tungen

Den ytre muskulaturen påvirker tungens posisjon i munnhulen og forbinder den med skjelettet. Denne muskulaturen er tverrstripet, med utspring fra underkjeven (mandibula), tungebeinet (os hyoideum) og skallebunnen (basis cranii).

Den ytre muskulaturen består av:

• musculus genioglossus, fra innsiden av hakespissen og vifteformet bakover, trekker tungen frem og nedover
• musculus hyoglossus, fra tungebeinet og vifteformet opp- og fremover, trekker tungen ned og bakover
• musculus styloglossus, fra skallebunnen til tungespissen, trekker tungen opp- og bakover

Tungens indre muskulatur danner selve tungelegemet og festes ikke til noen del av skjelettet. Denne muskulaturen danner et tredimensjonalt fibersystem og gjør det mulig for tungen å forandre form, blant annet strekking, forkortning og avflating.

Den indre muskulaturen består av:

• musculus longitudinalis superior & inferior
• musculus transversus linguae
• musculus verticalis linguae

Oversiden av tungeslimhinnen er dekket av tallrike tungepapiller. Dette er vortelignende utvekster av forskjellig form som for det meste er så små at vi ikke kan se dem med øynene. De deles gjerne inn i fire grupper.

Særlig tallrike er de trådformede, delvis forhornede papillene (papillae filiformes). De soppformede papillene (papillae fungiformes) er sjeldnere, men større, og man kan se dem med det blotte øyet, især på tungespissen, som røde punkter.

Bak på tungen danner de store, vollformede papillae vallatae grense mot tungeroten. De ligger åtte til ti stykker ordnet som en V, med spissen bakover. Bak denne raden av papiller går det en fure (sulcus terminalis), som ender i et lite hull i tungeoverflaten (foramen caecum). Det er en rest fra fosterlivet etter utviklingen av skjoldbruskkjertelen.

I epitelet til de store papillene ligger det spesifikke celler, såkalte smaksløker, som utfører en kjemisk kontroll av mat og drikke. Ved roten av papillene munner også tallrike utførselsganger til spyttkjertlene. Smaksløker finnes også i de bladformede papillene (papillae foliatae) langs tungeranden (margo linguae).

Tungen er et meget følsomt organ, takket være de trådformede papillene (papillae filiformes). De fremre to tredjedelene av tungen innerveres sensorisk av nervus lingualis (fra nervus trigeminus, femte hjernenerve), som opptar chorda tympani (fra nervus facialis). Den bakre tredjedelen innerveres av nervus glossopharyngeus (niende hjernenerve).

Tungen sørger for at maten skyves inn mellom tannrekkene under tyggingen og der blandes med spytt. Blandingen blir presset mot bakveggen i svelget, slik at svelgerefleksen utløses. Både de indre og de ytre tungemusklene former tungen, og har dermed stor betydning for svelgeprosessen. Hvis tungen lammes, blir det derfor store problemer både med å tygge og svelge maten.

Tungen er nødvendig for talefunksjonen hos menneskene. De fleste lydene lages ved at tungen endrer munnhulens form og volum, og i større eller mindre grad hemmer luften i å passere. Hvis tungen lammes, blir det derfor store problemer med å snakke.

Tungen er hovedsete for smakssansen som styres av flere tusen smaksløker (caliculi gustatorii) som ligger fordelt mellom tungens papiller. Hver smaksløk er oval/kuleformet, omtrent 70 mikrometer (μm) lang og 40 μm bred, og er sammensatt av en bunt med 20-40 modifiserte plateepitelceller. Sammen danner de et smaksorgan (organum gustum) som via nervus glossopharyngeus og chorda tympani leder smaksinntrykket til smakssenteret i bunnen av fjerde hjerneventrikkel.

Det er vanlig å si at smaksløkene registrerer smakskvaliteten 'søtt' foran på tungen, 'salt' på sidene og 'surt' og 'bittert' bak. Egentlig registrerer hver smaksløk flere forskjellige smakskvaliteter, noe som også endrer fordelingen av smaksopplevelsen i løpet av livet. Eksempelvis vil området for 'søtt' ha en større utbredelse hos barn enn hos voksne. Hos spedbarn forekommer det smaksløker også i ganen og rundt inngangen til strupelokket.