Øynene er et paret, lysfølsomt sanseorgan for synet og omfatter øyeeplet, øyelokkene, tåreapparatet og de ytre øyemusklene som beveger øyeeplet. Dertil kommer synsnervene og deres forbindelser til synssenteret i bakre del av hjernen.
oculus, organum visus
Øynene og blikket spiller dessuten en viktig rolle i menneskers kroppsspråk og i nonverbal kommunikasjon.
Øyet ligger godt beskyttet i øyehulen (orbita). Øyehulens beinete vegger er dannet av flere knokler i ansiktsskjelettet:
Øyet er omgitt av et polster av fettvev (corpus adiposum) som beskytter det mot trykk og slag, uten å hemme øyebevegelsene. Det er åpninger i øyehulens bakre vegg for blodkarene og nervene som forsyner øyet. Selve synsnerven går gjennom en kort, beinet kanal bakerst i øyehulen før den kommer inn i kraniehulen på hjernens underside.
Illustrasjonen viser høyre øye gjennomskåret, sett ovenfra, og med de enkelte lagene skilt fra hverandre.
To utsnitt av øyets forside som viser de delene av synsorganet som produserer og drenerer kammervæsken (humor aquosus), slik at et stabilt indre trykk i øyet kan opprettholdes (pilene viser kammervæskens strømretning).
Øyeeplet (bulbus oculi) er nesten kuleformet og har en diameter på omtrent 25 millimeter. Veggen rundt øyeeplet består av tre lag:
Den største delen av øyets indre er oppfylt av en klar, geléaktig masse, glasslegemet (corpus vitreum), som sammen med øyevæsken sikrer at øyeeplet har et visst indre trykk og dermed bevarer sin kuleform. Væsketrykket er normalt mellom 10 og 20 millimeter kvikksølv (mmHg) og måles med et tonometer.
Frontalt går senehinnen over i den fremhvelvede, gjennomsiktige hornhinnen (cornea). Den pigmenterte årehinnen går foran over i det muskulære strålelegemet (corpus ciliare) og regnbuehinnen (iris). I sentrum av regnbuehinnen er det en sirkelrund åpning, pupillen (pupilla), som har innvendig ringformet og utvendig radiært ordnet glatt muskulatur, og regulerer den lysmengden som slippes inn i øyet. Fargen på iris er avhengig av pigment som ligger i bindevevet og mellom muskelcellene på baksiden. Mangler pigmentet helt (albinisme) blir øynene røde. Er det bare pigment i det bakre laget blir øynene grå eller blå, men er også bindevevscellene pigmentert vil det resultere i mørkere øyne av forskjellig grad. Vanligvis er øynene blå hos nyfødte; først senere i livet oppnår man den definitive øyefargen, som er genetisk fastlagt. Brune øyne ansees som dominant overfor blå, derfor er blå øyne sjeldnere enn brune.
Mellom hornhinnens innside og regnbuehinnens fremside er det et hulrom: fremre øyekammer (camera anterior bulbi). Øyets linse (lens crystallina) er hengt opp i tynne tråder bak regnbuehinnen, mellom denne og glasslegemet. Den smale spalten mellom regnbuehinnen og linsen kalles bakre øyekammer (camera posterior bulbi). De to øyekamrene er fylt med vannklar væske, kammervann (humor aquosus), som produseres av kjertelvev i strålelegemet. Kammervannet blir resorbert i den såkalte kammervinkelen (angulus iridocornealis) mellom iris og strålelegemet, gjennom et trabekulært nettverk til Schlemms kanal og ledet over i blodbanen.
Bak i øyeeplet går synsnerven (hjernenerve II, nervus opticus) ut gjennom øyeveggen. Den fører nervefibre fra netthinnen via synsbanen til det primære synssenteret i bakre del av hjernen.
Synsnervehodet (papillen) hvor alle nervefibrene i netthinnen samles til synsnerven, kan ved oftalmoskopi sees som en lys skive med en diameter på cirka 1,5 millimeter, like medialt for øyets bakre pol. I papillen finnes bare nervetråder, ingen sanseceller som oppfatter lys. Ved undersøkelse av synsfeltet finnes det derfor en «blind» flekk som svarer til synsnervehodet.
Netthinnens nerveceller betegnes som fotoreseptorer, siden de oppfatter lys med forskjellig bølgelengde. Vi har to slag: stavceller og tappceller (etter fasongen). Stavcellene er mest følsomme for lys og mørke, mens tappcellene har evnen til å oppfatte farger. Nær øyets bakre pol er det en særlig tett ansamling tappceller, omtrent 14 000 per kvadratmillimeter. Her har vi det skarpeste eller «beste» synet.
Øyet kan bevege seg i alle retninger ved hjelp av seks tynne muskler som er festet på overflaten av hvert øyeeple. På den måten kan blikket dreies mot for eksempel høyre dersom de rette musklene på høyre side av hvert øye strammes, slik det nederste bildet viser. Det øverste bildet viser de utvendige øyemusklene på venstre øye.
Øyehulen. Utspringet for de seks musklene som beveger øyeeplet. De fire rette musklene springer ut fra en felles senering (anulus tendineus communis) i øyehulens bakvegg. Den øvre skrå muskelen går ut fra et punkt like ovenfor seneringen. Man ser at muskelens festesene passerer gjennom en bruskring (trochlea) like bak øyehulens øvre kant og derfra under den øvre, rette muskelen til øyeeplet. Den nedre skrå muskelen utgår fra øyehulens bunn inn mot nesen og løper under den nedre rette muskelen til øyeeplet. Musklene er om lag 40 millimeter lange og cirka 10 millimeter brede ved festepunktet.
Øyeeplet beveges rundt en horisontal og en vertikal akse ved hjelp av seks tverrstripete muskler mellom orbitalveggen og øyets senehinne som de er festet til. Fire av disse løper rett, og to løper skrått gjennom øyehulen. De fire som løper rett (musculus rectus superior, musculus rectus inferior, musculus rectus medialis og musculus rectus lateralis), springer ut fra en felles senering som ligger rundt synsnerven like foran øyehulens bakvegg. De danner en slags innvendig «kjegle» rundt øyeeplet og fester seg på dette cirka fem millimeter bakenfor hornhinnen, henholdsvis på over- og undersiden, og ytter- og innersiden. Det dannes på den måten et loddrett og et vannrett muskelpar som kan bevege øyet opp/ned og til begge sidene.
Den øvre skrå muskelen (musculus obliquus superior) har et særegent forløp. Den springer ut på oversiden av øyehulens bakvegg og går med en tynn sene gjennom en liten bindevevsring (trochlea) som er festet på en fremspringende del av øyehulens indre vegg. Muskelen forårsaker en innoverrotasjon og senking av øyeeplets øvre del.
Den nedre skråmuskelen (musculus obliquus inferior) er den korteste og svakeste av øyemusklene. Den springer ut fra øyehulens bunn, nokså langt fortil, og går nærmest på tvers av øyeeplets underside, mellom bunnen av orbita og den bakerste og ytterste fjerdedelen av øyeeplet. Den forårsaker en utoverdreining og heving av øyeeplet.
Normalt beveger man øynene likt, slik at deres synsakser er parallelle i alle blikkretninger ved syn på langt hold. Ved syn på kort hold rettes synsaksene innover (konvergerer), så de akkurat møtes på den gjenstanden man betrakter. Disse bevegelsene forutsetter et fint avstemt samarbeid mellom de to øynenes muskler, slik at de som dreier øynene i en bestemt retning, trekker seg sammen samtidig med at de motsatt virkende musklene avslappes. Føres øynene for eksempel mot venstre, trekker høyre øyes indre, rette muskel og venstre øyes ytre, rette muskel seg sammen, mens venstre, indre, rette muskel og høyre, ytre, rette muskel avslappes. Hvis dette samarbeidet svikter, slik at synsaksene ikke rettes mot samme gjenstand, oppstår det skjeling.
Tårevæsken er nødvendig for å holde hornhinnen og bindehuden fuktig, samtidig som den kan bidra til å fjerne mikroskopiske støvpartikler bort fra øyeoverflaten. Den dannes i tårekjertelen (glandula lacrimalis) som ligger over den laterale øyevinkelen og har 6–10 små utførselsganger i den øvre omslagsfolden av bindehuden. Tårevæsken flyter på skrå tvers over hornhinnen, men fordeles over hele øyet hver gang vi blunker, og suges til slutt opp gjennom to små åpninger (puncta lacrimales) i mediale øyevinkel. Herfra ledes væsken ned i tåresekken langs den mediale kanten av øyehulen og tømmes ut i nesehulen, under nedre nesemusling (concha).
Den saltholdige tårevæsken inneholder antistoffer og et enzym (lysozym) som bryter ned bakterier. Sekresjonen styres parasympatisk over nervus facialis og kan øke i styrke ved irritasjon (flyktige substanser, fremmedlegemer, betennelser) eller ved emosjonell påvirkning.
Øyemusklene styres av tre hjernenerver:
Hvis én av disse nervene skades, lammes den eller de musklene som nerven innerverer, og det oppstår paralytisk skjeling når pasienten prøver å rette blikket i den lammede muskelens trekkretning. Pasienten vil da oppleve dobbeltsyn.
Netthinnen får blodforsyning fra to sider: den indre delen blir forsynt av arteria centralis retinae (gren av arteria ophtalmica). Ytre del har selv ingen egne kapillarer, men forsynes ved diffusjon fra årehinnen.
Øverst: Øyelokkets skjelett. Hud og muskulatur er fjernet slik at man ser de to hvelvede bindevevsplatene, tarsalplatene, som gir øyelokkene stivhet, og ligamentene, som binder dem til henholdsvis indre og ytre knokkelvegg. Løftemuskelen åpner øyet ved å løfte øvre øyelokk. Nederst: Tverrsnitt av øvre øyelokk. Ringmuskelen lukker øyet. Meibomske kjertler munner ut i øyelokkanten. De produserer talg, som dekker tårefilmen og hemmer dens fordampning.
Øynenes fremre overflate dekkes og beskyttes av bevegelige, muskulære hudfolder: øyelokkene (palpebrae). Øvre øyelokk er størst og mest bevegelig. Det grenser oppad mot pannen og øyebrynet (supercilium), mens nedre øyelokk grenser nedad mot kinnet, ofte adskilt fra dette ved en hudfold. Øyespalten (avstanden mellom øvre og nedre øyelokk) kan variere betydelig i størrelse og form, avhengig av øyets størrelse, plassering i øyehulen, øyemuskulaturens nerveforsyning samt etnisitet.
Det øverste øyelokket er utstyrt med en egen muskel (musculus levator palpebrae superioris) som springer ut fra taket i orbitalhulen og bidrar til å løfte det opp. Huden over øyelokkene er særlig tynn og uten fettvev. Den omtrent to millimeter tykke frie kanten går over i en slimhinne av flerlaget kubisk epitel, bindehinnen (conjunctiva), som kler innsiden av begge øyelokkene og forbinder dem med øyeeplets fremside, inntil kanten av hornhinnen. Mellom øyeeplet og øyelokkene danner den en fold eller «lomme», konjunktivalsekken (saccus conjunctivae). Bindehinnen er rik på blodkar. Langs øyelokkenes frie kant er det fortil korte, buete hår (cilia) og svettekjertler (Molls kjertler) som begge bidrar til å beskytte øynene mot støv og mindre partikler.
Under huden går det en bred, ringformet muskel, musculus orbicularis oculi, som normalt dekker hele orbita. Den er motorisk innervert av nervus facialis (VII). Dens sentrale område (pars palpebralis) danner øyelokkenes frontale del og gjør at øynene kan knipes fast igjen. Innenfor muskelen har hvert av øyelokkene en plate (tarsus) av så stramt sammenvevet bindevev at den virker stiv som brusk. Den øvre og nedre platen er forbundet i begge øyekrokene og er festet til orbitalranden her. De støtter øyeeplet og former øyelokkene. I tarsalplaten ligger det modifiserte talgkjertler (Meiboms kjertler) som har sin utførselsgang i bakre kant av øyelokkene.
Øvre øyelokk innerveres sensorisk av nervus ophtalmicus (V1). Nedre øyelokk innerveres av nervus maxillaris (V2).
Øynene er et spesielt viktig organ, og selv skader som kan virke ubetydelige kan skape store problemer for den det gjelder. Hyppigst forekommer vel «rusk i øyet» ved at små fremmedlegemer kommer ned i konjunktivalsekken, og må fjernes. Likeledes forekommer det hyppig at øyelokkenes kjertler tettes igjen og skaper lokal infeksjon (sti på øyet). Blek bindehud kan antyde lavt hemoglobinnivå (anemi), mens en sterk rødfarge gir mistanke om betennelse.
Amulett fra 672–525 fvt. I det gamle Egypt var øynene til guden Horus forbundet med Solen og Månen. I en av de egyptiske mytene blir Horus' venstre øye skadet i en kamp mot Seth og senere helbredet.
Man har lenge trodd at øynene og blikket kan formidle eller avsløre en persons indre tanker og følelser. Øynene er derfor blitt kalt «vinduene til sjelen» eller «sjelens speil». Det er usikkert hva som er opphavet til disse uttrykkene, men en lignende idé kan spores til Cicero (106–43 fvt.). I Om talekunst skrev han «slik ansiktet er bildet av sjelen, er øynene sjelens tolk» (på latin «ut imago est animi voltus sic indices oculi»).
Helt siden oldtiden har man ment at øynene ikke bare kunne motta impulser utenfra, men også utstråle en slags kraft. Denne kraften kunne potensielt være skadelig og man trodde at enkelte skapninger hadde et farlig blikk. Et eksempel er monsteret Medusa i gresk mytologi, som kunne forvandle de som møtte blikket hennes til stein. I folketro er bilder av øyne derfor brukt for å motvirke eller avverge onde krefter. Øyeamuletter brukes fortsatt som beskyttelse mot «det onde øye» i flere land rundt Middelhavet.
Å dekke til øynene kan være et tegn på upartiskhet. I kunsten fra renessansen og fremover fremstilles den romerske rettferdighetsgudinnen Justitia som en kvinne med bind for øynene. Dette symboliserer at rettferdigheten må være «blind». Justitia brukes fortsatt som en allegori for rettsvesenet.
På en annen side er øynenes evne til å gjennomskue blitt brukt som et symbol på allvitenhet og visdom. I kristen kunst blir for eksempel serafer og kjeruber fremstilt med englevinger dekket av mange øyne.
Øyet har også blitt brukt som symbol for øyesykdommer. I den greske og romerske antikken kunne man ofre et votiv med en fremstilling av øyne til en guddom for å be om helbredelse eller takke for en kur. I kristendommen var Lucia skytshelgen for de blinde og mennesker med øyesykdommer. I kunsten er hun gjerne avbildet med et ekstra par øyne i hendene eller på et fat.
Amuletter som skal beskyttelse mot «det onde øyet» er fortsatt en del av folketroen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.