Bamble Cellulosefabrik

Det var ingeniøren Henrik Christian Fredrik Størmer som i årene 1887-88 anla Bamble Cellulosefabrik. Fabrikken ble bygget på tangen mellom Bolvikselven og Herreelven i Bamble. Her hadde det tidligere vært drevet sagbruksvirksomhet. Eiendommen ble kjøpt fra den tidligere eieren av Bolvik Jernverk, godseier Fred. Croft, og besto av 200 mål tomt med damanlegg og vannkraftressurser på 350 hk. De første årene eide Størmer fabrikken sammen med broren, apoteker Georg L. Størmer og godseier Croft.

I 1892 ble fabrikken overtatt av et annet selskap bestående av blant andre J. C. Juel og J. N. Jacobsen, begge kjente forretningsfolk fra Fredrikstad. Croft ble også medeier i det nye selskapet, som fikk navnet Bamble Aktie Cellulosefabrik. Størmer hadde allerede trukket seg ut av driften.

Fabrikken på Bamble produserte sulfatcellulose. Etter hvert ble det i tillegg framstilt biprodukter som terpentin, flytende hartsolje (harpiks) og maleroljen «Bambleol». Ingeniør Størmer var ingen hvem som helst innenfor norsk teknisk-kjemisk industri. På dette området var han en pionér. I løpet av sitt liv tok han femten patenter, som hovedsakelig gjaldt produksjon av cellulose. Han drev en tid treoljefabrikasjon i Trøndelag og på Møre, produksjon av trekull i Frankrike og andre virksomheter, før han foresto byggingen av Norges første cellulosefabrikk ved Hafslund i 1874. Senere bygget han cellulosefabrikkene i Moss og på Ranheim, alle basert på sulfatmetoden, slik som fabrikken i Bamble.

Det første arket cellulose fra Bamble Cellulosefabrik ble produsert høsten 1888, men driften viste seg ikke å være lønnsom. Barnesykdommene til Størmers sulfatmetode var mange, og produksjonen det første hele driftsåret i 1889 var på beskjedne 2003 tonn cellulose. De tre første årene gikk fabrikken med store tap, og i januar 1892 bestemte eierne seg for å oppløse selskapet. Fabrikkens faste og løse eiendommer ble solgt på auksjon. Med de nye eierne ble fabrikken utbedret for å sikre lønnsomhet. I 1900 var produksjonen omkring 5500 tonn sulfatcellulose. Fabrikken gikk nå med overskudd, og den ble drevet med overskudd hvert år fram til 1914.

Størmers sulfatmetode ga store forurensninger til luft og vann. Naboene klaget og sunnhetskommisjonen i Bamble kom med flere innsigelser. En av naboene, godseier Herman Løvenskiold på Rafnes gård, anla sak, en konflikt som gikk helt til Høyesterett. Løvenskiold fikk medhold både i under- og overretten. Høyesterett avsa dom i 1898 og bestemte at fabrikken måtte stanse driften innen tre måneder. Likevel kom det til forlik mellom partene. Både kommunen og lokalbefolkningen ga nå støtte til bedriften, som bidro med skatteinntekter og arbeidsplasser.

Fabrikken hadde også satt i gang flere tiltak for å sikre folk drikkevann og redusere forurensningen. Forurensningsproblematikken i Bamble hadde paralleller ved de andre fabrikkene som Størmer sto bak, blant annet i Moss. I dag kjenner vi fortsatt den såkalte «Mosse-lukta». Rundt forrige århundreskiftet var den bedre kjent som «Størmer-lukta».

Etter å ha avsluttet sitt engasjement i industrien, jobbet Størmer i Kristiania med forskning på framstilling av soda og klor. Han døde i 1900. Den polytekniske forening æret ham for sitt banebrytende arbeid. En senere disponent for Bamble Aktie Cellulosefabrik skrev om Størmer, at han i likhet med mange pionerers skjebne, ikke fikk gleden av økonomisk suksess av sin virksomhet. Dette var sant også for de andre fabrikkene han anla, sulfatfabrikkene i Moss og på Ranheim.

Forurensningsproblemet har vært en trussel for sulfatcellulosefabrikkenes eksistens gjennom hele deres driftstid. Det ble etter hvert også et problem for alle cellulosefabrikker, men «Størmer-metoden» var likevel til største sjenanse for befolkningen.

Eierne av Bamble Cellulosefabrik måtte gjennom lange forhandlinger med de forskjellige skogeierne om utnyttelsen av Herrevassdraget, som var et fløtningsvassdrag fra gammelt av. Rundt 1900 ble det årlig fløtet ca. 9000 m³ tømmer i østre og vestre vassdrag. Det var stor bekymring blant skogeierne, særlig om det ville være nok vann til både fløtningen og fabrikken i nedbørsfattige år.

Usikkerheten rundt vannstanden førte til at man bygget en ny demning. Den forhøyet Hellestvedtvannet med 13 fot, og var for sin tid et imponerende ingeniørverk. Samtidig ble det bygget kraftstasjon for overføring av elektrisk kraft til fabrikken. Tidligere var driften basert på ren vannkraft, som i perioder med lav vannføring i elva kunne være en usikker energikilde og føre til driftsstans.

I 1902 ble det opplyst om at granvirket som ble brukt i produksjonen delvis kom fra Telemark, fra Bamble og Eidanger, og delvis fra Glomma-distriktet. Etter at virket hadde blitt renset og hugget, ble flisa blåst gjennom et åtti meter langt jernrør til kokeriet, hvor den ble kokt i to dampkjeler. Den ferdige cellulosemassen ble senere tørket på pappmaskiner. Fabrikken hadde tilgang på egen kalk fra en forekomst på den andre siden av Frierfjorden. Kalk ble brukt til gjenvinning av kokeluten. Ca. 100 mann var sysselsatt ved fabrikken omkring 1900.

Cellulosefabrikken i Bamble gjennomgikk mange forandringer og skiftende eierskap.

Etter de gode årene fram til den første verdenskrigen, ble fabrikken overtatt av A/S Borregaard. Så kom nedgangstider og depresjon, og det ble ikke foretatt de store forandringene under Borregaards eiertid. I 1930-årene var produksjonen av sulfatcellulose på omkring 7000 tonn årlig, ikke vesentlig mer enn i tiden før 1914. En del investeringer ble imidlertid gjort før andre verdenskrig, slik at produksjonen i 1939 kom opp i 12 000 tonn cellulose.

Det var da tre kokekjeler og én tørkemaskin ved fabrikken. Drivkraften besto av 350 hk vannkraft og 350 hk elektrisk kraft.

Under andre verdenskrig ble fabrikken solgt til direktør Sverre Kjølberg og ble drevet gjennom selskapet Bamble Bruk A/S. Nå ble det installert en fjerde cellulosekoker og to papirmaskiner, en fourdrinier- og en yankeemaskin. Papirfabrikken fikk tilført 1500 hk elektrisk kraft. Vannkraften ble utvidet til 850 hk. Produksjonen var på ca. 9000 tonn papir og 3000 tonn papp og kartong.

Det ble fortsatt tilvirket terpentin og hartsolje. Arbeidsstokken hadde vokst til 160 mann.

Etter verdenskrigen kom det noen turbulente år med konkurser og offentlig administrasjon, inntil ei investorgruppe anført av konsul Thomas Stang kjøpte A/S Bamble Bruk i 1949.

Under det nye eierskapet ble firmanavnet endret til Herre Fabrikker A/S. I 1955 ble bedriften rammet av en kraftig brann og hele fabrikkanlegget rasert. Også hovedlageret med 500 tonn cellulose og papir gikk opp i røyk. Anlegget var imidlertid godt forsikret, og bedriftsledelsen satte derfor umiddelbart i gang med planlegging av nytt fabrikkanlegg. Cellulosefabrikken ble gjenreist på samme sted, men ny papirfabrikk ble bygget nede ved Frierfjorden, omkring en kilometer unna.

Papirfabrikken, som ble satt i drift ved årsskiftet 1957-58, hadde dobbelt så stor kapasitet som den gamle.

Ledelsen i Herre Fabrikker A/S mente bedriften hadde gode framtidsutsikter og planla å utvide produksjonen. Til dette trengte selskapet ny kapital, og i 1961 fikk Thomas Stang med seg forsikringsselskapet Æsolus og Norsk Kollektiv Pensjonskasse i Bergen for å investere i fabrikkene. Stangs visjoner ble imidlertid ikke realisert gjennom den nye eierkonstellasjonen. I stedet presset de nye medeierne på for å få solgt virksomheten til en av de større aktørene i treforedlingsindustrien. Det skjedde fra januar 1962, da Herre Fabrikker A/S ble fusjonert med A/S Follum Fabrikker.

Follum-konsernet var primært interessert i cellulosefabrikken, som ble skilt ut som selvstendig selskap og omdøpt til A/S Bamble Cellulosefabrikk. Papirfabrikken skulle drives videre som et selvstendig selskap under navnet A/S Herre Papirfabrikk. Her var Thomas Stang med i den dominerende eiergruppen. Det ble samtidig gjort avtale som sikret papirfabrikken råstoffleveranser gjennom en rørledning fra cellulosefabrikken.

Follum ønsket å bygge ny cellulosefabrikk, men nøyde seg med å modernisere den eksisterende fabrikken og bygge blekeri i tilknytning til anlegget. Målet var omlegging til produksjon av halvblekt masse som kunne forsyne papirfabrikken på Follum ved Hønefoss. Etter moderniseringen ble det ved Bamble Cellulosefabrik produsert ca. 30 000 tonn tørr, halvblekt sulfatcellulose.

Under ombyggingen av cellulosefabrikken, stoppet leveransene til Herre Papirfabrikk, som da måtte kjøpe cellulose fra andre leverandører. Follum-konsernet ønsket dessuten å fri seg fra avtalen med nabobedriften.

Den økonomiske situasjonen for Herre Papirfabrikk ble vanskelig, og i 1964 måtte selskapet gå i akkordforhandlinger med sine kreditorer. Forsøkene på å redde bedriften strandet og produksjonen ble lagt ned. Bamble Cellulosefabrik drev videre til 1978. På den tiden var det behov for en større strukturrasjonalisering i celluloseindustrien. Det ble derfor lagt planer for å bygge en ny cellulosefabrikk på Tofte i Hurum til erstatning for mange av de gamle fabrikkene. Både treforedlingsbransjen, Skogeierforbundet og myndighetene var involvert. En av aktørene var Follum. Bamble Cellulosefabrik var én av sju fabrikker som ble ofret for etableringen av Nye Tofte Cellulosefabrikk.

• Norsk industrihistorie før 1940

• Andreassen, Erik, Birger Bjerkeng og Brage Rygg [1974]: Vurdering av alternative utslipps- steder for avløpsvann fra Bamble Cellulosefa- brikk. Blindern: Norsk institutt for vann- forskning.
• Gervin, Ernst (red.) 1973: A/S Follum Fabrikker. Et hundre år 1873-1973. Drammen: [A/S Follum Fabrikker].
• Hansen, Torstein 2001: «Bamble Cellulosefa- brikk». I serie: Bamblegjennomtidene,nr. 4 – 2001, s. 47-57. Utgitt av Bamble historielag, [Stathelle].
• Hansen, Torstein 2002: «Da jeg var visergutt». I serie: Bamble gjennom tidene, nr. 5 – 2002. Stathelle: [Bamble historielag].
• Jacobsen, A. J. 1954: J. N. Jacobsen: Laste- handleren, samfunnsborgeren og hans tid. Bd. V. Forlagt av Johan Grundt Tanum, Oslo.
• Johansen, Sverre 1993:Da HERRELUKTA førte til rettssak. I serie: Bamble gjennom tidene, 1993, s. 46-53. [Brevik]: Bamble historielag.
• Kveseth, Per, Terje Dahlen, Kjell Hansen m.fl. 1998: Follum 125 år: 1873-1998. Drammen: [Follum].
• Rønning, Finn og Asbjørn Storesund 2001: «Miljørettet helsevern og industriforurens- ning i 1890-årene». I Tidsskriftfordennorske lægeforening, nr. 30 – 2001.
• Thomassen, Ingvald 1951: Herre fagforening, avd. 63 av NPF, 40 år: 1911-1951. [Herre]: Herre fagforening.