William Steffens

William Steffens tok examen artium i 1898, og gikk ut av Krigsskolens øverste avdeling. Han ble offiser med tjeneste som premierløytnant i 2. Akershussiske brigade i 1901. Deretter avla han eksamen ved Den militære høiskole i 1905. I perioden 1905–1909 tjenestegjorde han som aspirant i Generalstaben, deretter ett års studieopphold i Frankrike. Før han ble utnevnt til kaptein i 1911, var Steffens adjoint i Generalstaben i perioden 1911–1915. Han avla sin generalstabseksamen i 1915.

I perioden 1914–1917 var Steffens militærattaché i Stockholm, deretter i Petrograd (senere Leningrad) i 1917–1918, og dermed under Den russiske revolusjonen. Hans etterfølger som attaché der var Vidkun Quisling. I 1918 ble Steffens beordret som stabssjef for andredivisjon i 1918; en stilling han hadde til 1921. Deretter hadde han et nytt studieopphold utenlands, i Frankrike og Italia, hvorpå han ble militærattaché i Paris i årene 1925–1927.

Steffens ble forfremmet til major i 1929, og gjorde da tjeneste som sjef for den topografiske avdeling i Generalstaben.

I 1920 var Steffens en av de norske offiserer som var utpekt til å delta i Folkeforbundets fredsbevarende operasjon for å overvåke en folkeavstemning i Vilna; et omstridt område Litauen og Polen gjorde krav på. Avstemningen ble imidlertid kansellert. I 1930 var han militær sakkyndig i den norske delegasjonen i Folkeforbundets konferanse om nedrustning i Genève. Han deltok på nytt under hovedforhandlingene i 1932 og 1933.

I 1931 ble Steffens utnevnt til oberst og beordret som sjef for Møre infanteriregiment nr. 11 (IR 11) i Molde. I 1935 ble han som generalmajor sjef for fjerdedivisjon og Distriktskommando Vestlandet (DKV), med standkvarter i Bergen, og samtidig kommandant på Bergenhus festning. Som divisjonssjef holdt han flere foredrag der han påpekte betydningen av et sterkt forsvar for å forhindre krig og bidro til den frivillige militæropplæringen vestpå. Steffens var også engasjert i det sivile liv i byen, blant annet som styremedlem i Bergens Teaterforening.

Ved det tyske overfallet på Norge natt til 9. april 1940, iverksatte Steffens tidlig mobilisering. Han etterfulgte ikke sentrale myndigheters ordre om stille mobilisering, som ville ha trådt i kraft først 11. april, men beordret fjerdedivisjon mobilisert allerede 9. april. Steffens ble utnevnt til øverstkommanderende på Vestlandet 13. april og ledet dermed felttoget i Vest-Norge. Han var sammen med sjefen for sjettedivisjon, Carl Gustav Fleischer, den som mobiliserte størst motstand mot okkupasjonsstyrkene.

Steffens hadde en avdeling oppsatt allerede ved krigsutbruddet, idet en bataljon fra Infanteriregiment nr. 9 (IR 9) allerede sto på nøytralitetsvakt ved Ulven. Den tyske landsettingen skjedde så hurtig at han fant det tilrådelig å trekke sin stab og styrker ut av Bergen og over til Bømoen på Voss, hvor han etablerte sitt krigshovedkvarter og iverksatte mobiliseringen.

Fjerde brigade ble, som den eneste brigade i Sør-Norge, på det nærmest fullt oppsatt, men den ble etter beslutning av kommanderende general Otto Ruge satt inn lenger øst, særlig i Valdres. I likhet med andre norske styrker måtte også Steffens og hans avdelinger oppgi kampen 30. mai 1940 med påfølgende demobilisering dagen etter.

På Voss lot Steffens i april 1940 utstede midlertidige pengesedler (nødsedler) med sin signatur. Disse er senere kjent som «steffenssendler» og er blitt ettertraktede samleobjekter.

Etter kapitulasjonen tok Steffens seg nordover til Tromsø. Herfra ble han i mai 1940 utnevnt av regjeringen til militærattaché i Paris og London og beordret over til Storbritannia. I London ledet han den norske militærmisjon, som var bindeledd til britiske myndigheter. Sommeren 1940 ble Steffens sendt til Canada som Forsvarsdepartementets representant og med høyeste militære myndighet over norske styrker der til 1941. I denne perioden fikk han anledning til å åpne det norske treningssenteret Little Norway i november 1940.

I årene 1941–1945 tjenestegjorde Steffens som norsk militærattaché i Moskva og var da fremste bindeledd med myndighetene hos Norges allierte Sovjetunionen. På den lange transporten dit, fra Nord-Amerika, unngikk han så vidt å støte på den japanske eskadre som overfalt Pearl Harbor. Som attaché i Moskva bidro han til å tilrettelegge for den norske militære innsettingen i Finnmark høsten 1944. Etter krigen holdt Steffens en rekke foredrag om Sovjetunionen, som han talte varmt om, blant annet i regi av Norsk-Sovjetrussiske Samband. Han gikk blant annet i rette med det han oppfattet som ondsinnet agitasjon mot landet.

I april 1945 var Steffens militær rådgiver for den norske delegasjonen til San Francisco-konferansen, som la grunnlaget for etableringen av FN.

Steffens vendte tilbake til Norge etter fem års eksil i juli 1945. I desember 1945 ble han beordret til Berlin som leder for den norske militærkommisjonen, i den britiskokkuperte delen av Tyskland. Han tjenestegjorde her til november 1946 da han søkte avskjed og gikk av med pensjon. I januar 1947 ble Steffens medlem av Den militære undersøkelseskommisjon av 1946, da han erstattet Wilhelm von Tangen Hansteen, som tiltrådte som sjef for Tysklandskommandoen.

• Norges forsvar under andre verdenskrig
• Hærens historie