Borregaard

Mekanisk sliping av tremasse for papirproduksjon ble tatt i bruk i Europa fra 1850- og 1860-årene. Samtidig ble det eksperimentert for å finne metoder som kunne gi sterkere fibermasse og dermed sterkere papir.

Løsningen ble kjemisk behandling av trevirket. Tømmer ble hogd til flis og kokt under trykk sammen med kjemikalier. Avhengig av kokemetode og kjemikaliebruk ble det produsert sodacellulose og sulfittcellulose, senere mest sulfittcellulose.

Den første cellulosefabrikken ble bygget i USA i 1860. I Norge var Hafslund på den andre siden av Sarpsfossen for Borregaard først ute med celluloseproduksjon i 1874. Det ble drevet intens virksomhet for å forbedre metodene, og Carl Kellner var blant dem som gjorde banebrytende arbeid. Celluloseproduksjonen på Borregaard ble basert på Kellners patenter for den såkalte Ritter-Kellner-metoden. Også Hafslund Sulfitfabrik benyttet denne metoden.

Partington og Kellner besøkte cellulose-fabrikken på Hafslund, som etter en brann i 1885 ble gjenoppbygd under ledelse av Oscar Pedersen, antakeligvis Norges fremste ekspert på sulfittcellulose på den tiden. Pedersen hadde hatt kontakt med Kellner i forbindelse med byggingen av fabrikken på Hafslund.

Pedersen spilte en viktig rolle for at The Kellner-Partington skulle satse på Borregaard og var en viktig pådriver for at det burde bygges så stort. Selv ble han engasjert for å forestå byggingen av fabrikken og ble senere bedriftens disponent. Til hjelp for det tekniske arbeidet ved anlegget ble broren Nils Pedersen tilsatt. Carl Kellner skulle lede byggingen og driften av selskapets fabrikk i Østerrike, men trakk seg etter få år ut av selskapet for å vie seg til forskning.

De første cellulosefabrikkene i Norge hadde vært mindre fabrikker og de slet med tekniske problemer. Cellulosefabrikken på Borregaard, som ble satt i drift i 1892, var imidlertid en suksess. Den hadde en produksjonskapasitet på 6000 tonn per år, tre ganger mer enn noen annen norsk fabrikk.

Stordriften var svært lønnsom og i 1894 ble produksjonen betydelig utvidet ved at anlegget fikk tilbygget cellulosefabrikk nummer to. I 1895 produserte fabrikkene samlet over 16 000 tonn cellulose, ti år senere 30 000 tonn. Det virkelig store spranget framover ble gjort med byggingen av en tredje cellulosefabrikk i 1906–1908, som hadde en kapasitet på 25 000 tonn alene.

Borregaard satset også på framstilling av eget papir. I 1895–1896 ble den første papirfabrikken bygget for produksjon av 4-5000 tonn pakkpapir. I 1902–1904 ble den andre bygget med et tilliggende tresliperi for produksjon av treholdig trykkpapir til aviser, såkalt «newsprint». Denne fabrikken hadde kapasitet på 9000 tonn trykkpapir.

Noen år senere kom også en tredje papirfabrikk. Det meste av cellulosen gikk likevel til salg og eksportert til selskapets fabrikker i Manchester.

Borregaard er et eksempel på storindustri i Norge. I 1918 ble det gjort en stor sak av det såkalte hjemkjøpet av selskapet, hvor The Kellner-Partington Paper Pulp Co. Ltd, unntatt fabrikkene i Manchester, ble overtatt av norske eiere. Det var et sterkt ønske i samtiden om norsk eierskap til industrien i Norge. Enda viktigere var det å få nasjonal kontroll over naturresurser som skog og vannkraft.

Skogeiere, med Olav Nergård fra Åmot i Østerdalen i spissen, spilte en sentral rolle i hjemkjøpet. Skogeierne hadde lenge vært bekymret for Borregaards maktposisjon i Glomma-vassdraget. Borregaard hadde også en klar strategi om å kjøpe så mye skog langs vassdraget at selskapet kunne få kontroll over tømmerprisene. I 1906 eide Borregaard 320 000 dekar skog i Glomma-fylkene. I 1905 kjøpte Borregaard dessuten Hafslund Sulfitfabrik, slik at det ikke ble noen reell konkurranse om sliptømmeret.

Skogeiernes engasjement resulterte imidlertid ikke i et skogeierkontrollert selskap, selv om de hadde eierskap til skogindustrien som mål. Da A/S Borregaard ble stiftet for å overta The Kellner-Partingtons fabrikker, ble aksjene tegnet på det åpne markedet blant mange interessenter.

Ved hjemkjøpet i 1918 besto Borregaard Fabrikker av fire cellulosefabrikker med samlet årskapasitet på 70 000 tonn cellulose og tre papirfabrikker med kapasitet på 25 000 tonn. Fabrikkomplekset hadde 36 cellulosekokere, sju cellulosetørkemaskiner og seks papirmaskiner. Borregaard utviklet tidlig en metode for bleking av cellulosen, og hadde på dette produktet 25 prosent av verdensmarkedet.

I mellomkrigstiden begynte Borregaards fabrikker å bli gamle og urasjonelle, dessuten var ikke bleket cellulose like høyt priset som tidligere. I denne situasjonen satset bedriften sterkt på produksjon av silkecellulose, som ble selskapets hovedprodukt i 1930-årene.

Markedet for produktet var stort i mellomkrigstiden og la grunnlag for utvidet produksjon. Borregaard startet av den grunn ombygging for økt produksjon til 120 000 tonn silkecellulose.

Til tross for Borregaards økonomiske suksess, var det motsetninger og vanskelige forhold i bedriftssamfunnet mellom ledelsen og arbeiderne i de første tiårene etter 1890.

Foreningstanken vokste fram på slutten av 1800-tallet. Ledelsens atferd og holdninger virket konfliktskapende. Disponent Pedersen hadde en tradisjonell paternalistisk holdning overfor arbeiderne, og var i utgangspunktet mot foreningsdannelser. Samtidig har arbeidermiljøet ved bedriften blitt beskrevet som radikalt. Mye av arbeidskraften var rekruttert fra Sverige, og svenskene var ikke sosialt forankret i lokale og tradisjonelle oppfatninger som bidro til å bestemme forholdet mellom arbeidere og bedriftsledelse. Det utviklet seg en klassebevissthet som skapte identitet og tilhørighet blant arbeidsfolk, og som ga grobunn for en kamp overfor bedriftsledelsen for bedre arbeidsvilkår.

På Borregaard kom dannelsen av fagforeninger relativt sent i gang, men da organisasjonsbølgen først kom rundt 1905, utviklet det seg store og aktive fagforeninger med høy organisasjonsgrad. I 1911 var det hele 20 fagforeninger på Borregaard, med egne foreninger for cellulosearbeiderne og papirarbeiderne. De kjempet for en rekke sosiale reformer og for tariffavtaler. Konflikter med arbeidsgiveren var uunngåelig.

Etter hvert kom det også ordninger, som skole- og fattigvesen, som bedriften selv satte i gang. Lovverket påbød bedriftene visse ordninger, men også ledelsen så seg tjent med å bistå arbeidernes velferd. Allerede på midten av 1800-tallet var det bygget arbeiderboliger for Borregaard-arbeiderne. Boligene var en viktig grunn til at arbeidere søkte seg til Borregaard, samtidig som lønnen var bedre enn i de tradisjonelle primærnæringene. I mellomkrigstiden ble det akutt boligmangel og bedriften gikk aktivt inn for å bygge boliger til de ansatte.

Mellomkrigstiden var generelt sett en vanskelig tid med økonomiske kriser og harde arbeidskonflikter, men Borregaard opprettholdt en stabil produksjon og gikk med solide overskudd. Forholdet til arbeiderne var på denne tiden også bedre enn ved de fleste andre industribedrifter.

Etter andre verdenskrig måtte nye investeringer gjennomføres for modernisert og rasjonell drift. De fleste av de gamle fabrikkene ble revet. Nye ble bygget. A/S Borregaard fikk også en endret virksomhetsprofil etter krigen, hvor den tradisjonelle treforedlingen for cellulose og papir fikk en relativt sett mindre rolle. Borregaard utviklet produktspekteret betydelig innenfor den trekjemiske sektoren.

Målet var å få mest mulig ut av tømmerstokken. Byggingen av en spritfabrikk i 1937 kan ses som starten på denne utviklingen. Etter krigen tok bedriften opp produksjon av en rekke trebaserte kjemisk-organiske stoffer, som eddiksyre, butanol og acetaldehyd, og etter hvert vanillin og forskjellige lignin-produkter. Egen produksjon av basiskjemikalier som klor, natronlut og svovelsyre styrket det kjemiske preget på virksomheten. Det var Arne Meidell som var den kreative drivkraften bak disse investeringene. Han overtok som generaldirektør etter Hjalmar Wessel i 1933. Wessel hadde innehatt denne stillingen siden 1918, etter å ha vært med på å stifte A/S Borregaard. I 1960 overtok Rein Henriksen etter Meidell.

Samtidig med de nye produktlinjene, ble det investert i videre celluloseproduksjon. I 1948 ble en ny stor cellulosefabrikk bygget, og fortsatt ble en av de gamle holdt i drift. Årsproduksjonen av cellulose var i 1960- og 1970-årene på nærmere 150 000 tonn, hvorav 100 000 tonn gikk til salg. Borregaard opprettholdt også produksjonen av skrive- og trykkpapir i to papirfabrikker med samlet kapasitet på 35 000 tonn. Borregaard Fabrikker utnyttet på denne tiden turbinkraft på 56 000 hk og 15 000 hk dampkraft.

Etter krigen ble en rayonullfabrikk realisert under selskapsnavnet A/S Norsk Cellullfabrikk, som skulle gi et tekstilprodukt i konkurranse med bomull. Fabrikken ble nedlagt i 1980-årene. Borregaard satset også stort i Brasil på begynnelsen av 1970-årene med produksjon av ubleket cellulose, som ble sendt til videreforedling i Sarpsborg. Aksjene i fabrikken i Brasil ble imidlertid solgt etter få år, men leveransene av cellulose derfra fortsatte til ut i 1980-årene.

1960-, 70- og 80-årene var preget av nedgang og store omveltninger innenfor treforedlings- bransjen. Mange fabrikker ble avviklet. Borregaard mistet i denne perioden sin dominerende posisjon innenfor norsk treforedling, men selskapet ekspanderte imidlertid på nye områder gjennom kjøp av blant annet Denofa-Lilleborg (1959) og Stabburet (1975). Borregaard hadde tidlig overtatt treforedlingsselskapene Hurum Fabrikker, Eker Papirfabrikk og Bamble Cellulosefabrik. Senere ble Torp Brug ervervet. Vafos Brug og Holmen-Hellefos kom inn i Borregaard-systemet da selskapet fusjonerte med Orkla Industrier i 1986. I hele etterkrigstiden har engasjementet i tradisjonell cellulose- og papirproduksjon derimot blitt redusert, både nasjonalt og internasjonalt.

I 1987 bestemte Borregaard-ledelsen seg for å slutte med papirproduksjon. Norske Skog var en stund eier av papirfabrikken, før den ble solgt videre til fire ansatte som etablerte selskapet Norsk Finpapir. I 1996 hadde fabrikken en produksjon på 40 000 tonn papir og 170 ansatte. Selskapet gikk konkurs i 1998 og stoppet produksjonen året etter.

Fram til 1966 var The Kellner-Partington Paper Pulp Co. Ltd. selskapsnavnet for fabrikkene ved Sarpsfossen, da det ble omdøpt til Borregaard Industries Ltd. A/S Borregaard har helt siden 1918 vært et rent holdingselskap for de ulike datterselskapene, og det var for å gjøre det norske navnet mer kjent internasjonalt, samt å samordne navnebruken med morselskapet, at driftsselskapet for fabrikkene i Sarpsborg endret navn til Borregaard Industries Ltd. Fabrikkene i Sarpsborg var morselskapets viktigste produksjonsenhet.

Fusjonen med Orkla var en konsekvens av at Borregaard i 1980-årene søkte nye utviklingsmuligheter og trengte en sterk partner. Selskapet fikk navnet Orkla-Borregaard, men kjemivirksomheten beholdt Borregaard-navnet. I 1992 ble det også gjennomført fusjon med Nora Industrier.

Etter fusjonene skjedde en nyorientering av kjemivirksomheten i retning av en spesialisering av de viktigste produktområdene innenfor spesialcellulose, trekjemi og finkjemi.

Borregaards vekst siden 1990 har skjedd utenfor Norge gjennom kjøp og bygging av en rekke ligninfabrikker og kjøpet av en cellulose- og trekjemivirksomhet i Sveits (Atisholz). De samme strategier for videre konsentrasjon innenfor kjemiområdet lå bak salget av Borregaard Vafos og Borregaard Hellefos i 2004.

Hele produksjonslinjen innenfor spesialcellulose og kjemiområdet har de siste 1990-årene enten blitt nybygd eller modernisert, noe som har gjort Borregaard-fabrikkene til noen av de mest moderne i verden.

Sarpsborg er fortsatt hovedsete for Borregaard. Selskapet driver sine virksomheter gjennom underselskapene Borregaard ChemCell, Borregaard LingoTech og Borregaard Synthesis og er verdens ledende leverandør av trebaserte kjemikalier.