Audun Hugleiksson

Som en av kongens formyndere må Audun ha stått bak den antikirkelige politikken i begynnelsen av 1280-årene, der flere av kirkens og de geistliges rettigheter ble inndratt. Denne politikken brøt radikalt med kong Magnus’ imøtekommende holdning overfor kirken (se Sættargjerden). Auduns lovkyndighet kom sikkert vel med under utarbeidelsen av den store rettarboten (forordningen) som i 1280 knesatte den antikirkelige politikken. Året etter møter vi ham på Mariakirkegården i Stavanger, der han lyste utlege mennene til biskop Arne fordi de ikke ville betale leidangsskatt.

Kirkestriden i begynnelsen av 1280-årene gjaldt ikke minst kirkens økonomiske rettigheter, og finanser skulle bli det ene hovedfeltet der Audun utfoldet seg i kong Eiriks regjeringstid. Helt mot slutten av sin karriere (1298) er han omtalt som kongens skattmester eller fehirde, men atskillig tyder på at dette var en stilling han hadde allerede i 1280-årene. Dermed fikk han et hovedansvar for å skaffe penger til en norsk statskasse som var bunnskrapt, ikke minst på grunn av den ambisiøse og aggressive utenrikspolitikken rådsregjeringen førte, igjen i skarpt brudd med Magnus Lagabøtes linje. I denne politikken fant Audun sitt annet hovedfelt, ikke bare som verdensvant utøvende diplomat, men åpenbart også som utformende rådgiver for en lydhør konge. Det særegne med Auduns virksomhet i kong Eiriks tjeneste er nettopp vekselvirkningen mellom utenrikspolitikk og finanspolitikk. Finanspolitikken var i mangt en følge av utenrikspolitikken, og jakten på finansiell vinning preget utenrikspolitikken.

I utenrikspolitikken kom særlig de nære forbindelsene med Skottland og England til å oppta Audun i 1280-årene og første halvdel av 1290-årene. Han var sikkert med på å få i stand ekteskapet mellom kong Eirik og den skotske kongsdatteren Margaret (Margrete Alexandersdatter), som ble inngått i 1281. Den unge dronningen fikk en betydelig medgift, halvparten i skotsk jordegods med en garantert årlig avkastning. Etter dronning Margretes død i 1283 ble denne inntekten overført til hennes og Eiriks datter, prinsesse Margrete, og i 1284 eller 1285 møter vi Audun i Skottland, der han kvitterte for halvparten av den.

Den norske regjeringen var nå i ferd med å kaste seg inn i en aggressiv politikk overfor Danmark, der militærhjelp fra Island visstnok også var på tale. Islandske annaler forteller at Audun ble utnevnt til jarl i 1286, ifølge en av dem over Island; men han bærer aldri ellers denne tittelen, så den var i høyden midlertidig. Selv om Audun fulgte kongen på leidangstoktet mot Danmark i 1289, og før avreisen brukte sin innflytelse hos kongen til en avgjørelse om islandske forhold, var det fortsatt forholdet til Skottland og England som dominerte hans utenrikspolitiske virksomhet.

Det var nå forhandlinger i gang om å sende kongens datter Margrete («the Maid of Norway») til Skottland for å overta den skotske tronen som nærmeste arving etter morfaren, kong Alexander 3. I planen lå også at hun skulle ekte den engelske kong Edvard 1.s eldste sønn, den senere Edvard 2. Her må Audun ha vært med på å utforme den norske strategien. Han var en av de tre baronene som sammen med kong Eirik og hans bror hertug Håkon garanterte at Margrete skulle komme til Skottland i 1290. Etter at hun døde på Orknøyene samme høst, underveis til sitt nye rike, la den norske regjeringen opp til en kravstor politikk overfor Skottland.

Da det skotske tronfølgespørsmålet skulle avgjøres i 1292, på et stort forhandlingsmøte i Berwick under kong Edvards forsete, fremstilte norske delegater kong Eirik som den nærmeste arvingen til den ledige tronen etter datteren. De gjorde også krav på det årlige vederlaget for hans avdøde dronnings skotske medgiftsgods. Etter en tid overtok Audun personlig ledelsen av den norske delegasjonen med radikalt økte finansielle krav: de kongelige inntektene av Skottland for perioden mellom Alexander 3.s død i 1286 og Margretes bortgang i 1290, og dertil 100 000 pund i erstatning for at skottene angivelig ikke hadde anerkjent og adlydt henne som dronning. De norske kravene var uten klart rettsgrunnlag, og det var da også bare vederlaget for det skotske medgiftsgodset som uttrykkelig ble tilkjent kong Eirik.

Noen særlig tro på Eiriks rett til den skotske tronen hadde Audun og de øvrige norske delegatene neppe, for allerede før avgjørelsen av tronfølgespørsmålet i Berwick var de i gang med forhandlinger om å skaffe kong Eirik en ny skotsk dronning, Isabella Bruce. Hennes bestefar, Robert Bruce den eldre, ble av mange holdt for å være den sterkeste tronkandidaten. Til sist var det likevel John Balliol som ble tildømt den skotske kongeverdigheten, uten at det hindret at Eiriks ekteskap med Isabella Bruce kom i stand i 1293. Betegnende nok var det Audun som i Bergen kvitterte for hennes brudeutstyr, trolig i egenskap av kongens fehirde.

Kong Edvards forholdsvis lunkne holdning til de norske kravene i Berwick var trolig en belastning for det tradisjonelt nære politiske vennskapsforholdet mellom Norge og England. Ennå i 1294 søkte Audun som leder av en ny sendeferd Edvards støtte til at Hebridene (Suderøyene) skulle falle tilbake til den norske kronen, siden skottene for et par år siden hadde sluttet å betale den årlige avgiften på 100 mark som var avtalt da øyene ble avstått til Skottland i 1266. Trolig ble det nå også forhandlet om et engelsk gifte for hertug Håkon Magnusson. Noen umiddelbar støtte til kravet på Hebridene oppnådde Audun åpenbart ikke, og dermed var det duket for den dramatiske omleggingen av norsk utenrikspolitikk som brakte Audun til høydepunktet i hans diplomatiske karriere.

Kong Filip 4. av Frankrike var havnet i krig med kong Edvard om det franske landskapet Guyenne, og skikket sendemenn til Norge for å forhandle om norsk flåtehjelp. Den norske regjeringen stilte seg imøtekommende, og sommeren 1295 utstedte kong Eirik et fullmaktsbrev som gav Audun frie hender til å forhandle frem en forbunds- og vennskapstraktat med den franske kongen mot dennes fiender, særlig England. Det var ved denne anledningen kongen omtalte Audun som sin kjære frende og dertil som «vår secretarius», en tittel som i tyske, franske og engelske kilder blir brukt om personer som i særlig grad var kongens fortrolige og hadde del i hans hemmelige råd.

Traktaten ble inngått i Paris i oktober 1295, og i en samtidig subsidieavtale forpliktet Audun kong Eirik til årlig i fire måneder å støtte den franske kongen i krigføringen mot England med om nødvendig 300 fullt utrustede skip og 50 000 mann, mot en godtgjørelse på 30 000 pund sterling. Som forskudd mottok Audun 6000 mark sterling til utrustning av neste års flåte. Ved samme anledning tinget han også om ekteskap mellom hertug Håkon og den franske grevedatteren Isabella av Joigny, en slektning av Filip 4.s dronning. Parallelt med dette foregikk forhandlinger om en allianse mellom kong Filip og John Balliol, der skottene gikk med på å gi den norske kongen tilbake land og gods han mente å ha i Skottland. Resultatet av Paris-forhandlingene var med andre ord en skotsk-fransk-norsk trippelallianse mot England.

I Paris utfoldet Audun en personlig forhandlingsvirksomhet som flere norske historikere har forholdt seg til med åpen munn, dels vantro, dels beundrende. Den militærhjelpen Audun forpliktet sin konge til, var i sin maksimale størrelse helt urealistisk, særlig på mannskapssiden. Dette ble av historikeren P. A. Munch oppfattet som en svindel som senere bidro til Auduns fall. Om det også ble oppfattet slik i den nære ettertid, er vanskelig å avgjøre. Men det er klart at Audun her overgikk sine tidligere dristige utspill, og at det krevdes mer enn vanlig overbevisningskraft og forhandlingsdyktighet for å komme fra det med troverdigheten i behold. Det ser det ut til at Audun foreløpig gjorde, og her var det nok til hans fordel at det ikke ble aktuelt å innfri forpliktelsene i subsidietraktaten, ettersom kong Filip i mellomtiden sluttet våpenstillstand med sin engelske motpart. Det ser heller ikke ut til at det fra fransk hold ble reist krav om tilbakebetaling av det forskuddet Audun vendte hjem med.

Slik utfallet av Paris-forhandlingene ble, var det trolig på kort sikt egnet til å styrke Auduns ledende posisjon i regjeringskretsen, som han beholdt så lenge kong Eirik levde.

• To avtrykk av Audun Hugleikssons baronsegl (på traktaten og subsidiebrevet fra 1295; se Diplomatarium Norvegicum bind 19 nr. 399 og 402) finnes i Archives Nationales, Paris; kopi i RA, Oslo.

• En minnestein over Audun Hugleiksson ble reist på Hegranes i Jølster i 1960.