Rudolf Steiner

I 1894 kom det Steiner selv betraktet som sitt hovedverk, Die Philosophie der Freiheit. Grundzüge einer modernen Weltanschauung. Seelische Beobachtungsresultate nach naturwissenschaftlicher Methode (norsk tittel: Frihetens filosofi: grunntrekk av en moderne verdensanskuelse: sjelelige iakttagelsesresultater etter naturvitenskapelig metode). Her videreutviklet og radikaliserte han den objektive idealismen fra de tidligere arbeidene.

Boken er et innlegg i tidens filosofiske debatt om vitenskapelig erkjennelse, der særlig nykantianerne satte den filosofiske dagsorden. I en kritikk av Friedrich von Schellings og Georg Wilhelm Friedrich Hegels metafysikk henviste nykantianerne til Immanuel Kants erkjennelsesteori, som hevdet at det ikke var mulig å nå frem til en erkjennelse av tingene slik de er i seg selv.

Som Kant og nykantianerne tok Steiner utgangspunkt i skillet mellom tenkning og erfaring. Men i motsetning til dem, orienterte Steiner seg ut fra den tyske idealismen og argumenterte for at en objektiv, vitenskapelig erkjennelse av tingenes vesen eller essens faktisk var mulig.

I det Steiner kaller sansefri tenkning, kan man komme frem til en erkjennelse av tingenes objektivt eksisterende ideer. Begrepene om disse fungerer, ifølge Steiner, som en forutsetning for erkjennelsen av fenomenene. Den egentlige erkjennelse består i at mennesket i iakttagelse av ytre eller indre fenomener gjennomtrenger eller begriper det erfarte med sine begreper. Erkjennelsen er i så måte en syntese av iakttagelse og begrep for Steiner.

Som så mange andre tenkere i samtiden var Steiner sterkt påvirket av 1800-tallets utviklingstro og den prestisjen den naturvitenskapelige positivismen hadde fått. Han søkte dermed å gjøre den naturvitenskapelige metoden til grunnlaget for humanvitenskapene. Steiner hevdet videre at det var mulig å gjøre selve tenkningen til gjenstand for iakttagelse, og at den dermed kunne underlegges en objektiv, vitenskapelig undersøkelse. Dette var en undersøkelse han mente kunne sikres ved en naturvitenskapelig metodikk.

Et eget kapittel i Die Philosophie der Freiheit er viet Steiners etikk, det han kalte den etiske individualismen, og som han utviklet i opposisjon til Kants pliktetikk. En sentral idé her er at det er det enkelte individ som produserer de etiske normer ved intuisjon og det han kalte «moralsk fantasi». Det etiske ligger altså i at den moralske handlingen ikke er bestemt av ytre normer og regler, men av individets egen indre aktivitet. På den andre siden skal denne formen for etisk subjektivitet også forholde seg til gitte, objektive normer. Steiners tanke synes å være at moralsk handling ligger i den egne, individuelle tilegnelse av, og tilslutning til, et objektivt normsystem.

I 1890-årene distanserte Steiner seg fra den idealistiske filosofien og orienterte seg mot flere, ulike filosofiske retninger. Han ble en stor beundrer av Friedrich Nietzsche og utga i 1895 Friedrich Nietzsche. Ein Kämpfer gegen seine Zeit (norsk tittel: Nietzsche: i kamp mot sin tid). Han var også påvirket av biologen Ernst Haeckels utviklingslære og Max Stirners individualistiske anarkisme, slik den var formulert i Der Einzige und sein Eigentum (Den enkelte og hans eiendom).

Da Steiner i 1897 utga en ny bok om Goethe, Goethes Weltanschauung (Goethes verdensanskuelse), markerte han seg som en kritiker av idealismen og som ateist og naturalist.

Steiner hadde fortsatt ambisjoner om å gjøre en akademisk karriere og søkte flere universitetsstillinger. Men hans filosofiske prosjekt ble ingen suksess. Die Philosophie der Freiheit fikk en lunken mottagelse i fagmiljøene. For fagfilosofene var den av mindre interesse, samtidig representerte den en idealisme tiden syntes å ha løpt fra.

Heller ikke den etiske individualismen ble noen suksess. En etikk som ikke forholdt seg til biologi, sosiologi og psykologi, hadde dårlige kår i samtiden. Følgen var at Steiner ga opp filosofien.

Steiner ble medlem av Det teosofiske samfunn i januar 1902, og i oktober samme år bekjente han seg offentlig til teosofien. Den var ifølge Steiner hans tids vitenskap, den befant seg på et høyere nivå enn filosofien, og den var broen mellom religion og vitenskap.

Kort tid etter opptaket i bevegelsen ble Steiner utnevnt til generalsekretær for den tyske teosofiske seksjonen og tatt opp i Annie Besants esoteriske skole, der han lærte seg ulike meditasjonsteknikker.

I 1903 ble han redaktør for det teosofiske tidsskriftet Luzifer (senere Luzifer-Gnosis) som var finansiert av greve og grevinne Brockdorf. Og i 1904 utnevnte Annie Besant ham til leder for den esoteriske skolen i Tyskland, en skole som var tenkt for den teosofiske eliten, og som skulle være en innvielsesvei til høyere åndelig erkjennelse. Steiners esoteriske skole var i de første årene underlagt Annie Besants ledelse, men i 1907 fikk den en selvstendig posisjon innenfor den teosofiske bevegelsen.

Også i privatlivet skjedde det store endringer. I det teosofiske miljøet traff Steiner Marie von Sivers, en kvinne fra en adelig familie. Anna Eunike forlot Steiner, og etter hennes død giftet Steiner og Marie von Sivers seg i 1914.

Sammen ble Rudolf Steiner og Marie von Sivers et dominerende sentrum, ikke bare i den tyske teosofien, men etter hvert også i den antroposofiske bevegelsen.

I 1905 meldte Steiner og von Sievers seg inn i en frimurerlosje ledet av Theodor Reuss, en av tidens mest profilerte ordensledere i Tyskland. Reuss solgte chartere, formelle dokumenter som ga innehaverne rett til å danne egne losjer, og Steiner kjøpte nå et charter som gjorde ham til general-stormester i en egen orden, Mystica aeterna. Han fikk dermed tilgang til et frimurerritual i Memfis- og Mizraim-kulten, et ritual han mente gikk tilbake til den gamle egyptiske mysterieinnvielsen. Steiner fungerte som ordenens stormester frem til første verdenskrig.

Steiner tilegnet seg raskt den teosofiske verdensanskuelsen gjennom bøker av Helena Blavatsky, Annie Besant, Alfred Percy Sinnett og Charles Webster Leadbeater.

Steiners egne bidrag til teosofien, som siden kom til å bli betraktet som grunnbøker i antroposofien, ble skrevet i løpet av de neste få årene. I 1904 kom Theosophie, der han beskrev en okkult antropologi preget av reinkarnasjonslæren, eller ideen om menneskets gjentatte liv på jorden. I dette verket framstilles en tradisjonell tredeling av mennesket i legeme, sjel og ånd, og en teosofisk inndeling i fysisk legeme, eterlegeme, astrallegeme og jeg, der jeg-et er den udødelige kjernen i mennesket.

I 1904/1905 skrev Steiner Wie erlangt man Erkenntnisse der höheren Welten? (Hvordan når man erkjennelse av de høyere verdener?), en fremstilling av hvordan man kan nå en oversanselig erkjennelse, det vil si til en erkjennelse av det Steiner mente var kosmos', historiens og menneskets indre, åndelige vesen og mening. Gjennom ulike meditasjonsteknikker mente Steiner at man kan utvikle det han så på som åndelige erkjennelsesorganer, en forutsetning for denne innsikten. Veien besto av tre stadier: forberedelse, opplysning og innvielse. Her finner vi også hans versjon av teosofenes chakra-lære, en lære om de innviedes organer eller «hjul».

I 1910 kom Die Geheimwissenschaft im Umriss, der han beskrev en omfattende teosofisk kosmologi, i vesentlige grunntrekk basert på Blavatskys The Secret Doctrine. Selv hevdet Steiner at beskrivelsen var et resultat av eget klarsyn eller egen «åndsforskning». Her dreier det seg om en redegjørelse for hvordan universet som en ren ånd, skrittvis, over millioner av år, materialiserte seg til den grove materien som karakteriserer vår verden, eller jordtilstanden, og hvordan det i fremtiden vil respiritualiseres. Denne utviklingen ville, ifølge Steiner, styres av et hierarki av åndelige vesener.

I perioden 1910 til 1913 skrev Steiner fire mysteriedramaer som i dramatisk form skulle vise skjebnen, eller karma, til en rekke personligheter og deres ulike inkarnasjoner. Steiner mente at dramaene var manifestasjoner av åndelige krefter som talte gjennom ham.

En sentral idé i teosofien som fikk avgjørende betydning for Steiner, var at de åndelige verdenene, som man antok eksisterte over eller bak sansenes verden, kunne utforskes ved en naturvitenskapelig metode. Dette var en forestilling han kombinerte med sitt vitenskapsideal fra den før-teosofiske fasen. Steiner presenterte sin teosofi og senere antroposofi som det han kalte «åndsvitenskap».

Et karakteristisk trekk ved Steiners kosmologi og historiesyn er ellers den sterke vektleggingen av en teleologisk rettet utvikling. Et hovedpoeng her er at det i de materielle prosessene i naturen, og i de historiske prosessene, eksisterer åndelige krefter og vesener som påvirker og delvis styrer hendelsene. Prosessene i naturen og historien er rettet mot et mål som skal realiseres i en fjern fremtid.

Steiner inndelte folkeslag og kulturer i et hierarkisk ordnet system. Det fantes høyerestående og laverestående «raser» eller «folkeånder», alt ettersom hvor de var plassert i forhold til den verdenshistoriske utviklingen av ånd og individualitet. I dette hierarkiet inntok «den germanske, hvite rase» en privilegert posisjon som førende i utviklingen. Ellers mente han at jødedommen hadde utspilt sin rolle i verdensutviklingen, og at den måtte opphøre i den forstand at jødene måtte assimileres i den germanske rasen eller folkeånden.

Denne raselæren modifiseres imidlertid noe ved Steiners syn på reinkarnasjon, og en forestilling om at målet er utviklingen av individualitet. De ulike individualitetene kan inkarnere i forskjellige raser, avhengig av den enkeltes karma. Den fulle utviklingen av individualitet og dermed opphøret av raser vil komme først i en fjern fremtid.

Steiners raselære er fremstilt mer eller mindre systematisk i en rekke av hans skrifter. Den første detaljerte beskrivelsen av læren finner vi en skriftserie, Aus der Akasha-Kronik (Fra Akasha-kronikken), som han publiserte i Luzifer like etter han ble teosof. Et særlig tydelig uttrykk for denne tenkningen finner vi ellers i et foredrag han holdt i 1923 for arbeiderne i Goetheanum om farvene og menneskerasene (utgitt i en samling av foredragene kalt Vom Leben und Menschen der Erde [Om jordens og menneskets liv]). Også sitt syn på jødedommen opprettholdt han til det siste, slik det kom til uttrykk i foredraget om jødedommen han holdt for Goetheanum-arbeiderne. Dette er utgitt som en del av foredragssamlingen Geschichte der Menschheit und die Weltanschauungen der Kulturvölker (Menneskehetens historie og kulturfolkenes verdensanskuelser).

I 2007 ble to av Steiners bøker, Geisteswissenschaftliche Menschenkunde (Åndsvitenskapelig menneskekunnskap) og Die Mission einzelner Volksseelen im Zusammenhang mit der germanisch-nordischen Mythologie (De enkelte folkesjelers misjon i sammenheng med den germansk-nordiske mytologi) gjenstand for en undersøkelse av tyske myndigheter (Bundesprüfstelle für jugendgefährdende Medien). Konklusjonen ble at deler av begge bøkene oppfordret til rasehat.

En annen sentral ide i Steiners «åndsvitenskap» var den teosofiske læren om akasha-kronikken. Ifølge en av teosofenes ledere, Charles Webster Leadbeater, og etter ham Steiner, finnes det en kosmisk hukommelse, eller et slags legemlig-åndelig arkiv, der alt det som har skjedd i historien, er registrert. Her finnes også informasjon om de store utviklingstrekkene i fremtiden.

Ifølge Steiners innledning til skriftserien om akasha-kronikken er det her den innviede åndsforskeren finner det empiriske grunnlaget for sin forskning, i historiens fortid og fremtid. For Steiner var akasha-kronikken en hovedkilde til det han oppfattet som oversanselig erkjennelse.

Som generalsekretær og som leder av den esoteriske skolen fikk Steiner en ledende rolle i det teosofiske miljøet i Tyskland. I denne sammenheng ble han nå oppfattet som en av historiens store innviede, en som hadde tilgang til en tilnærmet total kunnskap om universets og historiens indre åndelige liv.

I den esoteriske skolen ledet han en kult basert på en bearbeidelse av ritualet han hadde fått av Reuss. Han mente forøvrig at hans skole var ledet av tibetanske «mahatmaer», «hellige mestere», som han hadde lest om i den teosofiske litteraturen, og som han hevdet å stå i åndelig kontakt med. Ellers mente han at han selv var et talerør for kristusånden, hvor denne er forstått som en særlig kosmisk kraft. Denne siden ved Steiners teosofiske praksis er særlig godt dokumentert av Norbert Klatt i hans bok Theosophie und Anthroposophie.

Resultatene av Steiners åndsvitenskapelige forskning ble fortløpende meddelt tilhørerne i de teosofiske losjene. Han kunne beskrive livet på et forhistorisk, forsvunnet kontinent som Atlantis, et kontinent som i dag er forvist til mytenes verden. Han kunne også gi detaljerte beskrivelser av kjente og ukjente personers tidligere liv, som at Buddhas ånd eller individualitet hadde inkarnert på Mars i 1604, eller at Immanuel Kant, Steiners filosofiske hovedmotstander, ville bli gjenfødt som svart mann. I 1913 var Steiner i Kristiania med en foredragsrekke der han fremstilte seg som Bibelens femte evangelist. Han fremla nå det Det femte evangelium og insisterte gjentatte ganger på at det var hans «okkulte plikt» å fortelle om hva den unge Jesus sa, tenkte og følte. Han kunne blant annet fortelle om en «åndelig samtale» Jesus hadde hatt med Buddha, en samtale der Buddha innrømmet å ha tatt feil.

Den teosofiske bevegelsen var svært tolerant overfor det religiøse mangfoldet og mente at det i alle religioner fantes en felles, åndelig kjerne. Selv om teosofien hovedsakelig hentet begreper og mange av sine sentrale forestillinger fra buddhismen og hinduismen, fantes det også grupper og selskap som la større vekt på kristendommen og «den vestlige veien».

Etter noen år begynte Steiner, som hadde liten kjennskap til Østens religioner, å gi kristne forestillinger en stadig større plass i sin teosofi og kom til å legge avgjørende vekt på Kristi inkarnasjon i Jesus, golgatamysteriet og Vestens vitenskapelige idealer.

Steiners esoteriske åndelighet har imidlertid lite til felles med det som vanligvis forstås som kristendom, ikke minst med den vekten han legger på reinkarnasjonslæren og selvfrelse. Steiners insistering på det han kalte en rosenkreutzer-åndelighet, førte til spenninger i forholdet til Annie Besant, som hadde blitt president i det internasjonale teosofiske selskapet i 1907. Spenningene førte til et endelig brudd mellom Steiner og det internasjonale teosofiske selskapet i 1913. Kampen om sannhet og livsanskuelser var også en maktkamp innad i bevegelsen.

Det er mye som tyder på at Steiner opprinnelig ikke hadde til hensikt å bryte med teosofien. I striden som oppstod, kjempet han for å befeste sin posisjon, og i 1908 sikret han seg vervet som generalsekretær på livstid. Steiners tilhengere forsøkte også å få avsatt Besant som øverste leder for bevegelsen. Fra teosofisk hold har det gjentatte ganger blitt hevdet at det var plass for Steiners teosofi, men at bruddet skyldtes Steiners mangel på toleranse, noe Hanna Siegrist Bjørnsen fremhever i sitt verk Teosofi i Sveits.

Den direkte foranledningen til bruddet mellom Steiner og det teosofiske selskapet var striden om et nytt åndelig overhode, ikke bare i bevegelsen, men for hele verden. I 1909 hadde Charles Webster Leadbeater ved teosofenes senter i India oppdaget en fjorten år gammel gutt, Jiddu Krishnamurti, som han mente den nye verdenslæreren ville inkarnere seg i.

Dette førte til at teosofene i India opprettet Ordenen stjernen i øst for å forberede verdenslærerens komme. En vesentlig side ved denne forestillingen var at flere ledende teosofer identifiserte verdenslæreren både med Buddha og Kristus. Det skulle altså ikke være noen motsetning mellom læren om verdenslæreren og den kristne forestillingen om Kristi gjenkomst.

Steiner nektet imidlertid å akseptere Ordenen stjernen i øst og utviklet sin egen kristologi til dels i opposisjon til de forestillingene som lå bak opprettelsen av ordenen. Ifølge Steiner kunne ikke Kristus inkarnere på nytt. Hans syn var at Kristus skulle komme tilbake i det han kalte den eteriske sfære, en legemlig-åndelig dimensjon. Dette skulle skje i 1933, og fra da av skulle menneskeheten utvikle høyere åndelige organer som skulle erkjenne Kristus i den åndelige verden. En aksept av Krishnamurti som åndelig overhode ville også bidra til å undergrave Steiners egen posisjon i bevegelsen.

Under første verdenskrig kom Steiners tysk-nasjonale orientering tydelig til uttrykk. For Steiner, som mente at folk og kulturer var uttrykk for det han kalte raser eller folkeånder, var den tyske kulturen spydspissen i verdensutviklingen. I et skrift han publiserte i 1915, Gedanken während der Zeit des Krieges. Für Deutsche und diejenigen, die nicht glauben sie hassen zu müssen (Tanker under krigstiden), rettferdiggjør han Tysklands krigspolitikk. Krigen var for ham noe som var påtvunget Tyskland av landets fiender. Først etter Tysklands nederlag tok Steiner delvis et oppgjør med sin forståelse av årsakene til krigen, men han beholdt raselæren og sitt syn på tysk kultur som førende i verdensutviklingen til sin død.

Tilsvarende var han sterkt kritisk til de amerikanske og engelske folkeåndene, den angloamerikanske «kremmerånd». Samtidig hadde han også en «åndsvitenskapelig» forklaring på krigshendelsene. Den kampen som foregikk på slagmarken i den fysiske verden, var noe ytre, sekundært, og den egentlige, sanne historien utspilte seg i en åndelig sfære.

Krigen mellom Russland og Frankrike var slik sett et «nødvendig» uttrykk for en kamp i den åndelige verden, utkjempet av erkeengelen Michael for å forberede Kristi manifestasjon i den eteriske sfæren. Døden på slagmarken var et nødvendig offer i den store sammenhengen. Om de som ble drept i krigen, hadde han følgende å si:

«… de som i dag i felten, på slagmarken utgyter sitt blod, bringer dette blod som offer for noe som må skje. Det må skje til menneskehetens frelse. Og når vi ser på de store offer, på lidelsene, så er det likevel noe som kan gjøre oss, om ikke glade, så i hvert fall fylle oss med stor, inderlig tilfredsstillelse: at det er hellig blod som flyter, helliget ved hendelsene. Og de som har utgytt det, blir de viktigste i kommende tider.» (Rudolf Steiner, Die geistigen Hintergründe des ersten Weltkrieges, Gesamtausgabe 174b, 24f.)

Etter krigen engasjerte Steiner seg sterkt i en motstand mot den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons plan for en statlig selvstendighet for Europas nasjoner og gikk i stedet inn for å opprettholde habsburgmonarkiet. Steiner var også motstander av Wilsons idé om et nasjonenes forbund, Folkeforbundet.

Krigen ble for Steiner en vekker til et politisk engasjement. Som så ofte ellers tenkte han stort, og han ønsket en omfattende politisk og total nyordning av samfunnet. Sine ideer utviklet han i Die Kernpunkte der sozialen Frage (Kjernepunktene i det sosiale spørsmål) fra 1919, til det som er kalt «tregreningslæren». Her forsto han samfunnet som en organisme inndelt i tre ledd eller områder, det økonomiske, det rettslige og det kulturelle. Hvert av områdene skulle ha størst mulig autonomi.

Tregreningslæren fremstilles i dag av antroposofer som en liberal samfunnsmodell, der en idé om selvforvaltning spiller en sentral rolle. Denne tenkningen har imidlertid blitt kritisert for å ha liten forståelse for maktforholdene i samfunnet og for i siste instans å være autoritær og antipluralistisk.

Steiner selv var kritisk til det parlamentariske demokratiet, og hans samfunnstenkning var fundert i en åndsaristokratisk esoterikk eller det han mente var en åndsvitenskapelig innsikt.

Steiners tregreningsteori fikk ingen betydning i samtiden. Senere er det først og fremst antroposofer som har interessert seg for denne samfunnsteorien.

Etterkrigstidens Tyskland var en turbulent epoke, og ulike reformpedagogiske retninger fikk i løpet av disse årene vind i seilene. En av dem som så nødvendigheten av en ny type pedagogikk, var antroposofen Emil Molt, eier av sigarettfabrikken Waldorf-Astoria i Stuttgart. Han oppfordret Steiner til å lage en skole for barna til fabrikkarbeiderne, og selv gikk han inn med betydelige midler slik at prosjektet kunne realiseres.

Som et resultat ble, i 1919, Waldorfschule Uhlandshöhe åpnet i Stuttgart med 256 elever. Den ble utgangspunktet for Steinerskolene, en virksomhet som i særlig grad har gjort Steiner og antroposofien kjent.

Steiners pedagogiske ideer, Waldorfpedagogikken, var til dels preget av tidens reformpedagogikk, samtidig som han knyttet den til antroposofisk okkultisme. Skolen skulle riktignok ikke forkynne en bestemt verdensanskuelse. Men på den andre siden var det regnet som en selvfølgelig forutsetning at pedagogikken var en form for antroposofi i praksis.

Steiner mente at lærerne skulle bidra til å virkeliggjøre de åndelige planene med verden. Slik sett mente han at de måtte tilegne seg en oversanselig viten, for eksempel var det viktig at de var i besittelse av en forståelse av barnas karma og tidligere liv på jorden.

I de senere årene av sitt liv engasjerte Steiner seg i utviklingen av en antroposofisk medisin. Han knyttet her an til sentrale ideer i samtidens alternativmedisin. Homeopatien ble særlig viktig, likeså de medisinske ideene som var i omløp i de teosofiske miljøene. Astrologien var sentral, det samme var forestillinger fra alkymien.

Dette idékomplekset kombinerte Steiner med de grunnleggende forestillingene i antroposofien. En forutsetning var en forståelse av sykdommer som karmisk, skjebnemessig, betinget og som resultater av prosesser i astral- og eterlegemet.

Steiner hevdet at hans alternativmedisin var å forstå som et supplement til skolemedisinen.

For Steiner var antroposofien den egentlige veien til en høyere erkjennelse av de åndelige verdenene. I prinsippet skulle det derfor ikke være nødvendig med en kirke og en kult. Det ville, ifølge ham, bli et tilbakelagt stadium for dem som befant seg i fronten av verdensutviklingen. Erkjennelse skulle erstatte tro, og «åndsvitenskap» skulle ta religionens plass. Blant en del antroposofer var det imidlertid ytret ønske om en kultpraksis.

I 1921 holdt Steiner en foredragsrekke for teologer og teologisk orienterte antroposofer, noe som ble begynnelsen på det han og sentrale antroposofer forsto som en omfattende reform av kristendommen. Grunnlaget for denne nye forståelsen var elementer fra katolsk ritus, ideer fra teosofien og Steiners antroposofi. Elementer fra frimurerritualene har trolig også spilt en rolle.

Sentral var læren om «Kristus i oss». En annen viktig idé var forestillingen om Kristus som et åndelig vesen som hadde forbundet seg med kosmos.

Den nye kirken insisterte på dogmefrihet og viten i stedet for tro. Steiner har imidlertid utformet et eget «credo», en bekjennelse, basert på den antroposofiske åndsvitenskapen, og der er det teologiske grunnlaget for den nye kirken formulert.

I september 1922 ble den nye kirken, Christengemeinschaft, på norsk «Kristensamfunnet», innviet i Dornach.

Det siste året Steiner levde, holdt han en foredragsrekke der han utviklet ideer som skulle danne grunnlag til et åndeliggjort landbruk. Foranledningen var en forespørsel fra greve Keyserlingk. Greven hadde et stort gods i Koberwitz Schlesien og var blitt antroposof i 1918. Det Steiner gjorde i utviklingen av sin landbruksteori, på dette området som i de andre disiplinene han hadde vært aktiv, var å overføre den teosofisk-antroposofiske metafysikken til et konkret praksisområde.

Ifølge Steiners forelesninger var det særlig viktig å styrke forbindelsen med de kosmiske energiene i et antroposofisk landbruk. Det er derfor viktig at bøndene mediterer og utvikler en høyere åndelig innsikt. Astrologien ble tillagt avgjørende betydning i denne landbruksteorien. Et sentralt tema var også motstanden mot materialismen i tidens jordbruk, og særlig slik den kom til uttrykk i bruken av kunstgjødsel. Steiner ga derfor anvisninger til produksjon av en åndeliggjort gjødsel. Ellers er en organisk forståelse av jord og jordbruk avgjørende, dette i motsetning til det Steiner mente var det «kjemisk» baserte jordbruket.

Med utgangspunkt i Steiners ideer er det innenfor antroposofien utviklet et sterkt engasjement for et biologisk-dynamisk (ofte betegnet som biodynamisk) jordbruk.