Florence Nightingale

Florence Nightingale ble født inn i en engelsk overklassefamilie som den yngste av to søsken. Hennes far var en velstående landeier og hennes mor kom fra en privilegert slekt. Nightingale var et evnerikt barn som fikk solid undervisning av faren i språk, litteratur, historie, filosofi og matematikk under oppveksten i Embely Park i Hampshire.

Allerede som 16-åring opplevde hun et hellig «kall» om at hennes oppgave i livet var å lindre folks smerte gjennom sykepleie. Foreldrene, som ønsket at hun skulle bli godt gift, innvendte at sykepleieryrket ikke ble sett på som respektabelt for en overklassekvinne. Nightingale trosset foreldrenes vilje da hun reiste til et diakonisseinstitutt i Kaiserswerth ved Düsseldorf i Tyskland. Her fikk hun noen måneders utdanning som sykepleier mellom 1850 og 1851.

33 år gammel flyttet hun til London, hvor hun fikk jobb som forstanderinne ved et hospital for «syke damer fra den dannede klasse». Nightingale viste seg så effektiv og dyktig i jobben at Harveyhospitalet i løpet av et halvt år ble sett på som en foregangsinstitusjon i London. Hun var opptatt av hygiene, og innførte tidlig rutiner for håndvask med såpe, noe som ikke var vanlig praksis.

Etter at Krimkrigen brøt ut i 1853, ble Nightingale oppfordret til å reise til et feltsykehus utenfor Konstantinopel i Det osmanske riket (nå Istanbul i Tyrkia). Hun hadde bare ett års erfaring som sykepleier da hun ledet en delegasjon på 38 sykepleiere som ankom det britiske feltsykehuset i Selimiye-brakkene i bydelen Skutari (nå Üsküdar) den 21. oktober 1854. De fikk sjokk av synet som møtte dem: I skitne, illeluktende og overfylte saler lå over 2000 sårede og syke soldater og ventet på pleie, og daglig kom det nye fulle båtlaster over Svartehavet fra fronten på Krim. Operasjoner og amputasjoner ble utført med skitne instrumenter og uten bedøvelse, og bygningene, kloakksystemet og vannledningene var fulle av bakterier.

I løpet av den første vinteren døde cirka 4000 soldater. «Det er bare ett ord som dekker det jeg har sett. Og det er morderisk,» skrev hun etterpå, basert på den omhyggelige, daglige journalen hun førte under oppholdet. Hun observerte at flere soldater døde av infeksjonssykdommer som tyfus, kolera og dysenteri enn av sår etter kamp.

Nightingale gjorde en formidabel innsats med å forbedre de sanitære forholdene, til tross for motstanden hun møtte både i det konservative engelske militærvesenet og i et enormt byråkrati. Ved hjelp av midler fra Timesfondet, innsamlede midler fra avisen The Times som hun fikk til rådighet, skaffet hun nye forsyninger og fikk bygget om en nedbrent fløy til å ta imot nye pasienter. Med jerndisiplin fikk hun avdelingene rengjort og innførte nye rutiner som inkluderte håndvask med såpe, bading, tilstrekkelig mat, og vask av sengetøy og håndklær. Nødvendig kjøkkenutstyr, diettkjøkken og kokk kom også på plass. På hennes oppfordring ble en kommisjon utsendt av den britiske regjeringen i mars 1855 for å undersøke de sanitære forholdene, noe som førte til at kloakk- og ventilasjonsforholdene ble forbedret. Samme vår gikk dødeligheten på feltsykehuset kraftig ned.

Nightingale var også opptatt av soldatenes psykososiale behov. Hun ga dem hjelp til å skrive brev hjem, og fikk innredet lesesaler med aviser og skriveutstyr. Soldatene på sin side var fulle av respekt for henne og ga henne tilnavnet «kvinnen med lampen» (The Lady with the Lamp) fordi hun hver natt vandret rundt med en parafinlampe på inspeksjonsrundene sine.

Etter at Krimkrigen var over, insisterte Nightingale på å bli igjen til siste soldat var reist hjem. Da hun 36 år gammel kom tilbake til England den 7. august 1856 etter halvannet år i Det osmanske riket, ble hun mottatt som en folkehelt og overøst med gaver og blomster. Penger var samlet inn til en nasjonal æresgave til henne; men hun insisterte på at de skulle gå inn i et fond – «Nightingalefondet» – som skulle brukes til profesjonell utdanning av sykepleiere.

Nightingale trakk seg unna oppmerksomheten, hun var svært nedbrutt etter hjemkomsten. Alt tidlig i Skutari var hun blitt syk med feber, og hun hadde kroniske smerter. Sannsynligvis var årsaken en infeksjon, brucellose. Hun flyttet hjem til foreldrene og søsteren, men var deprimert og søvnløs og skrev på lapper: «Jeg kan ikke glemme. Jeg kan ikke glemme. 16 000 menn måtte dø fordi vi ikke hadde en sanitet som kunne hjelpe dem.»

Fra hun var 38 år ble hun periodevis sengeliggende resten av livet, men fortsatte arbeidet og skrev tusenvis av brev og rapporter fra sengen. Hun brukte sin innflytelse til å knytte nettverk med dronning Victoria og fremtredende politikere. Blant annet sendte hun dem et 830 siders dokument (Notes on Matters Affecting the Health, Efficiency and Hospital Administration of the British Army, 1858) om hvordan den britiske hærens sanitetstjeneste kunne reformeres. Publikasjonen fikk stor innflytelse på både militært og sivilt helsevesen.

Fra total mangel på medisinsk administrasjon og planlegging ble det organisert en egen våpengren for saniteten i Storbritannia, og det ble lagt mer vekt på utdannelse og forskning. Nightingales bidrag i denne sammenheng var betydelig.

Mye av pengene fra Nightingalefondet brukte hun i løpet av de neste årene på å etablere verdens første sekulære og kunnskapsbaserte profesjonsutdanning for sykepleiere: The Nightingale School of Nursing på St. Thomas’ Hospital i London åpnet i 1860. Omsider fikk sykepleiere respekt og anerkjennelse som profesjonelle helsearbeidere. Midler fra fondet ble også brukt til å grunnlegge en skole for utdanning av jordmødre ved King's College Hospital i 1862. I tillegg etablerte hun opplæring for distriktssykepleie, som hadde som mål å forbedre de fattiges og sårbares situasjon.

Nightingale var gjennom hele livet en produktiv og allsidig forfatter. Hennes mest kjente verk er Notes on Nursing: What It Is and What It Is Not (1859), som regnes for å være en klassiker innenfor sykepleiefaget. Boka kom ut på norsk i 1984 med tittelen «Håndbok i sykepleie». I et enkelt språk ga hun retningslinjer for hvordan man bør håndtere syke, og viste konsekvensene av manglende renslighet, ventilasjon, dårlig kosthold og bekledning, og mangel på god hygiene i hjemmene. Boken beskrev også hvordan utdanningssystemet tok altfor lite hensyn til kunnskap om kroppen, og hvordan folk kunne holde seg friske.

Vitenskapskvinnen Nightingale formidlet ofte sin kunnskap gjennom tegninger og diagrammer. Hun var en pioner innen bruk av statistikk, og utviklet flere statistiske modeller, for eksempel Coxcomb-diagrammet, som illustrerte hvordan flere soldater døde av infeksjoner enn av sår under Krimkrigen. I 1858 ble hun det første kvinnelige medlemmet av Royal Statistical Society.

Ved hjelp av sine krigserfaringer synliggjorde Nightingale at reformer og endringer av sanitetsvesenet var nødvendige. Hennes arbeid under Krimkrigen og senere, både som sykepleier og statistiker, fikk svært stor betydning for innsikten i og vektlegging av hygienetiltak, både på sykehus og i private hjem. Hun har bidratt sterkt til økt respekt for sykepleiefaget og for sosiale reformer innen helseomsorg og sykepleie.

Nightingale ble i 1907 den første kvinnen som fikk tildelt den prestisjefylte engelske ordenen Order of Merit.

Da hun døde i sitt hjem 90 år gammel i 1910, avviste familien, i tråd med hennes eget ønske, tilbudet om en statlig begravelse i Westminster Abbey. I stedet ble det en beskjeden gravferd med bare hennes aller nærmeste til stede, og hun ble gravlagt ved siden av sine foreldre på familiegraven ved St. Margaret's Church, East Wellow, Hampshire.

Hvert år, på Nightingales fødselsdag 12. mai, markeres Den internasjonale sykepleierdagen.

• sykepleie
• sanitet
• Krimkrigen

• Gill, Christopher J. og Gill, Gillian C.: «Nightingale in Scutari: Her Legacy Reexamined». I: Clinical Infectious Diseases, Volume 40, Issue 12, 15. Juni 2005
• Moberg, Åsa (2007): Hon var ingen Florence Nightingale: människan bakom myten
• Woodham-Smith, Cecil (1950): Florence Nightingale 1820–1910