Camille Saint-Saëns

Saint-Saëns var skolert i musikkhistorie og forble tro mot de former og strukturer han hadde lært fra de tidligere franske komponister, noe som skapte problemer for ham da han ble eldre og møtte impresjonistene og ekspresjonistene. Når man lytter til hans verk, får man alltid følelsen av å møte en komponist med bunnsolid yrkeskunnskap. Det noen bebreider Saint-Saëns for, er at hans musikk noen ganger mangler den skapende romantiske fantasis lille ekstra – det håndverksmessige får ofte overtaket.

Saint-Saëns bygde på fortidens mestere – Jean Philippe Rameau (1683–1764), Johann Sebastian Bach, Georg Friedrich Händel (1685–1759), Joseph Haydn (1732–1809) og Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791). Hans melodikk og tematikk viser en forkjærlighet for den selvstendige melodi, men en melodi som samtidig er både elastisk og smidig. Ofte er temaene konstruert bestående av tre eller fire takter i AABB-form. Imidlertid skaper Saint-Saëns mer effekt ved karakterfull harmonikk og karakteristisk rytmikk enn ved utforming av tematikken. Generelt finner man en tydelig tendens til neoklassisisme i hans komposisjoner noe som går tilbake til hans tidlige studier i fransk barokkmusikk.

Av Saint-Saëns’ 12 operaer er to komiske operaer, såkalte «opéras comiques». Hans operaer er en viktig bro mellom Meyerbeers (1791–1864) operaer i første halvdel av århundret og 1890-årenes franske opera og har samme styrke og svakheter som resten av hans musikk – oppfinnsomheten er noen ganger tynn, mens den teoretisk-faglige dyktighet er upåklagelig. Operaen «Henry VIII» ble jevnlig oppført under Saint-Saëns levetid, mens operaen «Samson et Dalila» fins på det vanlige operarepertoaret den dag i dag. Som et viktig element i operaenes handling, lot Saint-Saëns seg inspirere av Meyerbeers bruk av koret, mens han til «Henry VIII» hentet elementer fra engelsk musikk fra Tudor-tiden 1485–1603 og brukte orientalsk pentatonikk til «La princesse jaune» (Den gule prinsessen). Ledemotiv hentet han fra Wagner, om enn bare ganske få.

I første halvdel av 1800-tallet var Paris verdens musikalske opera-hovedstad. Saint-Saëns musikalske innsats medvirket imidlertid gradvis til at franske komponister og musikere for alvor ble oppmerksom på at musikk bestod av mer enn bare opera. Blant hans rene orkestermusikk fremstår hans fem symfonier og fire symfoniske dikt som hans viktigste orkesterverk i denne sammenhengen. Bare 15 år gammel, i 1850, komponerte Saint-Saëns sin første symfoni, unummerert og i A-dur, et ambisiøst ungdomsverk. Neste symfoni, nummerert som nr. 1, kom i 1853, og er et noe ekstravagant verk tydelig inspirert av Robert Schumann. Symfoni nr. 2 fra 1856 er derimot et utsøkt eksempel på Saint-Saëns bruk av økonomiske instrumentasjonsmidler. Han har gitt symfonien partier med strukturell sammenheng samtidig som han viser seg som en mester i bruken av fugeformen. Den tredje symfonien er også unummerert og kalt «Urbs Roma» (Byen Roma) og er fra 1856, et verk som er preget av stilistisk stillstand og uten spesiell oppfinnsomhet når det gjelder instrumentasjonen. Uvanlig var at siste sats var en sats med tema med variasjoner.

Den mest kjente av Saint-Saëns symfonier er symfoni nr. 3 fra 1886, kjent for bruken av både klaver og orgel. Symfonien begynner og slutter i C dur med en grandios koralmelodi som avslutning. Samtidig viser symfonien at Saint-Saëns har tilegnet seg Franz Liszts bruk av transformasjonstematikk – ett og samme motiv danner hele symfoniens tematikk.

Saint-Saëns fire symfoniske dikt er komponert etter Liszts modell. Det mest kjente er «Danse macabre», op. 40, fra 1874. Det skildrer skjeletter som danser ved midnatt. Som regel skapte Saint-Saëns orkestereffekter først og fremst ved hjelp av harmonikken i stedet for instrumentasjonen, men i «Danse macabre» avvek han fra dette og brukte det spesielle instrumentet xylofonen for å illudere dansende og klaprende skjeletter. Verket gjorde egentlig ingen suksess ved uroppførelsen i 1875 – publikum syntes musikken var altfor selsom og merkelig. Men holdningen snudde og ble til suksess. Sammen med Saint-Saëns andre tre symfoniske dikt satte han en ny standard som ga ny inspirasjon til unge franske komponister, blant andre Maurice Ravel (1875–1937).

Saint-Saëns var den første franske komponist som komponerte klaverkonserter. Det begynte i 1858 med den lite kjente konvensjonelle tresatsige klaverkonserten i D-dur.

Den andre konserten, i g-moll fra 1868, er et verk som er blitt både berømt og populært. Her eksperimenterer Saint-Saëns med formen. I stedet for en vanlig første sats i sonatesatsform komponerer han en helt annerledes og sammensatt sats. Han lar konsertens første sats begynne med en høytidelig Bach-lignende kadens fulgt av to meget livfulle satser – en scherzo-sats og en presto-sats – som skaper to usedvanlige kontraster til første sats.

Året etter, i 1869, fulgte den tredje konserten, i Ess-dur, med en riktignok livfull finale, men med en mer tradisjonell første og andre sats. Konserten ble ingen suksess da Saint-Saëns uroppførte den i Leipzig i november 1869 – man opplevde at han eksperimenterte med harmonikken, for eksempel presenteres sidetemaet i første sats uten akkompagnement og i den fjerne tonearten D-dur. Fjern er også tonearten E-dur i andre sats.

Den fjerde klaverkonserten komponert i 1875, i c-moll, har også blitt kjent. Den er i to satser som hver for seg er delt i to. Karakteristisk for konserten er at Saint-Saëns bruker samme tema i hver av satsene noe som var meget uvanlig hos Saint-Saëns.

Den femte konserten er kalt «Den egyptiske» ettersom Saint-Saëns komponerte den under et opphold i Egypt i 1896. Den er i F-dur.

Saint-Saëns komponerte to cellokonserter og tre fiolinkonserter. Den første cellokonserten i a-moll fra 1872 er blitt et av repertoarets mest kjente og berømte. Den er i en sats med et innledende meget bevegelig og livfullt uttrykk. Den andre cellokonserten er som i den fjerde klaverkonserten, i to satser hver under-delt i to tydelige deler. Den andre cellokonserten er gjennomgående svært virtuos.

Av Saint-Saëns tre fiolinkonserter er den tredje, den fra 1880 og tilegnet Pablo de Sarasate (1844–1908), den mest utfordrende og virtuose og mest populære. Den første fra 1858 i A-dur er ganske kort på bare 314 takter, mens den andre i C-dur også fra 1858, er tradisjonell med tre satser og betydelig lengre. C-dur konserten er den minst kjente av de tre konsertene. Den ble fremført bare tre ganger i løpet av Saint-Saëns levetid. Hans mest kjente og mest populære konsertstykke for fiolin og orkester er «Introduksjon og Rondo Capriccioso» i a-moll op. 28 fra 1863 – et blendende virtuost stykke tilegnet Pablo de Sarasate.

Saint-Saëns komponerte ikke mindre enn 40 kammermusikkverk mellom 1840 og de siste årene han levde. De viktigste av disse er sonatene – to for fiolin, to for cello og én for hver av obo, klarinett og fagott alle med klaver. Den andre fiolinsonaten fra 1896 representerer et stilskifte i Saint-Saëns verk – fra nå av får kammermusikkverkene en lettere og klarere klavertekstur enn tidligere.

Den først fiolinsonaten fra 1885 regnes som et av Saint-Saëns beste og mest karakteristiske verk, den første cellosonaten fra 1872 har en melodisk-tematisk cellostemme med et virtuost klaverakkompagnement, mens den andre cellosonaten er i fire satser og den noe uvanlige scherzo-satsen som tema og variasjoner.

Treblåsersonatene er Saint-Saëns siste verk og er tenkt som et forsøk på å utvide instrumentrepertoaret. I sitt økonomiserte uttrykk, både i struktur, tematikk og harmonikk, fremstår disse sonatene som neoklassiske ledestjerner.

Et meget spesielt verk er «Dyrenes karneval», et verk som for uvanlighetens skyld er regnet blant Saint-Saëns kammermusikkverk. Det er for elleve forskjellige instrumenter tenkt for å parodiere Jaques Offenbach (1819–1880), Hector Berlioz (1803–1869), Felix Mendelssohn, Gioacchino Rossini (1792–1868) og Saint-Saëns egen «Danse macabre» og andre populære melodier. Saint-Saëns la ned forbud om oppførelse av verket i hans levetid fordi han trodde at det banale ved verket kunne føre til at hans status som komponist ville ta skade.

Saint-Saëns ble født i Paris, og før han var tre år oppdaget man at han hadde absolutt gehør. Meget tidlig begynte han å forme melodier på klaveret, og en slektning begynte å lære ham å spille piano. Selv om man forstod at man stod overfor et vidunderbarn, så ville ikke foreldrene at han skulle vises frem som vidunderbarn. Fire år gammel ga han mindre konserter i små sammenhenger, men det var først da han var 10 år at han ga en offentlig konsert i Salle Pleyel i Paris med to klaverkonserter, – Mozarts klaverkonsert i B-dur (KV 450) og Beethovens tredje klaverkonsert i c-moll. I forbindelse med debutkonserten ble Saint-Saëns introdusert til organisten og Bach-kjenneren Alexandre Boëly (1785–1858). Møtet førte til Saint-Saëns livslange forkjærlighet for Bach, en komponist som på denne tiden var lite kjent i Frankrike.

13 år gammel, i 1848, ble Saint-Saëns antatt ved Paris-konservatoriet. Selv om han begynte på klaverstudiet, så fikk han først undervisning i orgel med organisten François Benoist (1794–1878) – på denne tiden var karrierevegen for organister langt mer gunstig enn for pianister. I 1851 vant han førsteprisen for organister, samme år som han begynte komposisjonsstudiene med Fromental Halévy (1799–1862).

Saint-Saëns sluttet sine studier ved konservatoriet i 1853 og fikk organistposten ved den gamle Saint-Merri-kirken i Paris. Fem år senere fikk han organiststillingen ved den berømte La Madeleine-kirken. Blant kjente komponister som fort oppdaget Saint-Saëns talent, var Rossini, Berlioz og Liszt. Da Liszt hørte Saint-Saëns spille i Madeleine-kirken, uttalte han at Saint-Saëns var blant verdens fremste organister.

I 1861 aksepterte Saint-Saëns den eneste undervisningsstillingen i sin karriere, nemlig som professor ved «École de Musique Classique et Religieuse» i Paris, den såkalte Niedermeyer-skolen grunnlagt av Louis Niedermeyer (1802–1861). Saint-Saëns ble professor i klaver og laget skandale blant de eldre professorene ved å introdusere samtidsmusikk – hvilket betydde Schumann, Liszt og Wagner. Saint-Saëns forstod storheten ved Wagner, men uttalte at han aldri ville komme til å gå over til den wagnerske «religionen».

Undervisningen medførte at Saint-Saëns komposisjonsaktivitet ble redusert, men i 1865 sluttet han ved Niedermeyer-skolen og fikk mer tid til å dyrke klaveret og komponeringen. I 1868 slo han for alvor igjennom på bred front med sin andre klaverkonsert, g-moll-konserten. Foruten å bli anerkjent i Paris og Frankrike ble han også kjent i utlandet.

Tysk musikk hadde en dominerende stilling på 1800-tallet og for å promovere fransk musikk tok Saint-Saëns og Romain Bussine (1830–1899), sangpedagog ved Paris-konservatoriet, initiativet til å danne en nasjonal institusjon for å bedre fransk musikks situasjon. Imidlertid kom den tysk-franske krigen 1870–1871 imellom. I og med det franske nederlaget skaptes det en sterk nasjonal følelse som også styrket holdningen til fransk musikk. Resultatet ble at ikke-franske komponister ble ekskludert, og i de følgende 30 år ble kun franske komponisters verk uroppført – komponister som Saint-Saëns, Emmanuel Chabrier (1841–1894), Franck, Fauré, Paul Dukas (1865–1935) og Debussy. I februar 1871 dannet man «Société Nationale de Musique» med mottoet «Ars Gallica» (Fransk klassisk musikk). Formannen i organisasjonen ble Bussine og med Saint-Saëns som viseformann.

I januar 1872 ble Saint-Saëns’ første symfoniske dikt, «Le Rouet d’Omphale» fra 1871, urfremført i «Société Nationale de Musique». Samme året fikk han også oppført en av sine operaer, «La princesse jaune» (den gule prinsesse) på Opéra-Comique, men den ble bare fremført fem ganger. Først i desember 1877 hadde Saint-Saëns en noe større opera-suksess med «Le timbre d’argent» (Sølvklokken). Først i desember 1877 fikk han betydelig opera-suksess med «Samson et Dalila» i Paris, selv om han møtte motstand ved forsøk på oppsettinger andre steder i Frankrike. Franz Liszt sørget imidlertid for at «Samson et Dalila» ble oppført i Weimar, og operaen har blitt del av det stående operarepertoaret.

I løpet av 1880-årene svingte den åpne holdningen typisk for «Société Nationale» over mot en dogmatisk wagnersk holdning ledet av Vincent d’Indy. Saint-Saëns var meget skeptisk til den store innflytelsen tysk musikk var i ferd med å få på den yngre generasjonen franske komponister. Saint-Saëns og Romain Bussine gikk derfor av som medlemmer i «Société Nationale». Saint-Saëns hadde imidlertid blitt en av Englands favorittkomponister, og i 1886 bestilte «Philharmonic Society» et nytt orkesterverk av Saint-Saëns, et verk som ble et av Saint-Saëns mest berømte verk, nemlig symfoni nr. 3, orgel-symfonien. Oppførelsen ble en enorm suksess. Saint-Saëns dirigerte selv oppførelsen og var selv solist i Beethovens 4. klaverkonsert med sir Arthur Sullivan som dirigent. Om orgel-symfonien var en suksess ved oppførelsen i London, antok Paris-oppførelsen av symfonien året etter ekstatiske dimensjoner. I 1887 fikk Saint-Saëns lyriske drama «Proserpine» svært god mottagelse på Opéra-Comique, men en brann medførte at oppførelsen brått opphørte, og beklageligvis ble alt utstyr ellers også flammenes rov.

I løpet av 1890-årene reiste Saint-Saëns mye, for det meste handlet det om feriereiser, komponering ble det mindre og mindre av, bare enkelte ganger ga han konserter. Han komponerte bare én opera, «Phryné», det var i 1893 og operaen ble vel mottatt og ga som resultat at «Opéra Comique» ønsket flere operaer av Saint-Saëns. Men bare to større orkesterstykker så dagens lys – det en-satsige orkesterstykket «Africa» fra 1891 og den femte klaverkonserten, «Den egyptiske», uroppført i 1896 som et femtiårsjubileum med tanke på debuten i Salle Pleyel i 1846. Ytterlig en større konsert gav Saint-Saëns i 1893 i Cambridge sammen med Max Bruch og Peter Tchaikovsky.

I 1900 slo Saint-Saëns seg ned i Paris for godt. Han fortsatte å reise utenlands, for det meste for å gi konserter – i London, Berlin, Italia, Spania, Monaco og i Frankrike, men i andre byer enn Paris. I 1906 og 1909 gjorde han suksessrike turneer i USA både som pianist og dirigent.

I løpet av de første to tiårene av det 20. århundre mistet Saint-Saëns sin sans for den moderne musikken. Tidens moderne retninger var retninger som Saint-Saëns hadde lite til felles med, hans legning for det klassiske, ikke minst for den klassiske form, gjorde at han kom på kant med den mer eller mindre form- og strukturløse musikk som impresjonistene stod for. Det samme gjaldt for Arnold Schönbergs atonalitet. Med slike konservative holdninger ble Saint-Saëns en fremmed fugl i det musikalske landskapet i Paris i begynnelsen av det 20. århundre. Han skal ha forlatt premieren ved Igor Stravinskys «Vårofferet» i 1913. Stravinsky har imidlertid fortalt at Saint-Saëns ikke var til stede ved den anledning. Derimot var han til stede ved den første konsertfremførelsen av «Vårofferet» året etter og uttalte da ganske enkelt at Stravinsky var sinnssyk.

I november 1921 ga Saint-Saëns sin siste solokonsert – for fullsatt konsertsal. Man bemerket at hans spill var like livfullt og klart som det alltid hadde vært, men likevel helt utrolig med tanke på at Saint-Saëns da var 86 år gammel.

• Symfoni nr. 1 i Ess-dur, op. 2, 1853
• Symfoni nr. 2 i a-moll, op. 55, 1859
• Spartacus, ouverture i Ess-dur, 1863
• Phaéton, symfonisk dikt i C-dur, op. 39, 1873
• Danse macabre, symfonisk dikt i g-moll, op. 40, 1874
• Symfoni nr. 3 i c-moll (orgelsymfonien), op. 78, 1886

• Klaverkonsert nr. 1 i D-dur, op. 17, 1858
• Fiolinkonsert nr. 2 i C-dur, op. 58, 1858, publisert 1879
• Fiolinkonsert nr. 1 i A-dur, op. 20, 1859
• Suite for cello og orkester, op. 16b, 1862/1919
• Introduction et rondo capriccioso i a-moll for fiolin og orkester, op. 28, 1863
• Klaverkonsert nr. 2 i g-moll, op. 22, 1868
• Klaverkonsert nr. 3 i Ess-dur, op. 29, 1869
• Cellokonsert nr. 1 i a-moll, op. 33, 1872
• Klaverkonsert nr. 4 i c-moll, op. 44, 1875
• Fiolinkonsert nr. 3 i h-moll, op. 61, 1880
• Havanaise i E-dur for fiolin og orkester, op. 83, 1887
• Klaverkonsert nr. 5 i F-dur, op. 103, 1896
• Cellokonsert nr. 2 i d-moll, op. 119, 1902

• Klaverkvartett i E-dur, 1851–1853
• Klaverkvintett i A-dur, op. 14, 1855
• Klavertrio nr. 1 i F-dur for klaver, fiolin og cello, op. 18, 1863
• Cellosonate nr. 1 i c-moll for cello og klaver, op. 32, 1872
• Klaverkvartett i B-dur, op. 41, 1875
• Septett i Ess-dur for trompet, 2 fioliner, bratsj, cello, kontrabass og klaver, op. 65, 1881
• Fiolinsonate nr. 1 i d-moll for fiolin og klaver, op. 75, 1885
• Klavertrio nr. 2 i e-moll for fiolin, cello og klaver, op. 92, 1892
• Fiolinsonate nr. 2 i Ess-dur for fiolin og klaver, op. 102, 1896
• Strykekvartett nr. 1 i e-moll, op. 112, 1899
• Cellosonate nr. 2 i F-dur for cello og klaver, op. 123, 1905
• Strykekvartett nr. 2 i G-dur, op. 153, 1918
• Obosonate i D-dur for obo og klaver, op. 166, 1921
• Klarinettsonate i Ess-dur for klarinett og klaver, op. 167, 1921
• Fagottsonate i G-dur, op. 168, 1921

• Le timbre d’argent, 1864/1913
• La princesse jaune, op. 30, 1871/1872
• Samson et Dalila, op. 47, 1868–1877
• Étienne Marcel, 1879
• Henry VIII, 1883
• Proserpine, 1887
• Les barbares, 1901
• Hélène, 1903

• Le Déluge, op. 45, 1875
• La terre promise, op. 140, 1913

• Le Carnaval des Animaux med den meget kjente Svanen, 1886
• Klaverstykker samt rundt 100 solosanger