «Russia: A Country Study». GPO/Library of Congress. Besøkt 12. september 2010.
^ «Russia > Transportation». nationmaster.com. Besøkt 12. september 2010.
^ «Oversikt over antall motorkjøretøyer». Det russiske statistiske sentralbyrået. 2008. Besøkt 12. september 2010.
^ Williams, Brian (2002). Calendars (på engelsk). Cherrytree Books. s. 23. ISBN 978-1842341292.
^ Graham (1993, s. 16ff)
^ Graham (1993, s. 99ff)
^ Graham (2008, s. 18–20)
^ Schiermeier, Quirin (2010). «Russia to boost university science». Nature. 464: 1257. doi:10.1038/4641257a.
^ «Press Freedom Index 2008» (på engelsk). Reportere uten grenser. Arkivert fra originalen 7. juni 2009. Besøkt 24. september 2009.
^ «- Var Russlands samvittighet». Aftenposten. 11. oktober 2006. Besøkt 24. september 2009.
^ ^a ^b ^c «Highlights on Health in the Russian Federation» (PDF) (på engelsk). Verdens helseorganisasjon. november 1999. Arkivert fra originalen (PDF) 29. juli 2007. Besøkt 4. oktober 2009.
^ «Highlights on Health in the Russian Federation» (PDF) (på engelsk). Verdens helseorganisasjon. 2005. Besøkt 4. oktober 2009.
^ «119,000 TB cases in Russia» (på engelsk). Rianovosti. 27. januar 2006. Besøkt 4. oktober 2009.
^ «Eastern Europe and Central Asia : AIDS epidemic update : Regional Summary» (PDF) (på engelsk). UNAIDS. mars 2008. Besøkt 4. oktober 2009.
^ Sandberg, Hallvard (15. august 2020). «Russland begynner å produsere vaksinen». NRK. Besøkt 2. desember 2020.
^ ^a ^b ^c Sergejeva (2008, s. 107–23)
^ Pridemore, William Alex (2005). «Social structure and homicide in post-Soviet Russia». Social Science Research (på engelsk). 34 (4). ISSN 0049-089X. doi:doi:10.1016/j.ssresearch.2004.12.005 Sjekk |doi=-verdien (hjelp).
^ «Corruption Perceptions Index 2008» (på engelsk). Transparency International. 2008. Arkivert fra originalen 24. februar 2011. Besøkt 24. september 2009.
^ Gilinskiy, Yakov (2006). «Crime in Contemporary Russia». European Journal of Criminology (på engelsk). 3 (3). doi:DOI:10.1177/1477370806065583 Sjekk |doi=-verdien (hjelp).
^ Gvosdev, Nikolas K. (8. desember 2005). «Russia's NGOs: It's not so simple». The New York Times (Leserbrev). Besøkt 4. oktober 2009.
^ ^a ^b «Russia Profile - Think Tanks & NGOs». Russia Profile.org. 31. januar 2006. Arkivert fra originalen 13. desember 2009. Besøkt 4. oktober 2009.
^ Kamhi, Alison (2006). «The Russian NGO Law: Potential Conflicts with International, National, and Foreign Legislation». The International Journal of Not-for-Profit Law. 9 (1). Arkivert fra originalen 23. september 2009. Besøkt 4. oktober 2009.
^ «Main indicators : Resident population» (på russisk). Rosstat. Besøkt 24. september 2009.
^ «1.4. Cities and towns with population of 50 thousand people and over». Det russiske statistiske sentralbyrået. 2002. Arkivert fra originalen 7. november 2017. Besøkt 16. januar 2008.
^ Terras (1991, s. 107–23)
^ Børtnes, Jostein. «Russland – kunst». Store norske leksikon. Besøkt 20. oktober 2009.
^ ^a ^b Richmond, Simon m.fl. (2009). Russia (på engelsk) (5 utg.). Lonely Planet. s. 101-106. ISBN 978-1-74104-722-6.
^ «How Boris Yeltsin served up a tennis revolution in Russia». The Independent. 1. juli 2004. Besøkt 4. oktober 2009.
^ http://www.fifa.com/newscentre/news/newsid=1344497.html Arkivert 16. juni 2012 hos Wayback Machine. Besøkt 2. desember 2010

Litteratur

Jørgen Holten Jørgensen og Geir Hønneland Russisk politikk, Fagbokforlaget 2013 ISBN 978-82-450-0965-1
Peter Normann Waage Russland er sitt eget sted : streker til et lands biografi Arneberg 2012 ISBN 978-82-8220-036-3
Graham, Loren R. og Dezhina, Irina (2008). Science in the new Russia : crisis, aid, reform. Indiana University Press. ISBN 9780253219886.
Graham, Loren R. (1993). Science in Russia and the Soviet Union : a short history. Cambridge University Press. ISBN 9780521287890.
Menon, Rajan (2004). «Leaders, structural conditions, and Russia's foreign policy». I Brudny, Yitzhak; Frankel, Jonathan; Hoffman Stefani. Restructuring Post-Communist Russia. Cambridge University Press. ISBN 9780521840279.
Moores, Eldridge M. og Fairbridge, Rhodes Whitmore (1997). Encyclopedia of European and Asian regional geology. Springer. ISBN 9780412740404.
Sergejeva, Alla (2008). Koden til det russiske hodet : Russerne: Væremåte, tradisjoner, mentalitet. Barentsforlag. ISBN 978-82-92562-19-2.
Terras, Victor (1991). A History of Russian Litterature. Yale University Press. ISBN 0-300-04971-4.

Eksterne lenker

(ru) Offisielt nettsted
(en) Russia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Россия – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
(en) (en) Russland hos Wikivoyage
(en) Diverse kart over Russland
(no) Statistikk og andre data om Russland i FN-sambandets nettsted Globalis.no

(no) Russland – Landssider
(en) Russia Arkivert 3. juli 2015 hos Wayback Machine. – The World Factbook

[tapstall-ww2-38] Det er knyttet usikkerhet til sovjetiske tapstall under andre verdenskrig. Sovjetiske myndigheters egne statistikker var lenge hemmelighetsstemplede, men tallet 20 millioner ble brukt av Khrusjtsjov og Brezjnev i offisielle taler. I G.F. Krivosheev (red.) (2007) Soviet Casualties and Combat Losses in the Twentieth Century (ISBN 1-85367-280-7) foretar forfatterne en systematisk gjennomgang av tilgjengelig litteratur og statistikk på området. Forfatternes beregninger viser at det sovjetiske forsvaret mistet 8,7 millioner mann, og at totale sovjetiske tapstall (inkludert sivile og irregulære stridende) var på nesten 27 millioner.

[4] russisk: Росси́я, Rossíja uttale ^hjelp•info

[5] russisk Росси́йская Федера́ция, Rossíjskaja Federátsija uttale ^hjelp•info

[hash-78b1f08a8d40b51cf035160f3d26d2e2813360a2-1] Limits of Oceans and Seas, 3rd edition, avsnitt, vers eller paragraf 1^{[Hentet fra Wikidata]}

[2] «Russia». Encyclopædia Britannica. Besøkt 22. september 2022. Russlands areal, ikke inkludert Krym

[wikidata-e343f012a544fc53ac06010cde0060868383a178-v2-3] ttps://www.worldometers.info/world-population/russia-population/.

[6] «DST News - New Russian Time Zones as of August 31, 2011 according to Decree 725 of the Government of the Russian Federation». www.worldtimezone.com. Besøkt 6. oktober 2015.

[7] «– Russland er blitt et klassisk diktatur». forskning.no. Besøkt 27. februar 2022.

[8] Russia Deemed Authoritarian Regime by Economist Intelligence Unit

[9] The Russian Federation is excluded from the Council of Europe

[10] Russland forlater Den europeiske menneskerettsdomstolen Nrk.no 07.06.2022 sitat: 7. juni 2022 kl. 16:09 Russland forlater Den europeiske menneskerettsdomstolen Det russiske parlamentet vedtok tirsdag en lov der landet trekker seg fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Det skjer etter Russland i mars ble kastet ut av Europarådet som følge av landets invasjon av Ukraina. Russland har vært medlem av EMD i over 20 år.

[11] «European Parliament declares Russia to be a state sponsor of terrorism». Europaparlamentet. Besøkt 23. november 2022.

[Milner-Gulland-12] Milner-Gulland, Robin (1999). The Russians (på engelsk) (2 utg.). Oxford: Blackwell. s. 1-2. ISBN 978-0631218494.

[UNESCO-13] The World Network of Biosphere Reserves - UNESCO. «Russisk Federation» (på engelsk). Besøkt 3. november 2008.

[regional_geology-14] Moores (1997, s. 632)

[britannica-klima-15] «Russia» (på engelsk). Encyclopædia Britannica. Besøkt 12. september 2010.

[loc-16] Library of Congress. «Topography and drainage». Besøkt 26. desember 2007.

[guardianforest-17] Walsh, NP (19. september 2003). «It's Europe's lungs and home to many rare species. But to Russia it's £100bn of wood». London: Guardian (UK). Besøkt 26. desember 2007.

[18] Irina A. Merzliakova (1. november 1997). «The list of animals of Red Data Book of Russian Federation (1 November 1997)». Enrin.grida.no. Arkivert fra originalen 28. april 2016. Besøkt 27. april 2010.

[rosstat-fødsler-19] «Main indicators : Total vital statistics rates» (på russisk). Rosstat. Besøkt 24. september 2009.

[UNDP-2008-20] «National Human Development Report : Russian Federation» (på engelsk). United Nations Development Programme. 2008. Besøkt 11. september 2010. ^{[død lenke]}

[A_survey_of_Russia-21] «A survey of Russia : The incredible shrinking people» (på engelsk). The Economist. 27. november 2008. Besøkt 11. september 2010.

[22] Russisk tilbakegang. Dag og Tid, 29. oktober 2021, s.10.

[encarta-23] «People and Society of Russia». MSN Encarta. Arkivert fra originalen 28. oktober 2009. Besøkt 24. september 2009.

[NUPI-befolkning-24] «Ethnic groups». NUPI - Senter for Russlandsstudier. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Besøkt 24. september 2009.

[ethnologue-RU-25] Lewis, M. Paul (red.) (2009). «Ethnologue: Languages of the World, 16. utgave – Languages of Russian Federation». SIL International. Besøkt 8. september 2010.

[ethnologue-RUE-26] Lewis, M. Paul (red.) (2009). «Ethnologue: Languages of the World, 16. utgave – Languages of Russian Federation (Europe)». SIL International. Arkivert fra originalen 29. juli 2005. Besøkt 8. september 2010.

[ethnologue-RUEA-27] Lewis, M. Paul (red.) (2009). «Ethnologue: Languages of the World, 16. utgave – Languages of Russian Federation (Asia)». SIL International. Arkivert fra originalen 23. mai 2012. Besøkt 8. september 2010.

[Religious_Freedom_Report_2007-28] «Russia : International Religious Freedom Report 2007» (på engelsk). Det amerikanske utenriksdepartementet. 2007. Besøkt 24. september 2009.

[Russian_Muslims-29] «The rise of Russian Muslims worries Orthodox Church» (på engelsk). Times Online. 5. august 2005. Arkivert fra originalen 11. august 2011. Besøkt 24. september 2009.

[30] «Patriarch Kirill worked for the KGB in the 1970s, Swiss media reports», Euronews, 2. juni 2023

[31] «Jehovas vitner kastes i fengsel og deretter ut av Russland», Stefanusallianse, 12. desember 2023

[32] «Russian Evangelicals Penalized Most Under Anti-Evangelism Law», Christianity Today, 7. mai 2019

[33] «Religion i Russland», Store Norske Leksikon

[34] «Russia Keeps Punishing Evangelicals in Crimea», Christianity Today, 23. februar 2022

[35] «Putin warns of 'clash of civilisations' at Moscow religious summit», Ecumenical News International

[36] «Window on Eurasia: Putin Says Orthodoxy ‘Closer to Islam than Catholicism Is’», Religious Information Service of Ukraine, 17. desember 2012

[37] Robert Conquest in Victims of Stalinism: A Comment, Europe-Asia Studies, årg. 49, nr. 7, 1997, s. 131: «We are all inclined to accept the Zemskov totals (even if not as complete) with their 14 million intake to Gulag 'camps' alone, to which must be added 4-5 million going to Gulag 'colonies', to say nothing of the 3.5 million already in, or sent to, 'labour settlements'. However taken, these are surely 'high' figures.»

[39] «What is the background to the separatist attack in east Ukraine?». the Guardian (på engelsk). 17. februar 2022. Besøkt 21. februar 2022.

[40] ttps://www.politico.eu/article/life-in-ukraines-buffer-zone/

[41] NRK (22. februar 2022). «Drømmen om et imperium og stormaktsspill». NRK. Besøkt 22. februar 2022.

[42] Berg (Grafikk), NTB |, Brage Lie Jor, Kaja Storrøsten, Kjell Erik (21. februar 2022). «Anerkjenner områder som uavhengige». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 22. februar 2022.

[43] «Is Russia invading Ukraine and what will happen next?». the Guardian (på engelsk). 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. «Putin has also sent his military on a “peacekeeping mission” to Ukraine, meaning that Russia will formally occupy sovereign Ukrainian territory for a second time following the 2014 annexation of Crimea. But in this case, Russia has not annexed the territories. A document signed by Putin on Monday also allows him to establish military bases or place missiles in the territories.»

[44] Zondag, Martin H. W. (21. februar 2022). «Putin har beordret soldater inn i Ukraina». NRK. Besøkt 22. februar 2022. «Han påpeker samtidig at Russland siden 2014 har hatt en sterk uoffisiell militær tilstedeværelse i deler av Donetsk og Luhansk. Det betyr at det er noe usikkert hvor store praktiske konsekvenser den siste utviklingen har.»

[45] Zondag, Martin H. W. (21. februar 2022). «Putin har beordret soldater inn i Ukraina». NRK. Besøkt 22. februar 2022.

[46] «Russia strongly condemned at UN after Putin orders troops into eastern Ukraine». the Guardian (på engelsk). 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022.

[47] Myklebust, Bjørn (21. februar 2022). «Norge fordømmer Russlands anerkjennelse av opprørsrepublikker». NRK. Besøkt 22. februar 2022.

[48] AS, TV 2 (22. februar 2022). «- Et alvorlig brudd på FN-pakten». TV 2 (på norsk). Besøkt 22. februar 2022.

[49] CNN, Simone McCarthy. «As the West condemns Russia over Ukraine, Beijing strikes a different tone». CNN. Besøkt 22. februar 2022.

[50] CNN, Natasha Bertrand and Jennifer Hansler. «US alleges Russia planning false flag operation against Ukraine using 'graphic' video». CNN. Besøkt 22. februar 2022.

[51] Kolberg, Marit (18. februar 2022). «Biden: Russland kan angripe innen en uke». NRK. Besøkt 22. februar 2022.

[52] «ICC åpner etterforskning i Ukraina». NRK. Besøkt 6. mars 2022.

[53] «Moscow Mechanism Invoked by 45 OSCE States To Review Reported Abuses by Russia». state.gov. Besøkt 6. mars 2022.

[54] «Russia’s Ukraine Invasion Devolving Into ‘Strategic Catastrophe’ for Putin: U.S. Envoy». Foreign Policy. Besøkt 6. mars 2022.

[55] NTB (15. januar 2020). «Vladimir Putin utnevner skattedirektør til ny statsminister». finansavisen.no (på norsk). Besøkt 13. mars 2022.

[CIA_World_Factbook-56] «Russia». The World Factbook (på engelsk). CIA. 2009. Arkivert fra originalen 3. juli 2015. Besøkt 24. september 2009.

[menon-57] Menon (2004, s. 252)

[58] «Совет Безопасности Российской Федерации». www.scrf.gov.ru. Besøkt 20. mars 2022.

[russisk_gass-59] «Ukraina får russisk gass-rabatt». E24. 21. april 2010. Arkivert fra originalen 22. april 2010. Besøkt 12. september 2010.

[60] Stemmefusk sikret prorussisk flertall i Krims parlament, Aftenposten (3. februar 2013)

[61] Crimea referendum: What does the ballot paper say?, BBC News (10. mars 2014]

[62] «Russisk general leder styrkene i Kasakhstan: Var med på Krim og i Syria». VG nett. 13.01.2022.

[63] «Nord-Korea har ratifisert forsvarsavtale med Russland». NRK.no. 12. november 2024.

[rettsvesen-64] «Kreml beholder sin kontroll over Russlands rettsvesen». Aftenposten. 24. oktober 2004. Besøkt 4. oktober 2009.

[Amnesty-65] «Russian Federation : Human rights memorandum to President Medvedev». Amnesty International. 2008. Besøkt 4. oktober 2009.

[66] Democracy Index 2011, http://www.sida.se/Global/About%20Sida/Så%20arbetar%20vi/EIU_Democracy_Index_Dec2011.pdf Arkivert 17. juni 2012 hos Wayback Machine.

[budget-67] «Consolidated budget of the Russian Federation». Rosstat. 2008. Besøkt 20. oktober 2009.

[budget-SOCIO-CULTURAL-68] «Expenditures of consolidated budget of the Russian Federation, socio-cultural arrangements». Rosstat. 2008. Besøkt 20. oktober 2009.

[Rosstat-om-69] «About Federal State Statistics Service». Rosstat. Besøkt 20. oktober 2009.

[Rosstat-historie-70] «Russia's state statistics 1802-1996». Rosstat. Arkivert fra originalen 15. august 2000. Besøkt 20. oktober 2009.

[Myrstuen-71] Myrstuen, Gulbrand (2007). Fortsatt liv i bjørnen? (Masteroppgave). Universitetet i Oslo. Parameteren |kommentar[http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID= støttes ikke av malen. (hjelp)

[delelinje-72] «Grenselinjeavtalen undertegnet». VG Nett. 15. september 2010. Besøkt 16. september 2010.

[fisk-73] «Norsk sjømat på 35 millioner middagsbord hver dag». DN.no. 5. januar 2010. Besøkt 12. september 2010.

[miljøvernsamarbeidet-74] Rowe, Lars; Hønneland, Geir og Moe, Arild (2007). «Evaluering av miljøvernsamarbeidet mellom Norge og Russland» (PDF). FNI Rapport 7/2007. Arkivert fra originalen (PDF) 18. september 2013.

[75] «Norge lagt på listen over «uvennlige land»», Dagbladet, 3. august 2023

[76] Khorami, Aida (3. august 2023). «Norge erklært som «uvennlig land» av Russland: – Overraskende at det ikke har skjedd før». NRK. Besøkt 10. august 2023.

[verdensbanken-77] «Russia attracts investors despite its image» (på engelsk). BBC. 30. november 2007. Besøkt 24. september 2009.

[carnegieendowment-78] «Russia in the Global Storm» (på engelsk). Carnegie Endowment for International Peace. 21. april 2009. Besøkt 24. september 2009.

[79] Norges Bank - Valutakurs for russiske rubler (RUB) Arkivert 23. desember 2014 hos Wayback Machine., besøkt 23. desember 2014.

[80] IMF Ch IV Report 2015

[81] IMF Ch IV Report 2012

[82] IMF Ch IV Report 2009

[83] Verdensbanken - Data, løpende dollar

[84] Verdensbanken - Data, løpende priser

[85] Verdensbanken - Data, faste 2005-dollar.

[86] Bruttoinvesteringer i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.

[87] Arbeidsløshet, % - Verdensbanken, ILO-metoden. Besøkt november 2015.

[88] Eksport i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.

[89] Import i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.

[90] Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.

[91] Betalingsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.

[aftenposten-turisme-92] «Vil bli ny turisme-stormakt». Aftenposten. 11. november 2008. Besøkt 7. oktober 2009.

[lonely_planet-turisme-93] Richmond, Simon m.fl. (2009). Russia (5 utg.). Lonely Planet. s. 23-25. ISBN 978-1-74104-722-6.

[visum-94] «Informasjon om visum til norske statsborgere og borgere av EU-land». Den russiske føderasjons ambassade i Norge. Arkivert fra originalen 1. mai 2009. Besøkt 7. oktober 2009.

[dwt-95] «Merchant Marine total by country». nationmaster.com. 2008. Besøkt 12. september 2010.

[havnebyer-96] Curtis, Glenn E. (red.) (1996). «Russia: A Country Study». GPO/Library of Congress. Besøkt 12. september 2010.

[vei-97] «Russia > Transportation». nationmaster.com. Besøkt 12. september 2010.

[motorkjøretøyer-98] «Oversikt over antall motorkjøretøyer». Det russiske statistiske sentralbyrået. 2008. Besøkt 12. september 2010.

[Calendars-99] Williams, Brian (2002). Calendars (på engelsk). Cherrytree Books. s. 23. ISBN 978-1842341292.

[Graham-16ff-100] Graham (1993, s. 16ff)

[Graham-99ff-101] Graham (1993, s. 99ff)

[Graham-18-20-102] Graham (2008, s. 18–20)

[university-103] Schiermeier, Quirin (2010). «Russia to boost university science». Nature. 464: 1257. doi:10.1038/4641257a.

[Reportere_uten_grenser-104] «Press Freedom Index 2008» (på engelsk). Reportere uten grenser. Arkivert fra originalen 7. juni 2009. Besøkt 24. september 2009.

[Politkovskaja-105] «- Var Russlands samvittighet». Aftenposten. 11. oktober 2006. Besøkt 24. september 2009.

[WHO1999-106] «Highlights on Health in the Russian Federation» (PDF) (på engelsk). Verdens helseorganisasjon. november 1999. Arkivert fra originalen (PDF) 29. juli 2007. Besøkt 4. oktober 2009.

[WHO2005-107] «Highlights on Health in the Russian Federation» (PDF) (på engelsk). Verdens helseorganisasjon. 2005. Besøkt 4. oktober 2009.

[rian-108] «119,000 TB cases in Russia» (på engelsk). Rianovosti. 27. januar 2006. Besøkt 4. oktober 2009.

[UNAIDS-109] «Eastern Europe and Central Asia : AIDS epidemic update : Regional Summary» (PDF) (på engelsk). UNAIDS. mars 2008. Besøkt 4. oktober 2009.

[110] Sandberg, Hallvard (15. august 2020). «Russland begynner å produsere vaksinen». NRK. Besøkt 2. desember 2020.

[Sergejeva-111] Sergejeva (2008, s. 107–23)

[Pridemore-112] Pridemore, William Alex (2005). «Social structure and homicide in post-Soviet Russia». Social Science Research (på engelsk). 34 (4). ISSN 0049-089X. doi:doi:10.1016/j.ssresearch.2004.12.005 Sjekk |doi=-verdien (hjelp).

[Transparency-113] «Corruption Perceptions Index 2008» (på engelsk). Transparency International. 2008. Arkivert fra originalen 24. februar 2011. Besøkt 24. september 2009.

[Gilinskiy-114] Gilinskiy, Yakov (2006). «Crime in Contemporary Russia». European Journal of Criminology (på engelsk). 3 (3). doi:DOI:10.1177/1477370806065583 Sjekk |doi=-verdien (hjelp).

[Gvosdev-115] Gvosdev, Nikolas K. (8. desember 2005). «Russia's NGOs: It's not so simple». The New York Times (Leserbrev). Besøkt 4. oktober 2009.

[russiaprofile.org-116] «Russia Profile - Think Tanks & NGOs». Russia Profile.org. 31. januar 2006. Arkivert fra originalen 13. desember 2009. Besøkt 4. oktober 2009.

[Kamhi-117] Kamhi, Alison (2006). «The Russian NGO Law: Potential Conflicts with International, National, and Foreign Legislation». The International Journal of Not-for-Profit Law. 9 (1). Arkivert fra originalen 23. september 2009. Besøkt 4. oktober 2009.

[rosstat-innbyggertall-118] «Main indicators : Resident population» (på russisk). Rosstat. Besøkt 24. september 2009.

[119] «1.4. Cities and towns with population of 50 thousand people and over». Det russiske statistiske sentralbyrået. 2002. Arkivert fra originalen 7. november 2017. Besøkt 16. januar 2008.

[Terras-120] Terras (1991, s. 107–23)

[Jostein_Børtnes-121] Børtnes, Jostein. «Russland – kunst». Store norske leksikon. Besøkt 20. oktober 2009.

[lonelyplanet-122] Richmond, Simon m.fl. (2009). Russia (på engelsk) (5 utg.). Lonely Planet. s. 101-106. ISBN 978-1-74104-722-6.

[Jeltsin-tennis-123] «How Boris Yeltsin served up a tennis revolution in Russia». The Independent. 1. juli 2004. Besøkt 4. oktober 2009.

[124] ttp://www.fifa.com/newscentre/news/newsid=1344497.html Arkivert 16. juni 2012 hos Wayback Machine. Besøkt 2. desember 2010

[1]

[2]

[3]

[a]

[b]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[n 1]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[70]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[77]

[78]

[79]

[80]

[81]

[82]

[83]

[84]

[85]

[86]

[87]

[88]

[89]

[90]

[91]

[92]

[93]

[94]

[95]

[96]

[97]

v d r Land i Asia
Nord-Asia	Russland
Sentral-Asia	Afghanistan Kasakhstan Kirgisistan Tadsjikistan Turkmenistan Usbekistan
Øst-Asia	Japan Kina Mongolia Nord-Korea Sør-Korea Taiwan
Sørøst-Asia	Brunei Filippinene Indonesia Kambodsja Laos Malaysia Myanmar Singapore Thailand Vietnam Øst-Timor
Sør-Asia	Bangladesh Bhutan India Maldivene Nepal Pakistan Sri Lanka
Vest-Asia	Armenia Aserbajdsjan Bahrain De forente arabiske emirater Georgia Irak Iran Israel Jemen Jordan Kuwait Palestina Kypros Libanon Oman Qatar Saudi-Arabia Syria Tyrkia
Hongkong og Macao er Spesielle administrative områder i Kina.

v d r Stater og selvstyrte områder i Europa
Stater	Albania Andorra Belarus Belgia Bosnia-Hercegovina Bulgaria Danmark Estland Finland Frankrike Hellas Irland Island Italia Kosovo Kroatia Latvia Liechtenstein Litauen Luxembourg Malta Moldova Monaco Montenegro Nederland Nord-Makedonia Norge Polen Portugal Romania Russland San Marino Serbia Slovakia Slovenia Spania Storbritannia Sveits Sverige Tsjekkia Tyrkia Tyskland Ukraina Ungarn Vatikanstaten Østerrike
Selvstyrte områder	Færøyene Gibraltar Guernsey Jersey Man Åland
Delvis anerkjent	Abkhasia Artsakh Kosovo Nord-Kypros Sør-Ossetia Transnistria