Raknehaugen

Sagnet om Raknehaugen er nedskrevet i flere versjoner.

Christiane Koren, forfatter og sorenskriverfrue på Hovin, nevner sagnet tidlig på 1800-tallet. Hun skrev: «Der var engang en Konge, han hedde Rakne og boede, siger Sagnet, her paa Hovind og ligger begravet i den store Høi, som efter ham er kaldt Raknehøien… Nedenfor Høien ligger Ljøgodtkjærnet, og omtalte Sagn siger fremdeles at dette er udhulet ved Høiens opkastning».

Det fortelles også at det en gang for lenge siden sto et slag mellom kong Rakne og en annen konge, og Rakne og fire av sønnene hans falt. Der han falt, ble det laget en grav, der kongen ble gravlagt sammen med «sju års skatt», før det ble kastet opp en stor haug over ham.

Anders Lorange ble fortalt at Raknehaugen skulle den romme «en Konge mellem to hvide Heste i et Stenkammer, og over Kammeret er lagt Tømmervelte paa Tømmervelte».

I Korens tid ble det bygd et lysthus på toppen av haugen. Seinere ble haugen brukt som stevneplass, til sankthansfeiringer og annet.

En av Korenfamiliens venner, forfatteren Conrad Nicolai Schwach, besøkte ofte Hovin. Han laget også et romantisk dikt om Raknehaugen til Christiane Korens minne, der det blant annet heter:

Hvad gjemmer Du vel i dit Kæmpefavn? / Er det en elsket Drot i fjerne Dage, / Som ei til blodig Leding maatte drage / At skrive ned med Blod sit Heltenavn, / Men som blev fredsæl signet af sin Alder, / Begrædt og hædret som en gjenfød Balder?

I årene 1869–1870 foretok Anders Lorange gravninger i haugen uten å finne spor etter begravelse. I 1939–1940 ble en mer fullstendig undersøkelse av Raknehaugen gjennomført av Sigurd Grieg; den viste seg å være bygd av åkerjord, sand og leire. I forskjellig høyde fra bunnen var det lagt opp tre svære, kjegleformede tømmerlag. Ingen sikker grav ble funnet, bare et hesteskjelett, lårbeinet av et menneske (begge disse lå relativt høyt over bunnen av haugen), noen spader og spett av tre og enkelte andre saker.

Man gjettet lenge på at Raknehaugen kan være en minnehaug (kenotaf) for en småkonge, eller at den har vært en såkalt tinghaug. Arkeolog Dagfinn Skre konkluderte imidlertid i 1997, på bakgrunn av en mindre etterundersøkelse av haugen og en ny gjennomgang av dokumentasjonen fra Griegs utgravning, at det på bunnen av haugen fantes spor etter en enkelt utstyrt branngrav.

Seinere er imidlertid de brente beina fra denne antatte primærgraven i haugen C14-datert til eldre bronsealder. Spørsmålet om hva slags monument Raknehaugen har vært, må derfor anses for uavklart i dag.

Tidsbestemmelsen av Raknehaugen har variert, først og fremst på grunn av mangelen på daterbare funn. Lorange antok at haugen var fra vikingtiden, mens Anton W. Brøgger mente at den heller tilhørte perioden før vikingtiden, sein folkevandringstid eller merovingertid. Sistnevntes forslag er i stor grad blitt stående.

I forbindelse med Griegs utgravning ble det ivaretatt en hel del godt bevart tømmer fra haugen, men bare små mengder er tilbake av dette i dag. Det ble utført flere naturvitenskapelige analyser av tømmeret etter utgravningen. Men den gang fantes det ikke sammenlikningsmateriale som ville ha gjort det mulig å årringsdatere byggingen av haugen.

Tømmeret fra Raknehaugen var blant det første arkeologiske materialet som ble C14-datert i Norge. En serie dateringer tyder på at haugen ble oppført seint i folkevandringstiden. Sammenholdt med forekomsten av én eksepsjonelt smal årring som ses i sammenheng med et stort vulkanutbrudd og påfølgende klimakatastrofe i år 536, er forskningsstatus per i dag at det meste av tømmeret ble felt vinteren 551/552, og at haugen ble bygd sommeren 552.

Lorange ga opp og forlot Raknehaugen uten å sette den i stand, slik han visstnok hadde lovet eieren. Til sine framtidige kolleger etterlot han to flasker som han lot ligge igjen inne i haugen – en full ølflaske og en vinflaske med noen sølvmynter og et forseglet brev. Det vakte misnøye i fagmiljøet, blant annet hos Nicolay Nicolaysen, slik at han ikke restaurerte haugen.

Istandsetting ble et sårt punkt også i etterkant av Griegs undersøkelser. Utgravningen hadde vært Brøggers idé, og han hadde blitt møtt av protester da han kom til Jessheim våren 1939 for å fortelle om planene. I skolekretsen nærmest Raknehaugen hadde over 90 prosent av de stemmeberettigede skrevet under på et protestskriv mot planene om å grave ut haugen. Mange mente at haugen burde få ligge i fred. Men stemningen hadde snudd da Brøgger innvendte at haugen ville bli istandsatt etter undersøkelsen.

Istandsettingen lot imidlertid vente på seg, av ulike grunner. Først mange år etter kom den påkrevde statlige bevilgningen på plass, og midt på 1960-tallet hadde Raknehaugen fått tilbake sin gamle skikkelse.

Dagfinn Skre har beregnet at byggingen av Raknehaugen krevde 70 000 til 90 000 dagsverk, tilsvarende 450–600 mann på fulltid den sommeren arbeidet pågikk. Før den tid hadde man hogd og tilkjørt en stor mengde tømmer; bare i det øverste tømmerlaget fantes anslagsvis 25 000 stokker.

Mye av tømmeret var så godt bevart at Grieg og hans medarbeidere kunne se hvert enkelt øksehogg på stokkene. Det var blitt brukt en smalegget øks; stokkene var blitt delt opp i mindre lengder og noen var også blitt kløvd. På flere stokker ble det observert hull som var hogd i den ene enden, slik at de kunne lenkes sammen og dras ut av skogen.

Samtlige trær som endte opp i haugen, var nokså unge. Botaniker Asbjørn Ording, som undersøkte tømmeret, fant at trærne, mest furu og bjørk, hadde vokst i et åpent beitelandskap som var blitt ryddet rundt 60 år tidligere, og at skog fra et område på ca. 1 kvadratkilometer var blitt felt for å bygge haugen. En alternativ forklaring er det er glissen skog som ble brukt til slått og beite, som er blitt felt. Trær som skal brukes til lauving kan ikke være for gamle, da er de mindre egnet, og det gjelder ikke minst furu. I så fall kan området der trærne ble hentet, ha vært vesentlig større enn Ordings anslag.

Enten den ene eller andre tolkningen er den riktige, står det fast at store ressurser i form av åkerjord, beitemark og vedskog gikk med for å bygge Raknehaugen.

Vulkanutbruddet i 536 og flere utbrudd i årene som fulgte, resulterte i klimaendringer med omfattende konsekvenser for jordbruk og bosetning. En har derfor tenkt seg at byggingen av Raknehaugen og andre monumenter i denne perioden, sammen med de mange gullskattene som er lagt i jorda omtrent samtidig, kan være uttrykk for ulike måter å møte denne krisen på.

• gravhaug
• folkevandringstiden
• jernalderen i Norge

• Ullensaker museum om Raknehaugen

• Brøgger, Anton W. (1917). «Raknehaugen – Ravenna». Oldtiden 1917.
• Gaut, Bjarne (2016). «Nye analyser fra Raknehaugen». Raknehaugen: Nord-Europas største gravhaug. Myter og fakta. Ullensaker: Raknehaugens venner.
• De Geer, Ebba Hult (1938). «Raknehaugen ». Årbok Universitetets oldsaksamling 1937.
• Grieg, Sigurd (1941). «Raknehaugen». Viking V.
• Gräslund, Bo og Price, Neil (2012). «Twilight of the gods? The ‘dust veil event’ of AD 536 in critical perspective». Antiquity 86.
• Hagen, Anders (1997). Gåten om kong Raknes grav: hovedtrekk i norsk arkeologi. Oslo: Cappelen.
• Hougen, Bjørn (1932). «Romerike i forhistorisk tid». Norske Bygder. Romerike. Bergen: Grieg.
• Iversen, Frode (2016). «Estate division: social cohesion in the aftermath of AD 536-7». Iversen, Frode og Pettersson, Håkan (red.): The Agrarian Life of the North 2000 BC – AD 1000. Studies in Rural Settlement and Farming in Norway. Oslo: Cappelen Damm.
• Johnsen, John (1943). Årringsanalyser på trevirke fra Raknehaugen. Hoxvedoppgave i botanikk, Universitetet i Oslo.
• Lorange, Anders (1871). «Fra Raknehaugen, antiqvarisk meddelelse af A. Lorange». Forhandlinger i Videnskabs-selskabet i Christiania Aar 1870.
• Myhre, Bjørn (1992). «Raknehaugen —likevel en gravhaug?» Nicolay 60.
• Nyberg, Bjørn Erik (red.) (2016). Raknehaugen: Nord-Europas største gravhaug. Myter og fakta. Ullensaker: Raknehaugens venner.
• Ording, Asbjørn (1941). Skoghistoriske analyser fra Raknehaugen. Oslo: Det norske skogforsøksvesen.
• Sellevold, Berit (1992). «Knokkelflisene fra Raknehaugen». Nicolay 60.
• Skre, Dagfinn (1997). «Raknehaugen – en empirisk loftsrydning». Viking LX.
• Solheim, Steinar og Iversen, Frode (2019). «The mid-6th century crises and their impacts on human activity and settlements in south-eastern Norway». Brady, Neill og Theune, Claudia (red.): Settlement Change Across Medieval Europe: Old Paradigms and New Vistas. Leiden: Sidestone Press.
• Stoltenberg, Einar (1947). «Utrast». Viking XI.

• Størmer, Per (1949). «Moser funnet ved utgravningen av Raknehaugen 1939-40». Blyttia 7.