beinbrudd

Ved beinbrudd bør man søke lege. Ved alvorlige brudd må man tilkalle ambulanse eller annen spesialtransport. I ventetiden må man gjøre det så bekvemt som mulig for den tilskadekomne. Man må også berolige vedkommende, og den skadede skal ikke fryse. Frost vil øke sjansen for utvikling av sjokk. Det kan bli nødvendig å legge en støttebandasje for å muliggjøre transport av personen som er kommet til skade.

Behandlingen består i å fiksere bruddet mens det gror. Dersom bruddet er ute av stilling (dislokert) må man først føre på plass (reponere) bruddstykkene før de fikseres slik at de kan vokse sammen i ro.

Reponeringen utføres med pasienten i narkose, eller man bruker lokalbedøvelse, og muskulaturen skal være avslappet. Det er ikke alltid nødvendig å operere selv om bruddet må reponeres. De fleste brudd må fikseres, og til dette brukes som regel en gipsbandasje, som både fikserer bruddstedet og de tilstøtende leddene.

En gipsbandasje som omslutter en arm eller et bein, kan bli for stram, slik at armen eller beinet hovner opp. Etter hvert kan da nerver og blodårer komme under trykk. Pasienten bør være oppmerksom på dette og henvende seg til lege hvis hender eller føtter blir kalde og bleke, eller hvis fingrer eller tær «sover».

Ved visse brudd blir bruddendene forskjøvet i forhold til hverandre av kraftige muskeldrag. Disse kan være umulig å behandle med gips, det gjelder for eksempel brudd på lårbeinet eller lårhalsen. Disse bruddene må stabiliseres med intern eller ekstern fiksasjon, det vil si at man opererer og fikserer bruddendene internt med utstyr som metallskinner, nagler, skruer og ståltråd, eller med et ytre fiksasjonsapparat. Med dette oppnår man at bruddstedet kan belastes mye raskere, slik at pasienten kan komme i bevegelse igjen. Det er også viktig å forhindre at leddene blir stive og musklene svekkes og svinner på grunn av manglende bruk. Pasienten må holde de ikke-fikserte leddene i funksjon og må lære seg å spenne og slappe muskulaturen uten at helingen forstyrres. Systematisk fysikalsk-medisinsk behandling med øvelser inngår derfor som del av bruddbehandlingen.

Håndleddsbrudd er det vanligste av alle brudd og oppstår som regel ved fall hvor man tar seg for med hånden. Det typiske håndleddsbruddet sitter like over håndleddslinjen i spolebeinet (radius) og sees særlig hos eldre kvinner og hos barn. Behandlingen består i at bruddet settes i korrekt stilling (reponeres) og gipses eller opereres med plate (vanligst) eller ekstern fiksasjon.

• Les mer: radiusfraktur.

Lårhalsbrudd er en av de hyppigste skader hos eldre, særlig hos kvinner. Lårhalsen blir svakere med årene, blant annet fordi beinsubstansen blir kalkfattig. Bruddet kan oppstå ved et tilsynelatende ubetydelig fall. Pasienten får da smerter, greier ikke å stå på beinet, unntatt i enkelte tilfeller av såkalte innkilte brudd, hvor pasienten kan greie å gå kortere stykker. Behandlingen er alltid operativ, slik at pasienten raskt kan være oppegående.

• Les mer: hoftebrudd.

Brudd på hjerneskallen (kraniet) ser man oftest ved trafikkulykker. Kraniebrudd kan være komplisert med hjerneskade: hjernerystelse, blødninger i hjernehinnene eller i selve hjernen, lokal knusing av hjernevev, eller ved store skader av hjernen. Hjerneskadene kan være farlige, og det viktigste symptom er bevissthetstilstanden. I enkelte tilfeller er hurtig operasjon nødvendig.

• Les videre: kraniebrudd.

Ribbeinsbrudd oppstår ved direkte støt mot eller sammentrykking av brystkassen. Symptomene er vanligvis smerter ved pustebevegelser, samt «indirekte ømhet» ved forsøk på sammenklemming av brystkassen. Er mange ribbein brukket, blir brystveggen ustabil. Mulige komplikasjoner er blødning med blodansamling i pleurahulen (hemothorax), eller bruddendene kan skade/punktere lungen (pneumothorax) eller det tilkommer luft i underhudsvevet (emfysem). Behandlingen av ukompliserte tilfeller er lette smertestillende midler og ro. Smertene kan være plagsomme i én til to uker, men komplikasjoner er sjelden. Alvorlige former må behandles på sykehus.

• Les mer: ribbeinsbrudd.

Det vanligste er kompresjonsbrudd, med brudd av selve virvellegemet, som sjelden gir komplikasjoner. Langt alvorligere er brudd som affiserer strukturer som binder virvlene sammen, slik som mellomvirvelledd og virvelbuen med de sterke bånd som binder virvlene til hverandre. Dette kalles et ustabilt brudd. Dersom virvlene forskyves i forhold til hverandre kan ryggmargen skades, med lammelser til følge. Ved slike skader skal pasienten ikke flyttes før man kan flytte hele pasienten som «en stiv stokk» uten å bøye rygg eller nakke. Slike brudd behandles ofte med operasjon.

• Les mer: ryggsøylebrudd.

Bekkenbeinsbrudd oppstår ved fall eller ved sammenklemming av bekkenbeinet ved traume eller ulykker. Bortsett fra mindre avsprengninger er brudd av bekkenbeinet en alvorlig skade, idet bekkenringen brytes på to eller flere steder. Det er ofte komplikasjoner i form av indre blødninger, med skader av større årer i bekkenet, av nerver eller av indre organer, særlig urinblære og urinleder. Av og til ser man at mellomgulvsmuskelen (diafragma) kan briste ved stort trykk i bukhulen i skadeøyeblikket. Behandlingen må i de fleste tilfeller skje på sykehus med sengeleie og overvåking, eventuelt operasjon.

Overarmsbrudd sees særlig hos eldre, og da i den øvre del av overarmsbeinet (den kirurgiske hals), fordi denne blir relativt skjør og lett brekker når pasienten faller på armen. I de fleste tilfeller er det tilstrekkelig at pasienten bærer armen bandasjert til kroppen noen dager til de verste smertene har gitt seg, og deretter begynner opptrening, da skulderen lett stivner hos eldre mennesker. Ved ustabile brudd kan det bli aktuelt med platefiksasjon, eventuelt erstatte skulderleddet med en hemiprotese.

Albuebrudd er relativt vanlig hos barn. De fleste kan behandles med gips, men feilstilte brudd må fikseres med pinner i tillegg. Komplikasjoner kan gi forstyrrelser i blodtilførselen til underarm og hånd, som blir blek eller blålig og kjølig.

• Les videre: armbrudd.

Brudd av lårbeinskaftet sees særlig hos unge mennesker, og som regel er bruddet sterkt dislokert.

Behandling. Inntreffer bruddet hos barn, behandles det med strekk, hoftegips eller elastiske nagler. Hos voksne vil man stort sett alltid operere bruddet. Margnagling er en meget god og sikker behandling. Pasienten kan da kort etter operasjonen være oppegående med krykker, eventuelt i visse tilfeller gå på beinet fra få uker etter skaden.

Kneleddsbrudd kan sitte i nederste del av låret eller i øvre del av skinnebeinet. Affeksjon av leddflaten kan disponere for såkalte slitasjegiktforandringer. Behandlingen tar derfor sikte på å gjenopprette de normale anatomiske forhold i leddet, eventuelt ved operasjon, samt tidlig opptrening.

Leggbeinsbrudd kan affisere begge bein i leggen, både skinne- og leggbeinet. Hos voksne vil man i mange tilfeller velge operativ behandling, som regel margnagling. Hvis bruddet sitter nært kne- eller ankelleddet kan platefiksasjon bli nødvendig. Ortose er også et aktuelt behandlingsalternativ.

Ankelbrudd med brudd av den ene eller begge ankelknokene, ofte med samtidig leddbåndsbrist, er veldig vanlig. Feilstilling forekommer ofte og medfører at bruddendene står mot huden og kan skade denne. Det kommer raskt en stor hevelse. Det er viktig at bruddet raskest mulig settes i anatomisk stilling (grovreponeres) og at beinet heves. Operativ behandling er ofte nødvendig for å oppnå et godt resultat.

• Les videre: ankelbrudd.

Hælbeinsbrudd oppstår ved fall fra høyder eller støt mot hælen. Det kan komme sprekkdannelse i beinet eller knusing av beinsubstansen med skader av tilgrensende ledd. Bruddet er vanskelig å behandle. Brudd av fotrotsbein, mellomfotsbein og tær krever som regel ikke annen behandling enn skinnebehandling eller gips, og vil i de fleste tilfeller tilhele uten komplikasjoner.

• Les videre: fotbrudd.