Martin Andreas Udbye

Under studietiden i Leipzig 1851 komponerte Udbye en rekke orgelstykker i barokkstil i tillegg til stykker inspirert av Mozart. Stykkene må regnes som studieverker. I tillegg skrev han flere mannskorsanger som viser at han allerede tidlig hadde et naturlig håndlag for å komponere for kor.

I 1858 reiste Udbye til Dresden etter å ha mottatt statens studie- og reisestipend. I Bayern reiste han et par års tid omkring til flere byer for å studere kirkemusikk. Udbye kom til å få oppleve uroen mellom den nytyske skolen med Hector Berlioz, Franz Liszt og Richard Wagner på den ene siden og de konservative romantikerne med først og fremst Johannes Brahms på den andre. Udbye viste større forståelse for den nytyske skole og var ikke enig i at den musikalske utviklingen nådde sin topp med Haydn, Mozart og Beethoven. Han mente ganske enkelt at ”ethvert Stadium i Musikens Udviklingsgang” inneholder kritikk og motstand.

Som en komponist som hadde bakgrunn i allmuen, viser Udbye en betydelig forskjell fra de andre norske komponister på denne tiden. Han arbeidet seg opp fra allmuen mot elitekulturen. Dette kan forklare hvorfor folkemusikk ikke spiller noen betydelig rolle i hans produksjon. Riktignok finns en orkester-suite over norske folketoner og i flere av hans militærmarsjer finner man folkemelodier som en naturlig del. Man legger merke til at mens L. M. Lindeman arrangerte folketoner for piano og sang, skrev Udbye slåttemusikk for fele, allmuens instrument.

Udbye hadde en omfattende samling Mozart-operaer i sin notesamling sammen med verker av Händel, Haydn og Beethoven – hvilket man regner som Udbyes stilistiske kilde for de fleste av hans verker. Tydeligst er påvirkningen fra Mozart, mest uttalt i operaen Fredkulla. Det er helt klart at Udbye har studert Mozarts verker når man studerer Fredkullas form og instrumentasjon. Mozartstudiene ga ham et teknisk godt utgangspunkt og et utmerket estetisk grunnlag for Fredkulla. Til dette kom andre impulser fra tidlig-romantiske tyske komponister. Man må likevel understreke at Udbye viser et personlig håndlag både hva gjelder form og musikkdramatisk stil.

Udbye lærte noter i tiårsalderen og begynte å studere fiolin med en onkel som var oboist og fagottist i militærmusikken. Ved selvstudium lærte Udbye seg å spille cello og orgel. Interessen for musikk vokste og 15-år gammel forsøkte han seg på å sette melodier til tekster. Seksten og et halvt år ble han huslærer hos sognepresten i Sparbu og det var trolig der han fikk mulighet til å utvikle orgelferdighetene. I 1838 fikk han en lærerstilling i Trondheim og i 1844 fikk han organiststillingen i Hospitalkirken. På dette tidspunkt begynte han også fremstå som komponist med stykker for cello og klaver, i tillegg til romanser og mannskorsanger.

I 1851 reiste Udbye til Leipzig og studerte orgel i halvannet år med Carl Blecker og komposisjon og teori med Moritz Hauptman, en av Felix Mendelssohns elever. Med gode attester fra sine lærere fikk Udbye antatt en strykekvartett skrevet under Leipzig-tiden og utgitt på forlaget Schuberth. Hans andre kvartett ble utgitt tre år senere på det enda mer velrenommerte forlaget Breitkopf & Härtel og ble dermed den første norske komponist med et større kammermusikalsk verk utgitt i Tyskland.

Høsten 1852 fikk Udbye ansettelse som sanglærer ved Latinskolen. Fra skolens rektor, Carl Müller (1818–1893), møtte Udbye stor velvilje og Müller viste stor forståelse for hans kunstneriske begavelse. Samarbeidet mellom Udbye og Müller resulterte i flere musikkdramatiske arbeider i tillegg til korverk. Udbye komponerte på denne tiden sin andre og tredje strykekvartett, en rad romanser og duetter, syngespillene Lørdagskvelden og Prinsesserne samt Aasgaardsreien og sitt hovedverk operaen Fredkulla. Fredkulla ble komponert i løpet av to hektiske måneder desember 1857 og januar 1858.

Da domorganisten i Trondheim, Johan Christian Tellefsen, døde i 1857 ble Just Riddervold Lindeman ansatt i stedet for Udbye, for mange en ren forbigåelse. Etter søknad ble Udbye tildelt statens studie- og reisestipend noe som kan ha hjulpet på forsmedelsen ved forbigåelsen ved domorganisttjenesten.

Udbye begynte studieturen til Dresden der han først og fremst studerte kirkemusikk. Etter å ha opplevd spenningen mellom de konservative romantikerne og den nytyske skole, fikk han et spennende opphold i London der han fikk være med på den stort anlagte feiringen av hundreårsdagen for G. F. Händels død.

En ny skuffelse møtte Udbye i forbindelse med den forestående kroningen av Karl XV i Nidarosdomen i juni 1860. Kjerulf var bedt om å komponere kroningskantaten, men hadde avstått. I stedet ble Udbye ble bedt av hoffmarskalken om å skrive kantaten, men da foreslo Kjerulf i stedet en tidligere lærer, den tyske komponisten Carl Arnold, at han skulle komponere musikken. Udbye ble i stedet bedt om å komponere inngangsmarsjen, men ganske såret takket han nei, selv etter at Kjerulf enda en gang hadde oppsøkt ham.

Et lyspunkt viste seg sommeren 1861. Den 18. juli skrev Henrik Ibsen et brev til Udbye og ba ham om å sette musikk til en operatekst han hadde skrevet. Ibsens ord må ha varmet Udbye usigelig: ”Da Deres Navn som Komponist har en bedre Klang end nogen Andens hertillands vilde det være mig en Ære og en sikker Borgen for Stykkets Lykke ifald De vilde indgaa herpaa.” Dessverre kom det ikke til noe samarbeid, men det fantes tydeligvis noen i hovedstadens kulturliv som hadde øynene på Udbye som musikkdramatiker. Likevel – et utbredt syn på Udbye som en humørsyk og bister person var mot slutten av Udbyes liv i ferd med å festne seg. På den annen side vitner hans operaen Fredkulla og en rekke av hans sanger at han hadde stor humoristisk sans.

Sangerfesten i Bergen 1863 ble en kunstnerisk suksess og betydelig anerkjennelse for Udbye. Med mer enn 500 sangere i felleskoret urfremførte man Udbyes store kantate Dagen er oppe for firstemt mannskor, kvartett, tersett, barytonsolo, resitasjon og orkester. Etter fremførelsen kunne man lese om ”den største Komposition for Mandssang, vort Land eier.” Suksessen medførte att det enorme oppbudet av sangere og musikere måtte fremføres en ekstragang. Suksessen bidrog også til at Christiania Theater 1864 satte opp syngespillet Hjemve, og i 1869 fikk Udbye den mer prestisjefylte organistposten i Vår Frue Kirke. Men Udbye fortsatte også å komponere og i 1870 fikk han antatt syngespillet Junkeren og Flubergrosen på Christiania Theater. To av Udbyes mest monumentale verk, Sonatorrek (Sønnetapet) fort bass-solo og orkester, komponert i 1872 og Islændinger i Norge for soli, kor og orkester kom i 1873.

I 1873 ble Udbye utnevnt til medlem av en kongelig kommisjon som skulle avgi betenkning om L. M. Lindemans melodier til Landstads salmebok. Noen av sine aller siste verk komponerte Udbye til sangerfesten i Trondheim 1883.

Teksten til Fredkulla er skrevet av rektor Carl Arnoldus Müller og Udbye skrev musikken på kort tid i årsskiftet 1857/1858. Uroppførelsen ble stoppet ved brannen i Christiania Theater i 1877 noe som medførte at Udbye aldri fikk oppleve Operaen på scenen.

Librettoen er intet mesterverk, men har dramatiske muligheter noe Udbye har utnyttet på best mulig måte. På samme som i Mozarts Tryllefløyten og Carl Maria von Webers Jegerbruden har Fredkulla talt dialog, men den klassiske tre-akters formen er redusert til to. Handlingen er bygget omkring en kjærlighetsaffære som en bærende idé gjennom en omfattende politisk handling som reflekterer et dramatisk mønster, et perfekt tema for en opera. Personene er fra det klassiske typegalleriet med menn og kvinner av adelig avstamning hentet fra Snorre Sturlasson og omtalt i sagaen om Magnus Berrføtt.

Handlingen handler om de urolige tidene på 1100-tallet og striden mellom Magnus Berrføtt og den svenske kongen Inge Steinkjellson om makten om landområdet over Göta elv. Som et innslag i denne striden finner man en kjærlighetshistorie mellom Magnus og svenskekongens datter Margrete som i sagaen ble gift med Magnus ved fredsslutningen. Som gift med Magnus Berrføtt fikk Margrete tilnavnet ”Fredkulla”. Storkonflikten og romansen er knyttet sammen på en måte slik at Margrete fremstår som den som virkelige skaper freden.

Udbyes orkester har en besetning på cirka 40 musikere og bygger på den wienerklassiske formen med et partituroppsett som viser det samme som i Mozarts. Operaen åpner tradisjonelt med en orkesterouverture. Musikken viser det wienerklassiske sonatesatsprinsippet med tematisk dualisme med et tydelig, rytmisk hovedtema som kontrasterer et lyrisk og sangbart tema. Den tematiske gjennomføringen og instrumentasjonsbearbeidelsen i ouverturen utvikler seg til en spenningsfylt innledning og rett inn i den dramatiske handlingen – allikevel ikke slik at det tematiske viser en indre sammenheng mellom musikk og tekst. Bare sidetemaet viser egentlig direkte mot selve handlingen.

Udbye viser i første akt sitt sikre håndlag når det gjelder det klassiske repertoar av musikkdramatiske uttrykksformer med recitativ, arier, duetter og ensemblefinale. I tillegg demonstrerer han i finalen sin dramatiske evne i å uttrykke og gi innhold til en musikalsk scene. Musikken understreker og karakteriserer effektivt både brå og intime skiftninger i hendelsesforløpet og i sinnsstemningene.

I andre akt står de tre nordiske kongene sentralt – de møtes til forhandlinger. Müller har lagt både handlingen og fremstillingen tett opptil Snorres ordbruk. Udbye har trolig hatt vanskeligheter å fremstille handlingen i musikk – hvordan uttrykke musikalsk noe som skal føres tilbake til sagatiden? Udbye fant en original løsning: han lar en enkel, strofisk sang veksle med et instrumentelt ritornell, et ritornell som har fått chaconnens form, en variasjonsform som stilistisk viser mot barokken. Nummeret skiller seg dermed ut og ved å gripe tilbake til barokkens form- og uttrykksverden får skaldekvadet en tilbakeskuende, men samtidig dominerende plass.

Fredkulla-navnet anvendes først i aller siste scene hvilket skaper en særegen spenning. I hele første akt og det meste av andre akt anvendes svenskekongens datter enten med sitt rette navn, Marghrete, eller dekknavnet Maria. Virkningen er derfor stor da kong Magnus i avslutningsscenen gir Margrete det hedrende navnet ”Fredkulla” – den som skaper fred – operaens tittel.

Martin Andreas Udbye er et noe gåtefullt komponistnavn i norsk musikk. Et grunnleggende og gjennomarbeidet studium av Udbye-materialet ved Det kongelige norske Videnskabers Selskab i Trondheim mangler fremdeles. Kildematerialet viser en mengde musikkmanuskripter, trykte komposisjoner i tillegg til to hundre brev – alt velordnet i mapper med komponistens egen påskrift.

• Orkestersuite over norske folketoner
• ”Sonatorrek” (Sønnetapet) for bassolo og orkester, op. 44, 1872
• ”Islændinger i Norge” for soli, kor og orkester, op. 45, 1873
• ”Dagen er oppe”, kantate for firstemt mannskor, kvartett, tersett, barytonsolo, resitasjon og orkester.
• ”Lumpasivagabundus”, orkesterfantasi, op. 23, 1861.
• ”Aasgaardsreien”, op. 11, solo, mannskor og orkester, 1856

• ”Kantate ved Videnskbernes Selskabs Mindefest for Kong Karl XV”, op. 43, 1872.

• ”Fredkulla”, op. 16, 1857–1858, uroppførelse 1997

• ”Magnus den gode”
• ”Hjemve”, op 29, 1862
• ”Junkeren og Flubergrosen”, op. 35, 1867
• ”Lørdagskvelden”
• ”Hr. Perrichons Reiose”
• ”Prinsesserne”

• Strykekvartett nr. 1, op. 1, 1852
• Strykekvartett nr. 2, op. 6, 1855
• Strykekvartett nr. 3, op. 7, 1855
• ”Kjølstadguten”, variasjoner for cello og klaver

• Polonaise for fire hender

• 50 preludier, 1867 (21 utgitt hos Abr. Hirsch, Stockholm)

• ”Naturen og Folkets Vaar”, 1883
• ”Trøndernes Farvel til de bortdragende Sangere”, op. 46, 1883

I tillegg en rekke andre kantater, korsanger, stykker for orgel, for fiolin og klaver, romanser og duetter samt en rekke militærmarsjer.