Israels utenrikspolitikk

To prinsipper har stått sentralt i israelsk utenrikspolitikk: Periferi-doktrinen og Jernmur-prinsippet. Periferi-doktrinen handler om at Israel må skaffe seg ikke-arabiske allierte i utkanten av Midtøsten. På 1960- og 1970-tallet var det Iran, Tyrkia og Etiopia som spilte denne rollen. Gjennom et sikkerhetspolitisk samarbeid med periferien kunne staten bedre hanskes med sine fiendtlige naboer. Periferi-doktrinen er mindre relevant i det 21. århundre, men India, Aserbajdsjan og Etiopia innehar fortsatt noe av den samme rollen. Periferi-doktrinen knyttes gjerne til Israels første statsminister David Ben-Gurion.

Jernmur-prinsippet er i større grad knyttet til den israelske høyresiden og handler om at Israel bare kan forhandle om fred med utgangspunkt i militær styrke. Sionistlederen Vladimir Jabotinsky (1880–1940) hevdet i boken Jernmuren (1923) at palestinerne og de arabiske landene aldri ville akseptere Israel fordi staten var bygget på deres landområder. Derfor kunne bare en jernmur av militærmakt sikre statens overlevelse. Først når landets fiender hadde forstått at det var nytteløst å gjøre mostand, kunne Israel forhandle om fred. Denne tankegangen ligger til grunn for Israels atomvåpenprogram og har stått sentralt for statsministre som Menachem Begin og Benjamin Netanyahu.

Rent praktisk ble Israels utenrikspolitikk bygget opp på 1930-tallet av Jewish Agency og World Zionist Organization som den gang representerte sionistbevegelsen. De drev et utstrakt diplomati i Europa og Nord-Amerika for å sanke støtte for opprettelsen av en jødisk stat i Palestina. Samtidig drev Jewish Agency et hemmelig diplomati i Midtøsten for å skaffe seg allianser med andre stater og religiøse minoriteter. Den viktigste av disse hemmelige forbindelsene var forholdet til kong Abdullah av Jordan og den drusiske minoriteten i grenseområdet mellom Palestina, Libanon og Syria.

Grunnlaget for Israels offisielle utenrikspolitiske relasjoner ble lagt i 1947 da FNs generalforsamling stemte over delingsplanen for Palestina. De fleste vestlige land stemte for og støttet dermed opprettelsen av en jødisk stat. De etablerte raskt diplomatiske forbindelser med Israel da staten ble offisielt etablert i mai 1948. De arabiske statene stemte imot og var offisielt i krig med Israel i mange tiår etter statens opprettelse.

Fram til 1990-tallet har Israels diplomati i stor grad handlet om å sikre støtte til landets mange kriger med sine naboland. Under seksdagerskrigen i 1967 tredoblet Israel sitt landområde ved å okkupere Vestbredden, Gaza, Golanhøydene og Sinaihalvøya. Den overlegne seieren gjorde at USA satset på Israel som en strategisk partner i Midtøsten. Det styrkede samarbeidet kom blant annet til uttrykk under oktoberkrigen i 1973 da USA forsynte Israel med store mengder våpen.

Israels militære seier medførte også endringer i forholdet til Egypt. I 1978 forhandlet statsminister Menachem Begin med Egypts president Anwar Sadat og inngikk en fredsavtale. Egypt anerkjente Israel i bytte mot at den israelske hæren trakk seg tilbake fra okkupert egyptisk territorium (Sinaihalvøya). Avtalen har stått seg over tid, og Israel samarbeider tett med Egypt; spesielt på det sikkerhetspolitiske feltet.

1990-tallet medførte store endringer i israelsk utenrikspolitikk. En periode med fredsforhandlinger startet undre Madrid-konferansen i 1991 og ble ledet av statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres. Hovedlinjene i disse forhandlingene var at Israel skulle returnere okkupert land i bytte mot formell anerkjennelse fra den arabiske siden. Forhandlingene med Syria var nær ved å lykkes, men strandet på slutten av 1990-tallet. Forhandlingene med det palestinske PLO (Oslo-prosessen) endte med en avtale, men førte aldri til opprettelse av en palestinsk stat.

De mest vellykkede forhandlingene var med Jordan hvor en fredsavtale ble signert i 1994. Selv om det diplomatiske forholdet er tidvis spent, har Israel og Jordan fortsatt et utstrakt sikkerhetssamarbeid.

Diplomatisk anerkjennelse fra sine arabiske naboer har åpnet for at Israel kan bli en regional stormakt. Israel har i dag en finger med i mye av det diplomatiske spillet øst i Middelhavet og i økende grad i Persiabukta. Statsminister Netanyahus overraskende besøk til Oman i 2018 og fredsavtalene med Bahrain og De forente arabiske emirater i 2020 ble av mange sett på som tegn på Israels økende regionale innflytelse.

Israel er i dag et svært globalisert land som søker regional dominans. I selve Midtøsten ser Israel på Iran som sin største sikkerhets- og utenrikspolitiske utfordring. Iran anerkjenner ikke Israel og har tidligere truet med å utslette staten og står dermed i veien for at Israel kan anta et regionalt lederskap. Overfor sine vestlige partnere bruker Israel mye krefter på å samle diplomatisk støtte mot Iran.

Globalt sett er Israel sterkest tilknyttet USA. I FNs generalforsamling pleier USA å legge ned veto mot resolusjoner som kritiserer Israel, noe som øker landets diplomatiske handlingsrom. Dessuten bidrar USA med militær støtte til en verdi av 3,8 milliarder dollar i året. Israel har også tette diplomatiske og sikkerhetspolitiske forbindelser med Hellas, Storbritannia og Tyskland. Fram til 2020-tallet hadde Israel også et godt forhold til stormaktene Russland og Kina, men disse relasjonene har tatt skade av økende rivalisering mellom stormaktene. Ukraina-krigen og gnisninger mellom USA og Kina har i stor grad tvunget Israel til å velge side med amerikanerne.

Gaza-krigen som startet 7. oktober 2023, har hatt stor negativ innvirkning på Israels globale posisjon. Selv om vestlige land har gitt Israel mye politisk og militær støtte, har de humanitære lidelsene forårsaket av Israels krigføring styrket den globale boikottbevegelsen og fått enkelte land til å ta mindre Israel-vennlige politiske standpunkt.

• Israels samtidshistorie
• Konflikten mellom Iran og Israel
• Oslo-avtalen
• Palestinakrigen
• Israels forsvar
• Israels politiske system

• Alpher, Joseph (2015). Periphery: Israel’s Search for Middle East Allies. Lanham: Rowman & Littlefield Publishers
• Jones, Clive og Petersen, Tore T. eds. (2013). Israel’s Clandestine Diplomacies. London: Hurst & Co. Publishers Ltd.
• Tal, David (2022). The Making of an Alliance: The Origins and Development of the US-Israel Relationship. Cambridge: Cambridge University Press
• Shlaim, Avi (2014). The Iron Wall: Israel and the Arab World. Updated and expanded edition. New York, NY: W.W. Norton & Company
• Yadgar, Yaacov (2020). Israel’s Jewish Identity Crisis: State and Politics in the Middle East. Cambridge, United Kingdom; Cambridge University Press