Det nye selskapet overtok Hurum Fabriker i en periode med meget gunstige konjunkturer. Aksjekapitalen ble straks fordoblet fra 1 300 000 til 2 600 000 kroner, og i etterkant av driftsåret 1916 fikk aksjonærene utbetalt et utbytte på 50 prosent. Under generalforsamlinga i selskapet våren 1918 krevde ei aksjonærgruppe fra skogeiermiljøet langs Drammensvassdraget at aksjekapitalen skulle skrives opp til 4 860 000 kroner og forlangte dobbelt så stort utbytte som styret og administrasjonen fant forsvarlig. Dette skapte uro i selskapet.
«Skogeier-konsortiet», som kontrollerte aksjemajoriteten i A/S Hurum Fabriker, startet forhandlinger om salg til Borregaard i 1918.
1918 var det året Borregaard – den største av cellulosefabrikkene i Norge – ble «hjemkjøpt» fra det engelske Kellner-Partington Paper Pulp Co. Ltd. Hjemkjøpet var blant annet et resultat av et betydelig engasjement fra det unge norske skogeiersamvirket. De første åra etter at Borregaard fikk norsk eierskap var skogeierne godt representert i storbedriftens styre. Skogeierrepresentantene var opptatt av at Borregaard skulle ekspandere slik at det ble større konkurranse om tømmerleveransene også i Drammens- og Skiensvassdragene. For bedriftsledelsen var det attraktivt å kjøpe sulfatfabrikker, der de også kunne få nyttiggjort seg det furuvirket som fulgte med tømmerleveransene til sulfittfabrikken i Sarpsborg. Dette var noe av bakgrunnen for at Borregaard A/S kjøpte Hurum Fabriker, Bamble Aktie Cellulosefabrik og Eker Papirfabrik i 1918–1919. De nevnte fabrikkene ble heleide datterselskaper av Borregaard.
I 1923 hadde A/S Hurum Fabriker en årsproduksjon på 12 000 tonn tørr, lettblekt sulfatcellulose og ekstra kraftig sulfatcellulose for kraftpapir. Bedriften solgte også en del terpentin, som var et biprodukt fra celluloseproduksjonen. 1920- og 1930-åra ble imidlertid en vanskelig periode for fabrikken på Hurum, som for så mange andre norske treforedlingsbedrifter. Markedsforholdene var vanskelige, og dermed sviktet inntjeningen. I 1923 valgte selskapet å skrive ned aksjekapitalen fra 2,6 til 1,4 millioner kroner. Stundom sviktet værgudene også, slik at fabrikken måtte stanses og de 250 ansatte ble permitterte fordi det ikke var nok vann til å drive turbinene.
Arbeidskonflikter var det også mange av i mellomkrigsåra. Vedlikeholdsarbeiderne ved Hurum Fabriker fikk fra 1911 av anledning til å melde seg inn i en avdeling av Jern- og metallarbeiderforbundet som var dannet ved nabobedriften Tofte Cellulose i 1907. Hurum Cellulosearbeiderforening ble stiftet i 1913.
Generaldirektør Arne Meidell (1894–1963) i Borregaard-konsernet var opptatt av å utvikle selskapets virksomheter på tross av krisetidene. Han satset på så vel kostnadsbesparelser gjennom rasjonalisering som på kartelldannelser og fornyelse gjennom produktutvikling. Denne holdningen gjaldt i utgangspunktet også datterselskapene Hurum og Bamble. I 1933 la Meidell imidlertid fram en rapport som fikk bedriftens styre til å konkludere med «at noen videre utbygging av fabrikkene eller omlegging til bleking eller papir f.t. ikke kan anbefales». Derfor fikk generaldirektøren fullmakt til å forhandle om salg av fabrikken på Hurum. Det tok flere år før han fant interesserte kjøpere. I slutten av 1930-åra utredet Borregaard-ledelsen på nytt bygging av blekeri ved Hurum Fabriker, men heller ikke denne gangen vågde konsernets styre å realisere planene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.