Aristide Briand

Briand var født i Nantes. Han var opprinnelig jurist, men sluttet seg i 1889 til fagbevegelsen, som utviklet seg i syndikalistisk retning på denne tid. Briand var sosialist og tilhenger av generalstreik, men ble mer moderat etter hvert. Han ble deputert i 1902 og ble med i den sosialradikale blokken. Sammen med partifellen Jean Jaurès grunnla han avisen l'Humanité. Briand spilte en viktig rolle da kirke og stat ble skilt i 1905–1906.

Som uavhengig sosialist var Briand med i en rekke regjeringer, og var statsminister 11 ganger i perioden 1909–1929. Etter utbruddet av første verdenskrig ble han justisminister, senere statsminister, men i 1917 ble han styrtet av Georges Clemenceau. Han var utenriksminister gjennom det meste av 1920-årene. I 1922 måtte han gå av som stats- og utenriksminister fordi han ble anklaget for ettergivenhet overfor Tyskland i fredsoppgjøret etter krigen.

I 1920-årene gjorde Briand et banebrytende arbeid for mellomfolkelig forsoning (Locarnotraktaten i 1925, Kellogg-pakten i 1928, Youngplanen i 1929 og rømningen av Rhinland i 1930). Sammen med Gustav Stresemann arbeidet han for normalisering av forholdet Frankrike–Tyskland.

I 1926 fikk han Nobels fredspris sammen med Stresemann.

I 1929 satte Briand frem tanken om Europas forente stater. Fascismens fremmarsj i Europa slo bena under hans idealistiske politikk. På grunn av sykdom trakk han seg mer og mer tilbake fra det offentlige liv. I 1931 stilte han likevel opp ved presidentvalget, men falt igjennom, og døde noen måneder senere.

• Frankrike under den tredje republikk (1871–1940)
• første verdenskrig – fredsslutningene
• Paneuropa-bevegelsen
• Europabevegelsen

• Nobelstiftelsens nettsider om fredsprisen 1926