Kunst og arkitektur i Iran

Den prehistoriske kunst i Iran er knyttet til flere sentra, hvorav Sialk sør for Teheran er det eldste. De rikeste funnene stammer fra 900–800-tallet fvt. og omfatter keramikk og metallarbeider. Metallkunsten har alltid stått høyt i Iran. I tidlig tid (700–600-tallet fvt.) var særlig bronsene fra Luristan i Zagrosfjellene i Vest-Iran berømte. De ble eksportert og er funnet blant annet i Hellas. Visse motiver både i tidlig gresk og etruskisk kunst synes å være inspirert av Luristan-bronser. Også den mediske kunst fra 600–500-tallet har etterlatt seg vakre metallarbeider.

I Persepolis er trappefasadene rikt utsmykket med relieffer som hovedsakelig viser perserkongens undersåtter som marsjerer frem i lange rekker. Enkelte av figurene er trukket inn i arkitekturen og ser ut som om de vandrer oppover trappetrinnene. Fra akemenidisk tid finnes det også relieffer hugd ut i klippeveggen, en kunstform som blir særlig utviklet senere, under sasanidene. Av akemenidiske kunstverker for øvrig må nevnes metallarbeider og vakkert utskårne teglstein.

Med Aleksander den stores erobringer ble den iranske kunst utsatt for en sterk gresk innflytelse. Dels finner man verker av rent gresk karakter, dels en blandingskunst som utviklet seg etter parternes erobring av Iran, og som blomstret i århundrene omkring Kristi fødsel. Stilistisk og motivmessig merker man en viss inspirasjon fra den gresk-romerske verden, men kunsten har samtidig et klart østlig preg.

Partisk skulptur omfatter blant annet statuer av herskere og dignitærer samt relieffer i stein og stukk. Parternes kunst kom også til å influere de omliggende områder, blant annet byen Palmyra i Syria. Typisk for den sasanidiske kunst (200–600 evt.) er de veldige klipperelieffene i Bijapur, Taq-i-Bostan og andre steder, som forherliger herskernes bedrifter. Ellers er det bevart rike stukkrelieffer av dekorativ karakter. Tekstil- og metallarbeidene ble eksportert og kom til å influere den samtidige bysantinske kunst.

Persisk keramikk stod høyt i den islamske periode. Den eldste er influert av den sasanidiske, senere kom kontakten med kinesisk keramikk til å virke stimulerende. Seldsjukkene innførte bruken av dekorative, flerfargede fliser, gjerne i ulike blåfarger, som skulle dekke interiører, fasader og kupler.

En annen kunstgren som blomstret under safavidene, var miniatyrmaleriet. Perserne tok det islamske billedforbudet mindre høytidelig enn mange andre, slik at miniatyrene viser rike figurscener både av religiøs og sekulær karakter. Det kunstneriske høydepunkt nås på 1400- og 1500-tallet.

Den persiske flatekunst som er mest kjent utenfor Iran, er utvilsomt tekstilkunsten. Persiske tepper, hvor geometriske og vegetabilske motiver dominerer, har beholdt sitt høye nivå frem til våre dager.

Arkitekturmonumentene i prehistorisk tid er stort sett gått til grunne, da de var oppført i ubrent leire. Først fra den akemenidiske perioden (559–330 fvt.) er det bevart monumentalarkitektur i stein. Palassanleggene fra Pasagardae (500-tallet), Susa (500–400-tallet) og Persepolis (400-tallet) er relativt godt bevart og gir inntrykk av den prakt de akemenidiske herskere omgav seg med. Karakteristiske er de store hypostylhaller (der søyler bærer taket) og trappeanlegg, hvor de relieffsmykkede trappene i Persepolis er særlig berømte.

Et av de best bevarte partiske sentre er Hatra, som hadde sin store periode på 100-tallet og tidlig på 200-tallet evt. Arkitekturen her karakteriseres av de såkalte liwaner (eller iwaner), store, overhvelvede haller som åpner seg ut mot et gårdsrom.

Under sasanidene (226–651 evt.) danner arkitekturen en fortsettelse av den partiske med en utvikling av liwanelementet (et eksempel er kongepalasset i Ktesifonmed sin 43 meter høye liwan).

Under seldsjukkenes herredømme ble liwanprinsippet gjenopptatt i persiske moskeer, og madrasaen ble innført. Et av de vakreste eksempler er Masjid-i-Jami i Esfahan fra slutten av 1000-tallet. Timuridenes arkitektur på 1400-tallet var preget av økt bruk av fliser i fasader samt store skjermfasader, pishtaq, rundt iwanens åpning. Et eksempel fra denne perioden er Den blå moské i Tabriz.

Under safavidene ble det reist en rekke betydelige bygninger. Noen av de mest bemerkelsesverdige, som Lutfullah-moskeen (1602–03) og Masjid-i-Shah (1612–13), begge i Esfahan, er dekket med mangefargede keramiske fliser.

På 1800-tallet ble det laget arkitektur av en mer intim karakter med paviljonger i større hageanlegg, blant annet Naranjestan (Appelsinlunden) i Shiraz. Den moderne arkitekturen i Iran er oppført i vestlig stil, men enkelte monumentale byggverk er inspirert av eldre iransk tradisjon.