Trondenes fort og leir

Trondenes fort er nedlagt, men dets hovedskyts er bevart i sine stillinger. Skytset består av fire storkalibrede (40,6 centimeter) SKC/34-kanoner som ligger på rad og rekke midt oppe på halvøya. I tillegg til de fire store kanonbrønnene med tilhørende betongbunkere, består fortet av en rekke andre bygg og anlegg; ammunisjonsbunkere, forskjellige typer skyte- og lyskasterstillinger, kommandoplass, løpegraver, veier og annen infrastruktur som til sammen utgjør et viktig og svært verdifullt militærhistorisk landskap.

Trondenes leir utgjør totalt drøyt 2000 dekar og kan altså sies å bestå av to deler: Et sentralt leirområde der mesteparten av bygningsmassen ligger, og SØF. Den sentrale delen av leiren utgjør cirka 340 dekar sørvest på eiendommen og består av en relativt konsentrert bygningsmasse. Mesteparten er fra to større utbygginger på 1950- og 1980-tallet, men det finnes stående bygg fra alle tiår fra og med 1940-tallet. I leiren er det kjøkken og messebygg, kantine, forlegninger/kaserner for befal og menige, idrettshall, undervisningsbygg, vakt- og kontorbygg, verksted- og lagerbygg, samt spesialbygg.

SØF består av skytebaner, sprengningsfelt og treningsområder for øvrig, og disse er spredt rundt på så å si resten av halvøya.

I moderne tid har Trondenes ingen nevneverdig militær historie før andre verdenskrig. Britene rakk så vidt å anlegge et luftvernbatteri der før de måtte trekke seg ut etter den norske kapitulasjonen i 1940. Av langt større betydning er den tyske okkupasjonsmaktens omfattende utbygging på stedet.

Trondenes fort var en del av Atlanterhavsvollen og ble bygd av tyskerne fra 1942. Fortet, kalt Batterie Trondenes, hadde taktisk betegnelse MKB 5/511 og skulle, sammen med et tilsvarende anlegg på Engeløya i Steigen, blant annet kontrollere og beskytte innseilingen til Narvik. Narvik var svært viktig for den tyske okkupasjonsmakten på grunn av jernmalmen som ble skipet ut derfra, en ressurs som Tyskland var helt avhengig av i krigføringen. Anlegget på Engeløya, kalt både Batterie Dietl og Fort Dietl, hadde tre kanoner av samme type som Trondenes og skulle sikre Vestfjorden i vest, mens Trondenes skulle sikre de nordlige innseilingene.

I likhet med mange andre steder i Norge ble mye av anleggsarbeidet på Trondenes utført av krigsfanger. Fangene, mange av dem sovjetiske soldater, var plassert i en leir øst for Trondenes kirke sør på halvøya. Som ved utallige andre anleggsprosjekter under krigen, og kanskje særlig i Nord-Norge, var det grusomme forhold for fangene. Mange av dem – enkelte rapporter anslår 800 – omkom. De døde ble gravlagt mellom leiren og kirkegården sørvest for fortet. Okkupasjonsmakten fordrev også deler av lokalbefolkningen i forbindelse med fortsanleggelsen, og store landarealer ble ekspropriert.

Tyskerne anla ytterligere en leir i området, den såkalte Todt-leiren. Den lå sørvest for fortet, også den ikke langt fra kirka, og var for personell knyttet til Organisation Todt (OT). OT var tyskernes bygge-etat og hadde ansvaret for byggingen av fortet. Todt-leiren ble etter krigen benyttet som evakueringsleir for fordrevne etter nedbrenningen av Nord-Troms og Finnmark, og ble etter hvert kjent som «Finnmarksleiren». I dag er det kun rester igjen av både Todt-/Finnmarksleiren og fangeleiren.

Kanonene til fjernkampbatteriet på Trondenes ble produsert av Krupp-konsernet. De er gigantiske konstruksjoner i stål og betong, der kanonrøret alene er omkring 20 meter langt. Kanonene var operative i 1943, men byggingen av øvrige deler av anlegget fortsatte helt til krigens slutt. 40,6 centimeter-kanonene hadde med letteste granattype (600 kilogram) en skuddvidde på inntil 56 kilometer. Kanontypen var konstruert for tyske slagskip og beregnet for montering i tvillingtårn. Skipene som var tiltenkt disse kanonene ble imidlertid ikke bygget, og skytset ble redisponert, blant annet til kystartillerianlegg i Norge.

Liknende storkalibrede kanoner som på Trondenes fantes også på Møvik fort ved Kristiansand (38 centimeter) og som nevnt på Engeløya. Av disse har Møvik og Trondenes fremdeles bevarte kanoner i sine stillinger, noe som er unikt i verden.

Tyskerne bygde også et dekningsbatteri med tilhørende leir på Kråkeneset på nordøst-tuppen av halvøya. Batteriet besto opprinnelig av tre 17 centimeter SKL/40-kanoner. Dessuten hadde fortet et luftvernbatteri bestående av 8,8 centimeter-kanoner. Alle kanonbatteriene ble, i varierende lengde, videreført etter krigen.

Trondenes fort ble overtatt av norske hjemmestyrker i juni 1945. Fra 1946 ble det en sentral del av det norske Kystartilleriet, og samme år flyttet Kystartillerikommando Nord-Norge og Kystartilleribrigade Nord hit. Trondenes’ æra som «kystartillerihovedkvarter for Nord-Norge» var dermed i gang.

40,6 centimeter-batteriet ble tatt inn i Forsvarets mobiliseringsoppsetning og klargjort til norsk bruk. Utover 1950-tallet ble batteriet vekselvis vurdert som verdifullt og som lite effektivt. Det var uansett i full bruk til 1958, da Stortinget vedtok å legge det delvis ned ved at to av kanonene ble tatt ut av planene. Batteriet ble endelig nedlagt i 1964 i forbindelse med en standardisering av Kystartilleriets skyts, men kanonene ble ikke fjernet.

I 1966 ble de gamle kanonene i Kråkenesbatteriet (også kalt Harstad Nord) erstattet av tre 10,5 centimeter SKC/32-kanoner. Disse var i såkalt paddeskjold og ble overtatt fra Danmark. De var i bruk til 1989, da det nybygde Meløyvær fort med sine tre hypermoderne 120 millimeter-tårnkanoner sto stridsklart 25 kilometer lenger nord.

Som nevnt ble Trondenes et sentrum for kystartilleriaktiviteten i Nord-Norge etter andre verdenskrig. I tillegg fikk Harstad Festning hovedkvarter der i 1953. Deretter var Trondenes hovedbase for Harstad sjøforsvarsavsnitt i perioden 1962–1976 og arvtakeren Harstad Sjøforsvarsdistrikt (det vil si det regionale hovedkvarteret for Sjøforsvaret) i 1976–1994.

Trondenes øvingsavdeling flyttet inn ved avdelingens opprettelse i 1987 og ble her til Stortinget la den ned i 2001. I samme moment opprettet man Kystjegerkommandoen. Den fikk tilhold på Trondenes fra samme år, ble operativ fra 2005 og er i dag viktigste bruker.

I 1987 ble også Befalsskolen for infanteriet i Nord Norge (BSIN) flyttet til Trondenes. Skolen trengte nye lokaler, og det var på bakgrunn av dette at 1980-tallets store utbygging fant sted.

Ved opprettelsen av Hålogaland sjøforsvarsdistrikt i 1994 mistet Trondenes ledelsesfunksjonen i distriktet til Lødingen, mens blant annet lager-, verksteds- og kjøkkenvirksomheten fortsatte. Ved innføringen av basestrukturen i Sjøforsvaret i 2000 ble ledelsen plassert i Ramsund. Virksomhet innen vakt og sikring, kjøkkentjeneste, velferd, idrett og skyte og øving ble beholdt.

Sjøheimevernet (SHV) hadde tilhold på Trondenes i årene 1962–2003, mens Heimevernet (HV 16, Harstad HV-område) fremdeles er bruker.

Ved freden i 1945 besto det militære anlegget på Trondenes av en betydelig bygningsmasse. I tillegg til stridsanleggene fantes 30 brakker inkludert blant annet kjøkken, bad og kino. Mange av byggene var av laber kvalitet, og en del allerede i dårlig stand. På 1950-tallet økte aktiviteten i leiren, og det ble behov for å tilpasse anlegget bedre til Forsvarets behov. Det var derfor dobbel grunn til bygningsmessig opprustning av Trondenes. De fleste eks-tyske byggene ble i all hovedsak revet, særlig forlegninger og administrasjonsbygg, og i stedet ble det satt opp nye og mer hensiktsmessige bygg.

I forbindelse med flyttingen av BSINs skjedde store endringer i bygningsmassen. Kaserne 1 (1988) og 2 (1985) ble bygd, det kom ny messe (1985), nytt sentrallager, administrasjonsbygg og patruljebygg (1987), i tillegg til ny skytehall, velferds- og kantinebygning og idrettshall (1988–1989). Siden har det bare vært mindre endringer i leirbebyggelsen.

I 1958 skjedde en tragisk ulykke på Trondenes. Store mengder ammunisjon gikk i lufta på Kråkeneset under arbeid på et parti luftvernskyts. En av granatene eksploderte, og den antente i sin tur de øvrige eksplosivene i nærheten. Det var to hovedeksplosjoner, i den andre og største av dem antas det at omkring 100 tonn eksplosiver gikk i lufta. Hendelsen er beskrevet som et inferno og pågikk i nærmere 20 timer. Fem ammunisjonsarbeidere omkom, og det ble store materielle skader inne i Harstad by.

Ulykken avslørte at Kystartilleriet hadde dårlige rutiner for håndtering av ammunisjon. I rettssaken som fulgte ble en offiser og et befal dømt. Hendelsen huskes fortsatt i Harstad, og et minnesmerke over de omkomne ble satt opp utenfor museumskanonen ved 50-årsmarkeringen i 2008.