Trygve Friis Bull

I gymnassamfunnet fikk Bull kontakt med Mot Dag, og umiddelbart etter artium fikk han «dåpen» av den karismatiske lederen Erling Falk. Fra da av var han hundre prosent medlem. Organisasjonen rommet sønner av embetsmenn og andre akademikere og stod på et klart marxistisk grunnlag. Det var her han hadde sin politiske læretid. I årene 1927–1934 tok skribent- og organisasjonsarbeidet større del av hans tid og kraft enn universitetsarbeidet og skolearbeidet. Om denne perioden har han skrevet i den innsiktsfulle boken Mot Dag og Erling Falk (1955).

Splittelsen og senere samlingsprosessen mellom Mot Dag og Arbeiderpartiet, blant annet på grunn av militærspørsmålet, ble problematisk for Bull. Han gikk inn i Arbeiderpartiet sammen med Mot Dag i 1936, mens Erling Falk ble igjen ute i kulden. Bull beholdt imidlertid kontakten med Falk helt til han døde. Blant annet giftet han seg med Falks niese – som på en måte var hans pleiedatter – og de ble dermed i familie.

I Bergen ledet Bull den sosialistiske studievirksomheten i Arbeiderpartiet. Agnar Mykle har levende portrettert ham som «lektor Francis Stabell» i Sangen om den røde rubin. Han fungerte som kringkastingskritiker i Bergens Arbeiderblad, og markerte seg klart mot sovjetkommunismen og partiet til tross for sitt venstresosialistiske og marxistiske ståsted.

I 1943 ble Bull, sammen med en rekke andre kjente ledere fra arbeiderbevegelsen, arrestert i en såkalt kommunistrazzia. Etter hvert ble han sendt til Sachsenhausen, hvor han ble sittende til 1945.

Som språkmann forfektet han i lang tid en radikal norsklinje som stod i sterk kontrast til hans eget dannede byspråk. Han var aktiv i debatten på samnorskens side. Han var med i Norsk Språknemnd fra 1952 til 1972 og medlem av Norsk språkråd fra 1972 til 1981.

Allerede i 1950-årene måtte han trå til for å moderere følgene av rettskrivingsreformen av 1938 for å forhindre at Høyre og Riksmålsforeningen høstet for mange politiske poenger. Bull var også hovedarkitekten bak det språkpolitiske kompromisset da Stortinget i 1981 vedtok en ny språk- og læreboknormal som langt på vei avblåste etterkrigstidens bitre språkstrid.

I anledning hans 50-årsdag skrev Torolf Elster i en artikkel i Arbeiderbladet: «Også forholdet hans til språkspørsmålene er politikerens. I språkpolitikken har han kommet til å få en virkelig nøkkelposisjon: mer enn noen annen er han blitt nødt til å bære dagens byrde, mens han er blitt skjelt ut av begge ytterfløyene. Men her kommer også noe annet inn: dette med språket er hans hemmelige last – han føler seg ikke bare som politiker. Når politikken går ham imot, hva den sjelden unnlater å gjøre, da sukker han og tenker at det var språkforsker han helst ville være.»

Bull var EF-motstander og spilte en avgjørende rolle i samlingsbestrebelsene på venstresiden. Han gikk inn i Sosialistisk Valgforbund (senere Sosialistisk Venstreparti), der han satt som medlem av hovedstyret fra 1973 til 1975.

Bull var lidenskapelig opptatt av norsk politikk, tidvis som aktør, men som oftest som suveren debattant. Han kunne være skarp i karakteristikkene, men opptrådte alltid elskverdig. Han var bondevenn, avholdsmann, fritenker, opposisjonell venstresosialist – i dress og med klokkekjede i vestlommen.

Trygve Bull trakk linjene fra den radikale og demokratiske Venstre-tradisjonen han vokste opp med, til det nye opposisjonspartiet SV, og gjorde mye for å knytte partiet til tradisjonene i norsk politikk. Han var en konservativ mann og en radikal opprører. Som han en gang sa: «Jeg vanket i de beste familier, men kun én gang.»