Gustav Stresemann

Gustav Stresemann var en tysk politiker. Han var Tysklands rikskansler (statsminister) i 1923, og utenriksminister i 1923 og 1924–1929. Stresemann er mest kjent for sitt arbeid for forsoning mellom Tyskland og Frankrike etter første verdenskrig, et arbeid han sammen med Aristide Briand fikk Nobels fredspris for i 1926.

Som ung studerte Stresemann statsøkonomi og historie, og ble tilknyttet storindustrien. Han var medlem av riksdagen i periodene 1902–1912, 1914–1918 og 1920–1929, og av nasjonalforsamlingen i Weimar i 1919–1920. Stresemann silhørte det nasjonalliberale parti til 1919, og ble da leder for det nydannede tyske folkeparti (Deutsche Volkspartei). Under første verdenskrig (1914–1918) var han talsmann for anneksjonsfred og uinnskrenket ubåtkrig.

I 1919 stemte Stresemann mot Versaillesfreden og opponerte kraftig mot de alliertes erstatningskrav. Han kom likevel til at det beste grunnlaget for tysk økonomisk gjenreisning var amerikanske kreditter og samarbeid mellom tysk og fransk industri. Han dannet i 1923 en samlingsregjering som stanset den tyske motstanden i Ruhr-området, som mellom 1923 og 1925 var besatt av franske og belgiske tropper som sikkerhet for at krigsskadeerstatningene ble betalt, og stabiliserte marken. Samme år gikk han av som statsminister, men beholdt stillingen som utenriksminister helt til sin død.

Samarbeidet med Frankrikes statsminister Aristide Briand om en forsoningspolitikk mellom Tyskland og Vestmaktene førte til Dawesplanen i 1924, Locarnopakten i 1925, Tysklands opptagelse i Folkeforbundet i 1926, Youngplanen i 1929 og opphevelsen av okkupasjonen av Rhinland. I 1926 fikk Stresemann sammen med Briand Nobels fredspris.