skjelettet

Hos mennesket består skjelettet av beinvev, som i alt danner 206 enkeltknokler. Det finnes likevel normalvarianter, såkalte aksessoriske knokler.

Man kan dele skjelettet inn i:

• hodets skjelett, 29 knokler
• ryggsøylen, 24 knokler
• ribbeina, 24 knokler
• brystbeinet, én knokkel
• bekkenet, 4 knokler
• armene, 64 knokler
• beina, 60 knokler

I tillegg kommer et variabelt antall sesambein.

Skjelettet utvikles i fosterlivet fra det midtre kimlaget (mesoderm). Det begynner ved at mesodermale celler endrer karakter og samler seg parvis i grupper på hver side av fosterets ryggstreng (notochord) eller «midtakse» ved begynnelsen av fjerde fosteruke. De første parene dannes i halsregionen, og snart har det utviklet seg omtrent 35 par fra halsen og nedover. Det er den innerste/mediale delen av hver cellegruppe som gir opphav til skjelettet, mens de ytre delene danner muskulatur og bindevev.

Størstedelen av skjelettet er på fosterstadiet dannet av hyalin brusk, som gradvis omdannes til bein i løpet av barne- og ungdomsårene. Veksten skjer både ved direkte eller desmal forbeining (bein som dannes direkte av bindevev) og ved den vanligere indirekte eller chondrale forbeining (beindannelsen må først gå veien om brusk).

I tiden frem til puberteten kan man ikke se noen tydelige morfologiske kjønnsforskjeller (dimorfisme) mellom skjelettene til gutter og jenter. I voksen alder er mannens skjelett som regel tyngre og med mer markerte muskelfester enn kvinnens skjelett. Med alderen vil skjelettvekten avta ved svinn, forholdsvis mer hos kvinner enn hos menn.

Skjelettets vekst styres av hormoner fra hypofysen, men er også påvirket av andre faktorer, blant annet den belastningen det utsettes for.

Ikke alltid kan kjønnet bestemmes ut fra én skjelettdel, men noen trekk kan være retningsgivende:

• hos mannen er skallen vanligvis større og tyngre enn hos kvinnen,
• hos mannen er hodeskallens glabella og øyebrynsbuene som regel kraftigere utviklet og mer fremstående enn hos kvinnen,
• hos mannen er kantene på øyehulen (orbita) mer avrundet, hos kvinnen skarpere,
• hos mannen er muskelfestene på rørknoklene vanligvis kraftigere utviklet enn hos kvinnen,
• hos mannen er bekkenets incisura ischiadica major dypere og smalere enn hos kvinnen (bred og åpen),
• hos mannen er underlivsbeinet (os pubis) relativt kortere enn hos kvinnen,
• hos mannen er den nedre vinkelen mellom underlivsbeina (angulus supubicus) på hver side smalere (<90°) enn hos kvinnen (>90°),
• hos mannen er bekkenets foramen obturatum større og mer ovalt enn hos kvinnen (mindre og trekantet).

Som hos alle virveldyr er også menneskets skjelett bygget opp omkring ryggsøylen (columna vertebralis) som sentral akse. Hodeskallen i den øvre enden av denne aksen kalles cranium når den er komplett med underkjeve (mandibula). Uten underkjeve kalles den calvarium. Ut fra menneskets biologiske tilhørighet sier vi at de øvrige skjelettdelene ligger postkranialt, selv om vi ikke lenger går på fire bein.

Til ryggsøylens brystparti er ribbeina (costae) festet med ekte ledd; fortil er de forbundet med leddlignende bruskforbindelser. Til sammen danner disse skjelettdelene brystkassen (thorax), som er stiv nok til å opprettholde det pleurale undertrykket og beskytte de indre organene, men samtidig er bevegelig nok til at respirasjonen kan skje fysiologisk.

Fra brystbeinet (sternum) går skulderbuen, som dannes av kragebeinet (clavicula) fortil og skulderbladet (scapula) baktil. Disse knoklene ligger utenpå brystkasseskjelettet og kan beveges i forhold til dette. Til skulderbladene er overekstremitetene forbundet ved ledd, bestående på hver side av ett overarmsbein (humerus), to underarmsbein: spolebeinet (radius) og albuebeinet (ulna); samt håndskjelettet (ossa manus).

Tilsvarende er underekstremitetene forbundet med ryggsøylen via bekkenet (pelvis). Dette består av korsbeinet (os sacrum) og de to hoftebeina (ossa coxae). Nederst på korsbeinet er halebeinet (os coccygis) festet. Med bekkenet er underekstremitetene forbundet, på hver side bestående av et lårbein (femur), to knokler i leggen (ossa cruris): skinnebeinet (tibia) og leggbeinet (fibula); samt fotskjelettet (ossa pedis).

Skjelettsykdommer er sykdommer som er mer eller mindre særegne for skjelettet. Til disse hører først og fremst slitasjetilstander (artrose) og betennelser, som knokkelinfeksjoner og revmatiske sykdommer.

Forstyrrelser i knoklenes mineralsammensetning (beinskjørhet, rakitt) kan gi betydelige bevegelsesinnskrenkninger. Særlig kan beinskjørhet forårsake et stort antall beinbrudd (anslagsvis 9000 lårhalsbrudd og 15000 håndleddsbrudd i Norge hvert år).

Knokkelsvulster og vekst- og utviklingsforstyrrelser som skoliose, akromegali, kjempevekst og veksthemning regnes også som skjelettsykdommer.

Til alle tider har skjelettet hatt en symbolsk betydning, som et varsel eller et memento mori. Tidligere var det avbildet på gravstenene, det har vært kjent som et giftsymbol, og som en advarsel mot fare, hva enten det gjelder sjørøverflagget Jolly Roger med hodeskallen over to kryssende knokler, eller i moderne tid på minebelagte områder i en krigssone.

I vår tid er gamle skjeletter viktige vitnesbyrd om fortidens mennesker, om det livet de levde, deres sykdommer, tannhelse og kroppsbelastning, kroppshøyde, kjønnsfordeling og mye annet. Dette kan osteologene ofte «lese» ut fra skjelettet, siden skjelettfunn ofte forekommer under arkeologiske utgravninger. Beinsubstansen bevares i prinsippet «evig» under gunstige forhold, i motsetning til kroppens bløtdeler. Ofte kan skjelettet i enda større grad bidra til å kaste lys over fortidens mennesker og deres levesett, enn hva skriftlige beretninger kan gjøre.

I løpet av de senere år har nyere analyse-metoder (aDNA, C14-datering, strontium-bestemmelser og annet) fått stadig større innpass ved undersøkelser av biologisk materiale fra eldre tider.

• ledd
• knoklene
• beinvev
• beinbrudd
• osteomalasi
• osteopati
• beinskjørhet