spanskesyken

Navnet spanskesyken skyldes at spanske myndigheter i mai 1918 var blant de første til å innrømme at det hadde oppstått en ny og mystisk sykdom som hadde smittet både kongen, statsministeren og 30 prosent av befolkningen. Ettersom Spania var nøytrale og uten pressesensur, hadde de ikke samme insentiver for å holde tilbake sensitiv informasjon som de krigførende landene.

Da spanskesyken brøt ut var det enda lite kunnskap om virus. I dag vet vi at spanskesyken var forårsaket av influensavirus A (H1N1), men forskerne er uenige om det smittet direkte fra fugler (fugleinfluensa) eller fra gris (svineinfluensa). Gris er mottakelig for influensasmitte fra både mennesker og fugler.

Det finnes flere teorier om hvor i verden viruset først tilpasset seg mennesker, og om det skjedde ett sted eller flere steder samtidig.

• Én teori er at spanskesyken startet i amerikanske militære øvingsleirer i februar–mars 1918, og at de flere hundre tusen amerikanske soldatene som dro over Atlanterhavet på vei til de avgjørende kampene på Vestfronten brakte viruset med seg til Europa våren 1918.
• En annen teori er at spanskesyken startet i europeiske militærleirer eller skyttergraver der fugler, griser og mennesker levde tett på hverandre.
• En siste mulighet er at det var kinesiske arbeidere som blant annet gravde skyttergraver i Europa som brakte med seg smitten fra Kina.

Det som imidlertid er helt sikkert, er at spanskesyken ikke startet i Spania.

Spanskesyken kom i tre til fire bølger og spredte seg raskt fordi store deler av verdens befolkning hadde lite eller ingen immunitet mot det nye viruset. Den første bølgen med sykdom, som kom i løpet av våren og sommeren 1918, ga relativt lav dødelighet. Høsten 1918 oppsto imidlertid en mer alvorlig bølge, og både da og under den tredje bølgen, som bredte seg fra juletider 1918 og utover vinteren 1919, var dødeligheten mye høyere. To av tre som døde i Norge bukket under for viruset i perioden oktober–desember 1918. En siste og fjerde bølge oppsto første halvår 1920. Denne rammet stort sett de som levde isolert og som derfor ikke var rammet i 1918–1919. For eksempel døde om lag tre prosent i Arjeplog i Nord-Sverige og om lag ti prosent i Enare i Nord-Finland.

Symptomer og tegn på spanskesyken var plutselig høy feber (39–40 °C), intens hodepine, nakkestivhet, ryggsmerter, sting i brystet, betennelse i øyene og luftveiene, tørrhoste, svimmelhet, og det ble også rapportert om blødninger fra nese, lunger, nyrer, endetarm og livmor. Selve influensaen kunne vare fra et par dager til en ukes tid.

Det var ettersykdommene, spesielt bakteriell lungebetennelse, som gjorde sykdommen alvorlig og som tok de fleste liv. I de tilfellene spanskesyken tok en alvorlig vending, utviklet pasientene ofte en blåsvart farge i ansiktet, spesielt på leppene, som kunne minne om svartedauden. Spanskesyken må ha svekket den allmenne helsetilstanden, og folk ble dermed også mer utsatt for andre sykdommer, for eksempel difteri.

I 1918 manglet man effektive vaksiner mot influensa og lungebetennelse, antivirale legemidler, antibiotika og velfungerende sykehus med intensivavdelinger og lungemaskiner. Myndighetene forsøkte å begrense smittespredning gjennom skolestenging og ved å oppfordre folk til å ikke oppsøke store folkeansamlinger. Noen inhalerte røyk fra tjære for ikke å bli syke, og alkohol ble utstedt ved kongelig resolusjon som medisin mot spanskesyken.

Influensapandemier skiller seg først og fremst fra sesonginfluensa ved at en større andel blir syke. Det er vanligvis også derfor at flere dør under pandemier enn under sesonginfluensa. Mens 5–10 prosent av befolkningen kan bli syke under sesonginfluensa, kan 30–40 prosent eller enda flere bli syke under pandemier. Under spanskesyken var dette tilfelle, og i isolerte områder av verden var sykeligheten mellom 80 og 100 prosent. Det var også en økning i andelen av de syke som døde sammenliknet med andre influensapandemier.

De første sporadiske tilfellene av spanskesyken i Norge kan ha oppstått i militærleirer i begynnelsen av april 1918. De første sikre tilfellene oppsto imidlertid i Kristiania 15. juni 1918, mest sannsynlig etter smitteimport fra Skottland. Tidlige tilfeller oppsto også i mariner på Sør-Vestlandet. Sommeren 1918 spredte spanskesyken seg i løpet av to til tre uker fra sør til nord med folk som reiste med Hurtigruta, fra kysten til innlandet innover fjordene med lokalbåter, og fra de største byene og industrisentra via mindre byer og andre tettsteder til landsbygda langs de viktigste jernbane- og bilrutene. Ulik sosial interaksjon, for eksempel et marked som samlet store folkemengder, førte til eksplosive utbrudd av influensa flere steder i Norge høsten 1918.

Spanskesyken tok omkring 15 000 liv i Norge og dødeligheten var i gjennomsnitt 0,6 prosent. Det var ikke store regionale forskjeller – et unntak var deler av Finnmark hvor dødeligheten var noe høyere.

Dødeligheten under spanskesyken var høyest for unge voksne mellom 20 og 40 år, og noe høyere for menn enn for kvinner. Eldre over 70 år hadde lavere dødelighet enn det som var vanlig under sesonginfluensa i årene før 1918. En mulig forklaring er at de som var eldre enn 30 år i 1918 hadde blitt utsatt for liknende virustyper tidligere, og dermed opparbeidet en viss immunitet.

Andre risikogrupper for alvorlig sykdom og død var soldater, gravide og folk som var syke fra før, for eksempel av tuberkulose. Det var også store sosiale og etniske forskjeller i sykelighet og dødelighet. Lavinntektsland hadde høyere dødelighet enn høyinntektsland og i land og byer med stor sosial ulikhet i velstand før pandemien oppsto, som for eksempel Chicago og Kristiania, var dødeligheten høyest i arbeiderklassen, blant dem som bodde i små leiligheter, de som ikke kunne lese og skrive og blant arbeidsledige.

Sykeligheten kunne være dobbelt så høy i svært isolerte urfolkssamfunn sammenliknet med urban majoritetsbefolkning, og dødeligheten var i gjennomsnitt fem til åtte ganger høyere. Noen mulige forklaringer er bortimot total mangel på immunitet på grunn av isolerte bosetninger og fattigdom, som ga høyere grad av eksponering, sårbarhet og mangel på helsehjelp. Også i Nord-Skandinavia ble urfolk hardt rammet, om enn ikke i samme omfang. Spanskesyken rammet hardest i kjerneområdene for samene.

De sosiale konsekvensene var enorme. 5000 ekteskap ble oppløst ved død i Norge, noe som førte til at mange giftet seg på nytt. Mange barn var blitt foreldreløse, og overlevende slet sosialt, helsemessig og økonomisk som følge av å ha gjennomgått sykdommen eller gjennom indirekte konsekvenser av pandemien. Det var økning i selvmordsrater, innleggelser på asylsykehus og økning i andelen på fattighus.

Særlig var det store negative sosiale og helsemessige konsekvenser for dem som ble eksponert for influensa som foster. De hadde oftere problemer med å bli gift, færre gjennomførte skolen, de hadde lavere utdanning og inntekt, mer helseproblemer og høyere dødelighet senere i livet. Nye studier viser til og med at de negative konsekvensene har blitt videreført til neste generasjon, altså til barnebarna til de gravide kvinnene som var influensasyke i 1918.

• influensa
• pandemi
• svineinfluensa
• fugleinfluensa
• Asiasyken
• Hong Kong-influensa

• Tidsskriftet for Den norske legeforening: Spanskesyken i Norge 1918–19
• Tidsskriftet for Den norske legeforening: Var spanskesyken i Kristiania en sosialt nøytral sykdom?
• Tidsskriftet for Den norske legeforening: Edvard Munch og spanskesyken.