Ferdinand 5. «den katolske»

Ferdinand ble født den 10. mars 1452 i byen Sos i kongeriket Aragón. Hans far var Juan 2., konge av Aragón fra 1458 til 1479. Ferdinands mor var Blanca 1. av Navarra, hvor hun regjerte fra 1425 til 1441.

Oppveksten til Ferdinand ble sterkt preget av rammene satt av det aragonske hoffet, hvor han nøt store privilegier, men han ble også pålagt å gjennomføre en streng utdannelse. Det er lite kjent om hans barndom, men det antas at utdannelsen hadde et allsidig preg, som gjorde ham kunnskapstørst og forberedt på de store ansvarsområdene som ventet i rollen som regent.

I 1469 tok Ferdinands liv en viktig vending da han giftet seg med Isabella av Castilla. Dette ekteskapet markerte begynnelsen på en ny æra og forente to kraftfulle spanske kongeriker i en personalunion som la grunnlaget for det moderne Spania. Isabella arvet tronen i Castilla i 1474. Sammen dannet de to et kraftfullt partnerskap med å forene kongedømmene Aragón, Castilla, Cordoba, Jaén, León, Mallorca, Murcia, Sardinia, Sevilla, Sicilia og Valencia samt hertugdømmet Catalonia.

Sammenslåingen innebar også at de etablerte kongelige relasjoner via giftemål med andre adelsfamilier i Europa, deriblant habsburgerne. Disse etablerte et hegemoni på 1500- og 1600-tallet. Det økonomiske fundamentet til Castilla og Aragón var tidlig i stor grad basert på landbruk og eksport av råvareprodukter. Høyadelen ble i stor grad favorisert både økonomisk og sosialt av monarkene (se adelsprivilegier). I bytte mot denne gunsten bidro høyadelen med soldater og økonomisk støtte i møte med konflikter. Dette skapte et sterkt lojalitetsbånd mellom høyadelen og de sentrale kongedømmene Castilla og Aragón. Samtidig opprettholdt mindre kongedømmer og territorier som Navarra, Granada, Valencia, Mallorca, Sardinia, Sicilia og Catalonia sine egne lover og institusjoner, men var underlagt den overordnede autoriteten til Ferdinand og Isabella.

I etterkant av Isabellas død i 1504 giftet Ferdinand seg med den franske adelskvinnen Ursula Germaine av Foix (1488–1538). I 1512 erobret han Navarra, og dermed regjerte han over store deler av det som utgjør dagens Spania, i tillegg til områder i Italia. Riket forble imidlertid en personalunion hvor hvert kongerike bevarte sine lover og institusjoner.

Ferdinand og Isabellas store bidrag til å forene Spania innebar å fortsette krigen mot de muslimske områdene på Den iberiske halvøya. Erobringen av Granada 2. januar 1492 markerer avslutningen på perioden kjent som «la Reconquista» (gjenerobringen) og slutten på muslimsk (maurisk) styre. Forsøkene på å erobre Granada startet allerede i 1482 og bestod av en rekke militære feltkampanjer for å slå kong Boabdil. Disse ti årene med krig var ikke kontinuerlig, men snarere periodisk, og foregikk primært om våren, sommeren og høsten, mens det på vinteren var stillstand. Styrkene til Ferdinand og Isabella bestod primært av soldater fra kongeriket Castilla, og marine, artilleri og økonomisk støtte fra Aragón. Den største drivkraften til styrkene, som også forente dem, var den felles katolske troen.

Den territorielle ekspansjonen som foregikk under «la Reconquista» stoppet ikke med erobringen av de mauriske kongedømmene på Den iberiske halvøya, men fortsatte med Ferdinands urokkelige støtte til Kristoffer Columbus' ambisiøse reiser til den nye verden i 1492. Reisen bidro til å åpne nye horisonter for Spania, med utforskning og kolonisering av dagens Latin-Amerika.

3. august 1492 reiste Columbus fra Puerto de Palos, og 12. oktober ankom han øya Guanahaní i dagens Bahamas. Deretter reiste han til Cuba og Hispaniola, noe som markerer starten på «oppdagelsen av Amerika». To år senere oppstod det en diplomatisk krise mellom Portugal og Spania, som endte med «Tordesillas-avtalen», hvor begge ble enige om delelinjer for sine interessesfærer. Portugiserne skulle ha rett til nyoppdagede områder på den østlige halvkulen, spanierne på den vestlige.

Deretter valgte Isabella og Ferdinand å finansiere enda en ekspedisjon til Amerika, denne gang mye større enn Columbus' første. De utforsket store deler av Karibia, men klarte ikke å nå Asia, som Columbus hadde lovet. Likevel valgte man å opprette en koloni på øya Hispaniola, men denne ble preget av opprør og uenigheter. Dette førte til at Columbus ble fjernet fra sin posisjon, og kongene valgte å utnevne en ny guvernør i 1499.

Ferdinands regjeringstid var preget av styrkingen av monarkiet, reduksjon av forsamlingenes uavhengighet og adelens friheter, og utvidelsen av det kongelige rettsvesenet. Innføringen av den spanske inkvisisjonen i 1478 viser Ferdinands vilje til å opprettholde religiøs enhet innenfor sine domener. Inkvisisjonens primære oppgave var å hindre eller eliminere praktiseringen av jødedommen, noe jøder som hadde konvertert til kristendommen ble mistenkt for å gjøre i skjul. Institusjonen ble den eneste som omfattet alle spanjoler på tvers av regionale grenser, og de fikk derfor en omfattende funksjon som «politi» i både Aragón og Castilla.

Ferdinands regjeringstid, som er preget av hensynsløs ambisjon og diplomatisk list, tjente som en modell for Niccolò Machiavellis «Fyrsten», en avhandling om politisk taktikk og strategi.

• Spanias historie
• statsoverhoder i Spania
• Isabella av Castilla