Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Faktaboks

Offisielt navn
A/S Hurum Fabriker
Også kjent som

Hurum Sulfatfabrik; Løvenskiold-Vækerø avd. Hurum Fabriker; Hurum Paper Mill; Norske Skogindustrier AS; Tofte Industrier AS; Nye Tofte; Norske Skog Hurum

Forretningsadresse

Tofte i Hurum, Buskerud

Stiftet
1905-1907
Nedlagt
2008
Hurum Fabriker, foto av fabrikkanlegget fra tidlig 1900-tall
Hurum Fabriker produserte sulfatcellulose.
Av /Hurum lokalhistoriske arkiv.
Lisens: CC BY SA 4.0
Hurum Fabriker
Hurum Fabriker
Av /Anno norsk skogmuseum.

Hurum Fabriker var en papirfabrikk som lå ved Tofte i daværende Hurum kommune (nå en del av Asker). Papirfabrikken ble grunnlagt i 1905–1907, og lagt ned i 2008.

Hurum Fabriker produserte cellulose (sulfatcellulose) og papir, de siste årene fra returkartong.

Tidlig historie

Bakgrunn

Hurum fabriker ble anlagt på initiativ fra forretningsmannen, politikeren og forfatteren Anthon Bernhard Elias Nilsen (1855–1936), også kjent under det litterære psevdonymet Elias Kræmmer. Nilsen var født i Svelvik, men i likhet med mange andre fra trelasthandlermiljøet i Drammen søkte han seg til Fredrikstad. Alt 23 år gammel ble han bestyrer for Fredrikstad Dampsag, der han opparbeidet seg en posisjon som trelasthandler under firmanavnet Ant. B. Nilsen & Co. Ltd. Fra tidlig i 1890-åra drev han Moum Bruk i Borge, som produserte høvellast og på det meste hadde om lag 400 ansatte.

I 1896 kjøpte Nilsen dessuten eiendommene Vestre Rød og Tofte i Hurum med 7 000 mål skog. Han beholdt skogen, men solgte raskt jordbrukseiendommene til konsortiet som bygde Tofte Cellulosefabrik. Nilsen var blant interessentene i dette fabrikkanlegget. Fra 1898 og framover sikret han seg flere eiendommer med strandlinjer og vassdragsrettigheter ved utløpet av Sagelva i Hurum. Her så «Kræmmer´n» tydeligvis muligheter for å etablere enda en treforedlingsbedrift. Han skal ha forsøkt å selge idéen og eiendommene til en trelasthandlerkollega i Fredrikstad, men vedkommende vegret seg med tanke på de utgiftene det ville innebære å slepe tømmerbommene fra Fredrikstad til Hurum, og foretrakk heller «at bygge fabrikken ved Greaker og drive med damp end at drive med vandkraft på Hurumlandet».

Anthon B. Nilsen arbeidet imidlertid videre med planene om en ny cellulosefabrikk på Hurum, blant annet fordi han så dette som en mulighet for å lære sønnene sine forretningsdrift. Konsortiet Hurum Fabriker ble dannet like etter at unionsstriden med Sverige var avklart sommeren 1905.

Etablering

Den fabrikken Nilsen ville bygge på Sagene i Hurum ble planlagt med en årsproduksjon på om lag 10 000 tonn cellulose. Gründeren gikk inn for at den nye fabrikken, i motsetning til de fleste av sine konkurrenter, skulle produsere sulfatcellulose. Mens sulfittfabrikkene på denne tida utelukkende kunne bruke granvirke, ga nemlig sulfatprosessen muligheter for å nytte blant annet furu som råstoff.

Planene om produksjon av sulfatcellulose møtte imidlertid straks motstand fra naboene, som visste at denne formen for treforedlingsindustri medførte ubehagelig lukt. De forsøkte å stanse fabrikkprosjektet gjennom rettsapparatet, men fikk ikke medhold. Etter at retten hadde avsagt sin kjennelse kunne byggearbeidene omsider begynne.

Bergknauser ble sprengt bort og fabrikkbygningene ble reist i noe lokalavisa karakteriserte som «amerikansk tempo». Thunes mekaniske Værksted var hovedleverandør av maskiner. De første åra hadde Hurum Fabriker seks kokere og to tørkemaskiner.

Energien til produksjonen ble hentet fra Sagelva, der Sandungen var hovedreservoar. Kværner Bruk leverte turbiner som til sammen skulle gi trekkraft på 900 hk. Driften ved fabrikken startet 31. mai 1907.

Drift og produksjon

Anthon B. Nilsen ble administrerende direktør, med sønnen Ingar [Andreas Christian] Nilsen (f. 1883) som disponent, og med svensken Fritz [egentlig Carl Fredrik] Lindström (1872–1938) som sjefsingeniør.

Nilsens gamle kompanjong, skogeier Otto Aakrann (1853–1927) i Elverum, påtok seg den viktige rollen som tømmerbetinger for Hurum Fabriker. Etter endt elvefløting ble tømmeret slept innover Oslofjorden til Hurum. Sjøl om fabrikken raskt investerte i en egen slepebåt, ble dette en kostbar virkestransport. Båtmotoren var ikke særlig kraftig, så slepene ble små, og bølgene herjet ofte fælt med tømmerflåtene når det blåste opp.

Markedet for sulfatcellulosen var omtrent slik Anthon B. Nilsen hadde forutsatt de første par åra fabrikken var i drift, men seinere var avsetningsmulighetene svært varierende.

Gjennom mange år i trelastnæringa hadde imidlertid direktøren erfart at det gjaldt å søke nye og betalingsdyktige markeder. Cellulosen fra Hurum ble ikke bare solgt gjennom agenter i London, Hamburg og Brüssel, men også i New York og Mexico. Anthon B. Nilsens gode forbindelser i skipsfartsmiljøene var antakelig en av årsakene til at Hurum Fabriker ble pionerer når det gjaldt celluloseeksport til Nord-Amerika. Den energiske forretningsmannen la likevel ikke skjul på at driften av Hurum Fabriker var krevende. I memoarene sine formulerte han det slik: «Det er den verste periode i mitt liv. Aldrig en dags fred, men stadig ængstelse for at hele herligheten skulle stanse paa grund av for store usolgte lagre». Situasjonen for bedriften ble atskillig bedre i 1916, da et forbud mot svensk celluloseeksport til Storbritannia ga Hurum og andre norske celluloseprodusenter nye muligheter på dette markedet.

Prisene steg, og med dem verdien på bedriftene. Anthon B. Nilsen og mange av hans medinvestorer grep nå sjansen til å selge Hurum Fabriker til et norsk konsortium, der Alfred Alten [opprinnelig Andersen] (1880–1934) var en sentral aktør.

I Borregaard konsernet

Det nye selskapet overtok Hurum Fabriker i en periode med meget gunstige konjunkturer. Aksjekapitalen ble straks fordoblet fra 1 300 000 til 2 600 000 kroner, og i etterkant av driftsåret 1916 fikk aksjonærene utbetalt et utbytte på 50 prosent. Under generalforsamlinga i selskapet våren 1918 krevde ei aksjonærgruppe fra skogeiermiljøet langs Drammensvassdraget at aksjekapitalen skulle skrives opp til 4 860 000 kroner og forlangte dobbelt så stort utbytte som styret og administrasjonen fant forsvarlig. Dette skapte uro i selskapet.

«Skogeier-konsortiet», som kontrollerte aksjemajoriteten i A/S Hurum Fabriker, startet forhandlinger om salg til Borregaard i 1918.

1918 var det året Borregaard – den største av cellulosefabrikkene i Norge – ble «hjemkjøpt» fra det engelske Kellner-Partington Paper Pulp Co. Ltd. Hjemkjøpet var blant annet et resultat av et betydelig engasjement fra det unge norske skogeiersamvirket. De første åra etter at Borregaard fikk norsk eierskap var skogeierne godt representert i storbedriftens styre. Skogeierrepresentantene var opptatt av at Borregaard skulle ekspandere slik at det ble større konkurranse om tømmerleveransene også i Drammens- og Skiensvassdragene. For bedriftsledelsen var det attraktivt å kjøpe sulfatfabrikker, der de også kunne få nyttiggjort seg det furuvirket som fulgte med tømmerleveransene til sulfittfabrikken i Sarpsborg. Dette var noe av bakgrunnen for at Borregaard A/S kjøpte Hurum Fabriker, Bamble Aktie Cellulosefabrik og Eker Papirfabrik i 1918–1919. De nevnte fabrikkene ble heleide datterselskaper av Borregaard.

I 1923 hadde A/S Hurum Fabriker en årsproduksjon på 12 000 tonn tørr, lettblekt sulfatcellulose og ekstra kraftig sulfatcellulose for kraftpapir. Bedriften solgte også en del terpentin, som var et biprodukt fra celluloseproduksjonen. 1920- og 1930-åra ble imidlertid en vanskelig periode for fabrikken på Hurum, som for så mange andre norske treforedlingsbedrifter. Markedsforholdene var vanskelige, og dermed sviktet inntjeningen. I 1923 valgte selskapet å skrive ned aksjekapitalen fra 2,6 til 1,4 millioner kroner. Stundom sviktet værgudene også, slik at fabrikken måtte stanses og de 250 ansatte ble permitterte fordi det ikke var nok vann til å drive turbinene.

Arbeidskonflikter var det også mange av i mellomkrigsåra. Vedlikeholdsarbeiderne ved Hurum Fabriker fikk fra 1911 av anledning til å melde seg inn i en avdeling av Jern- og metallarbeiderforbundet som var dannet ved nabobedriften Tofte Cellulose i 1907. Hurum Cellulosearbeiderforening ble stiftet i 1913.

Generaldirektør Arne Meidell (1894–1963) i Borregaard-konsernet var opptatt av å utvikle selskapets virksomheter på tross av krisetidene. Han satset på så vel kostnadsbesparelser gjennom rasjonalisering som på kartelldannelser og fornyelse gjennom produktutvikling. Denne holdningen gjaldt i utgangspunktet også datterselskapene Hurum og Bamble. I 1933 la Meidell imidlertid fram en rapport som fikk bedriftens styre til å konkludere med «at noen videre utbygging av fabrikkene eller omlegging til bleking eller papir f.t. ikke kan anbefales». Derfor fikk generaldirektøren fullmakt til å forhandle om salg av fabrikken på Hurum. Det tok flere år før han fant interesserte kjøpere. I slutten av 1930-åra utredet Borregaard-ledelsen på nytt bygging av blekeri ved Hurum Fabriker, men heller ikke denne gangen vågde konsernets styre å realisere planene.

Ny investorgruppe

I 1942 lyktes det generaldirektør Meidell å få solgt Hurum Fabriker med ingeniør- og arbeiderboliger, damanlegg og fallrettigheter. Skogen beholdt Borregaard under navnet A/S Hurumskogene. Kjøperne av fabrikken var ei tremanns investorgruppe, som straks innbød til aksjetegning i et nytt A/S Hurum Fabriker. Selskapet skulle ha en aksjekapital på 1,1 millioner kroner. De nye eierne valgte et styre av grosserere og skipsredere med adresser i Oslo. De ansatte ingeniøren Otto Mørch (1908–1989) som bestyrer for fabrikken.

Mørch overtok ledelsen av en fabrikk som sto nesten slik Anthon B. Nilsen og hans samarbeidspartnere hadde bygd den i 1906–1907. Den nye direktøren la raskt fram moderniseringsplaner, men fornyelsene måtte vente til andre verdenskrig var over. Høsten 1946 startet bygginga av et nytt blekeri. Målet var at Hurum Fabriker skulle kunne levere 15 000 tonn bleket og 5 000 tonn ubleket cellulose i året. Blekeanlegget skal ha vært det første i sitt slag her til lands. Så snart blekeriet var ferdig, presenterte Mørch planer om et nytt sodahus på Hurum. Maskineriet skulle leveres av Thunes mek. Værksted. Eierselskapet hadde imidlertid ikke finansiell styrke til å greie en slik investering.

Under Løvenskiold-Vækerø

I 1949 ble fabrikken solgt til skog- og trelastfirmaet Løvenskiold-Vækerø. Ledelsen i dette selskapet så celluloseproduksjon som en utmerket måte å nyttiggjøre seg bakhun og sliptømmer fra skog og sagbruksproduksjonen. Under Løvenskiold-Vækerøs eierskap ble sodahuset ferdigbygd i 1952, og fabrikkens produksjonskapasitet ble utvidet til 17–18 000 tonn cellulose per år. Deretter investerte eierne i nye kokere, noe som ga muligheter for å drive produksjonskapasiteten videre oppover mot nærmere 30 000 årstonn. I midten av 1950-åra fikk fabrikken også en tyskprodusert pappmaskin med arbeidsbredde på 2,3 meter. Denne maskinen hadde en kapasitet på 5–6 000 tonn i året. I 1960 fikk fabrikken også en papirmaskin som skulle produsere pose- og konvoluttpapir.

Tidlig på 1960-tallet framsto Hurum Fabriker som en moderne bedrift, men konkurransen fra store treforedlingsbedrifter i Sverige, Finland og Canada ble stadig mer merkbar.

I denne situasjonen valgte ledelsen i Løvenskiold-Vækerø å konsolidere virksomheten framfor å fortsette investeringene.

Mange av de små treforedlingsfabrikkene i Norge fikk økonomiske problemer i 1960 åra. Rikspolitikere og ledere i større treforedlingskonsern begynte å snakke om å «strukturrasjonalisere» bransjen. Ettersom den norske treforedlingsindustrien stadig ble mer avhengig av importert tømmerråstoff, var det enighet om at framtidas massefabrikker måtte ligge ved kysten. Alt i slutten av 1960-åra forhandlet Union Co. og Treschow-Fritzøe om bygging av en ny storfabrikk ved Larvik.

Under Norske Skog

Etter at disse planene gikk i stå, kjøpte Union og Saugbrugsforeningen Tofte Cellulose med sikte på å bygge en ny fabrikk der. Det skogeiereide selskapet Norske Skogindustrier, som hadde kjøpt seg inn i Follum-konsernet, reagerte spontant ved å kjøpe Hurum Fabriker. Hurum-bedriften hadde vannrettigheter som var en forutsetning for å kunne bygge en stor sulfatcellulosefabrikk på Hurum. Dette tvang fram et samarbeid. Den nye storbedriften ble bygd på Tofte Cellulosefabriks tomter. Etter press fra Papirindustriarbeiderforbundet gikk staten inn som medinvestor og garantist for prosjektet. Norske Skogindustrier fortsatte papirproduksjonen ved Hurum Fabriker.

Cellulosefabrikken ved dette anlegget ble derimot avviklet i 1978, da mange av arbeiderne ble overført til anleggsarbeid ved den nye storbedriften på Tofte. Produksjonen ved den nye fabrikken startet høsten 1980. Den ble preget av driftsvansker, forurensningsproblemer, lav produktivitet, dårlig massekvalitet og sviktende avsetning. Fabrikken gikk konkurs etter snaut to års virksomhet. Staten tapte om lag en milliard kroner på affæren. Virksomheten kom imidlertid i gang igjen.

Norske Skog hadde planer om å legge ned Hurum Fabriker da Tofte gikk konkurs, men produksjonen av næringsmiddelemballasje og kontormateriell på Hurum gikk med overskudd. Fra 1990 ble denne virksomheten utskilt som en egen enhet i konsernet med 130 ansatte. Økonomien ble imidlertid gradvis vanskeligere, også etter at det i midten av 1990-åra ble satset på papirproduksjon med returkartong som råstoff. Ved årsskiftet 1999/2000 ble fabrikken solgt til et selskap som gikk konkurs to år seinere. Virksomheten kom i gang igjen. Det gjorde den også etter en ny konkurs seinhøstes 2005. Etter den siste konkursen ble bedriften drevet med snaut 50 ansatte, før produksjonen ble lagt ned for godt i 2008.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berg, Trond og Lange, Even (1989): Foredlet virke. Historien om Borregaard 1889–1989. Oslo. S. 123, 168.
  • Borgersen, Roy (1994): Avdeling 67 Hurum Cellulosearbeiderforening gjennom 67 år. Tofte i Hurum.
  • Eier, Sigfred L. (1969): Hurums historie, bind II: Bygdehistorie 1807-1940. Tofte i Hurum. S. 229-232.
  • Gurandsrud, Karl Jørgen (1994): «Melkepapp blir råstoff på Hurum». Artikkel i tidsskriftet Skogindustri, nr. 7&8 1994, s. 23–25.
  • Kræmmer, Elias [Anthon B. Nilsen] (1933): Glade ungdom. Oslo.
  • Melgaard, Sigurd (1963): Hurum Cellulose- arbeiderforening gjennom 50 år. 1913–1963. Tofte.
  • Messel, Jan (2004): Hurums historie, Bind III, 1900–2000. Hurum. S. 43–62, 144–145, 294, 376.
  • Norsk Træmassekompani A/S 1918-68. Jubileumsskrift ved Træmassekompaniets 50-årsjubileum I 1968.
  • Sjersted, Francis (1965): Kræmmeren og hans hus. Anth. B. Nilsen & Co. Limited A/S. Oslo. Se særlig s. 96–111.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg