Astarte

Ugarit-tekstene nevner Astarte (Athartu) mer enn førti ganger, men hennes rolle i mytologien kan ikke sammenliknes med for eksempel Anat, til tross for at forbindelsen mellom disse to synes å ha vært tett. Billedmaterialet viser begge med egyptiske atefkroner (kroner med strutsefjær) og med like våpen. Astarte hadde et slags forhold til Baal, men hun var ikke hans partner på linje med Anat.

I Keret-eposet kalles hun «Baals ansikt» eller «Baals navn», men det dreier seg om truende forbannelser, ikke om en beskrivelse av et romantisk kjærlighetsforhold. Det finnes også tekster der hun koples sammen med guden El, men heller ikke her er kjærlighetsaspektet fremtredende.

Astarte (Ashtart) er kjent fra fønikiske innskrifter allerede i 2. årtusen fvt. I siste halvdel av første årtusen fvt. synes Astarte å ha vært Fønikias viktigste gudinne, men vi har ikke mange tekster eller bilder fra denne tiden. Hun nevnes imidlertid i en sarkofaginnskrift fra Sidon fra 6. århundre fvt., der kongen beskriver seg selv som prest for Astarte.

Mye tyder på at Astarte på denne tiden ble betraktet som Sidons bygudinne. Hennes navn finnes også på flere stempler fra dette området. Den tette forbindelsen mellom Anat og Astarte førte etter hvert til en sammensmelting av disse to gudinnene. Den «nye» gudinnen, Atargatis, ble av romerne kallt Dea Syria (den syriske gudinne) og hadde nå fått et sterkere fruktbarhetsaspekt enn tidligere. Den gresk-syriske forfatteren Lukian (cirka 120–192 evt.) mente at sidonierne også knyttet Astarte til Afrodite.

I første Samuelsbok kan vi lese at kong Salomo ble forledet av sine koner til å tilbe fremmede guder, deriblant Astarte, men vi vet ikke hvorvidt Astarte var en viktig gudinne innenfor den tidlige israelittiske folkereligionen. I henhold til de senere tiårs forskning, og en stor mengde arkeologiske funn, ser det ut som om det hovedsakelig var Ashera som ble dyrket i mange judeiske hjem. Det er også blitt en stadig vanligere oppfatning at Ashera i perioder og i visse deler av folket kan ha blitt ansett som Jahves hustru og at hun også kan ha fått innpass i den mer offisielle kulten.

Det er også blitt foreslått at den såkalte Himmeldronningen (Jeremia 7,17–20) kan være et annet navn på Astarte, mens andre mener Himmeldronningen mer sannsynlig var en synkretistisk gudinne, som forenet både Astartes og Ishtars egenskaper. Enkelte forskere mener også at navnet Astarte kan være avledet av det akkadiske Ishtar. Teksten forteller at kvinnene knar deig for å bake kaker til Himmeldronningen, men vi kjenner ikke noen beskrivelse av kakebaking for Astarte. Kaker (kawwanim) neves derimot i forbindelse med Ishtar i flere nybabylonske tekster.

Jeremia gir tilbedelsen av Himmeldronningen skylden for Judarikets fall og truer med at også de overlevende, som var flyktet til Egypt, ville gå under fordi deres hustruer hadde brent røkelse for andre guder og for Himmeldronningen (Jeremia 44, 26–27). Folket selv mente at det var tvert imot. Så lenge de tilba Himmeldronningen sto alt vel til i landet (Jeremia 44, 15–19).

Navnet Astarte, i entall (første Kongebok 11, 5) eller i navnets tilsynelatende flertallsform Ashtarot (som i første Samuelsbok 7,4), nevnes ni ganger i den hebraiske bibelteksten, oftest sammen med guden Baal, eller dennes flertallsform Ba'alim. Norske bibeloversettelser oversetter ofte Ashtarot med «Astarte-bildene». Innenfor moderne forskning er det blitt hevdet at Ashtarot er navnets riktige hebraiske form. Navnet forekommer også i stedsnavn fra før-israelittisk tid, som Ashtarot Karnaim (første Mosebok 14,5).

Det er mange tegn på at Astarte og Ashera var utbyttbare for senere oversettere. Dette kan skyldes påvirkning fra Septuaginta, i tillegg til at forskningen først på 1950-tallet ble klar over at Ashera var navnet på en kanaaneisk gudinne. Mange norske bibeloversettelser, skriver «Baal og Astarte-bildene», mens den hebraiske teksten har Baal og Ashera/ashera, som i Dommerne 2,13 og 3,7 (hebraisk har ikke store og små bokstaver.)