Baal

Ugarit-tekstene, funnet i dagens Ras Shamra i Syria, gir det mest utfyllende bildet av Baal og hans rolle i gudeverdenen. De beretter om Baals tilknytning til gudefjellet Safon (Zafon), hans kamp på liv og død med gudene Lotan, Jam (Sjø/Havuhyre), Mot (Død) og hans forhold til hovedguden El og til gudinnen Anat.

I Ugarit-tekstene beskrives lynet som hans våpen, og han ledsages av lyn, torden og skyer. Noen ganger ble Baal omtalt som en okse, noe som illustrerer hans ungdommelige og kraftfulle aspekt. Oksen er et mye brukt symbol på kraft og fruktbarhet i det gamle Midtøsten.

Mange har ment at mytene utgjør en fast syklus som gjenspeiler naturens kretsløp i jordbruksåret. Når Mot dreper Baal, representerer dette høsten, og når Baal vender tilbake fra dødsriket med gudinnen Anats hjelp, kommer våren med fornyet fruktbarhet og gryende liv på åker og eng. Baal regnes derfor gjerne som det religionshistorikere kaller en «døende og gjenoppstående guddom». Det har også vært hevdet at Baal-myten har vært dramatisk fremført i kultiske riter.

Som så mange andre av de semittiske guddommene, ble også Baal etter hvert en kjent gudeskikkelse i Egypt. Det er vanlig å anta at dette skjedde i forbindelse med Hyksos' innpass i Egypt på 1700-tallet fvt., men kan også skyldes handel og krigføring og generell kontakt med befolkningen i Kaanan og Assyria. Det er ikke funnet rester etter Baal-templer eller en egen Baal-kult i Egypt, men etter hvert ble Baal identifisert med den egyptiske guden Seth, noe også de billedlige fremstillingene viser.

Baal ble ofte fremstilt med en svingende kølle i høyre hånd mens venstre hånd holder et lynsymbol (et spyd med spissen vendt nedover). På hodet bæres en kjegleformet hjelm, som minner om den egyptiske dobbeltkronen. Småkunsten, segl, amuletter og dekorerte skarabeer gir et godt bilde av Baals mange roller. Han rolle som himmelgud illustreres for eksempel gjennom å utstyre ham med to eller fire vinger. Hans fruktbarhetsaspekt tydeliggjøres ved å vise ham sammen med blomster eller trær. Som kombinasjonen Baal/Seth fremstilles han ofte som slangedreper. I Kanaan viste slangen til havuhyret (Jam), i Egypt kunne den knyttes til nattens mørke.

Fra å være en ren vær- og fruktbarhetgud ble han etter hvert knyttet til solsymbolikk og utstyrt med bevingete ledsdagere. På 900- og 800-tallet fvt. hadde både fønikernes Baal og israelittenes Jahve et sterkt himmel- og solaspekt, noe både ikonografien og også enkelte bibeltekster viser (Salme 104, 1–4).

Både bibeltelkstene og bilder på mindre gjenstander som stempler og amuletter tyder på at Baal-kulten utgjorde en sterk konkurrent til Jahve-kulten i Det gamle Israel helt frem til eksilet i Babylon (586–538 fvt.). Den Baal vi møter i bibeltekstene er imidlertid ikke lenger helt den samme som den vi finner i Ugarit-tekstene. Han er nå blitt en himmelgud, og likheten mellom ham og Jahve kan ha vært til forveksling stor. Begge gudene kunne bringe vind, regn og torden, begge kunne også knyttes til oksens kraft, til himmelen og i perioder også til solen. Egyptisk preget solsymbolikk dukker nå opp i småkunsten i stort antall. Baals betydning later til å ha vært størst i Nordriket Israel (Samaria) under de såkalte omridene.

Baal er omtalt mange ganger i Det gamle testamentet og Tanakh, der en rekke tekster tar skarp avstand fra hans kult. I 1. Kongebok berettes det for eksempel om at 450 Baal-profeter og 400 Ashera-profeter spiser ved dronning Jesabels bord på Karmel-fjellet. Profeten Elia oppfordrer til en konkurranse mellom Jahve og Baal for å fastlå hvilken gud som er den mektigste. (1. Kongebok 18, 17–46.) I fortellingen klarer ikke Baal å bringe verken ild eller regn på oppfordring, mens Jahve klarer begge deler. Ifølge teksten skal Baals profeter deretter være blitt drept, men teksten sier ikke noe om hva som skjedde med Asheras profeter.

Fire steder nevnes en gud ved navn Baal Zebub (Baal-Sebub) som omtales som guden i filisterbyen Ekron (2. Kongebok 1: 2,3,6,16.) Navnets betydning er fremdeles omstridt. En vanlig tolkning er at navnet betyr «Fluenes herre», mens andre mener at det opprinnelige navnet var Baal Zebul, og at betydningen kan ha vært «Prinsen Baal».

I Det nye testamente knyttes Baal Zebub til onde ånder og til djevelen (Matteus 10,24–27; Markus 3,22; Lukas 11,15–18). Nytestamentlige tekster skriver navnet Beelsebul, men kristen tradisjon omtaler denne skikkelsen også som Beelzebub.

• Ugarit
• Det gamle Israel
• Religion i Det gamle Israel
• Gullkalven

• Baal. Gudenes konge i Ugarit. Utvalg og innledende essay ved Jens Braarvig. I serien Verdens hellig skrifter. Bokklubben 2008.
• Kapelrud, Arvid S.: Vår konge er Ba'al, 1974
• Gilhus, Ingvild S. og Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax 2010.
• Greenfield, J.C.: Hadad, i: van der Toorn, K.; Becking, B.; van der Horst, P.W.: Dictionary of Deities and Demons in the Bible. Leyden. Brill 1995.
• Keel, Othmar; Uehlinger, Christoph: Gods, Goddesses and Images of God in Ancient Israel. Fortress Press. Minneapolis 1998.