aposematisme

Aposematisme er et svært vanlig fenomen hos alle dyregrupper, men er nok mest vanlig blant landdyr. Blant vertebratene finnes det eksempler hos reptiler, amfibier, fisk, samt enkelte fugler og pattedyr. Mest utbredt er kanskje aposematisme blant invertebratene, spesielt blant insektene.

Tradisjonelt er begrepet aposematisme brukt hovedsakelig om dyr, men har også blitt tatt i bruk for planter. Som eksempel vil kun torner i seg selv ikke regnes som aposematisme, med mindre de er farget i sterke farger slik at signaleffekten er til stede. Kjemisk forsvar uten signaler regnes heller ikke som aposematisme, for eksempel antibeitestoffer.

Faren eller ubehaget en art utgjør for andre dekker hele skalaen fra irriterende til dødelig, avhengig av arten som opplever det. Aposematisme er evolvert som følge av predasjonspress gjennom koevolusjon, og signalet/responsen er derfor tilpasset en naturlig predator. For eksempel kan kontrastene til en neslesommerfugl som plutselig slår opp vingene skremme en fugl som kunne ville spise den, mens et pattedyr ikke ville bry seg. En del planter har det man kan kalle aposematisme gjennom sterkt fargede bær. Spolebusk har for eksempel knallrøde bær som er svært giftige for mennesker og pattedyr, men de tåles fint av fugler. Dette er en tilpasning til fuglespredte frø.

Noen synes å ha utviklet uforholdsmessig sterke forsvarsmekanismer. Edderkoppen «australsk rødryggenke» er en av verdens giftigste edderkopper. Selve edderkoppen er ikke stort mer enn én centimeter, men den har kraftig nok gift til å ta livet av et menneske.

Dessuten er det slik at den advarende effekten varselsignalene har på et rovdyr, øker jo flere individer med varselsignalene som er samlet. Et eksempel på en art med aposematisme hvor individene samler seg sammen er ildtege. Det samme gjelder harlekinmarihøne. Videre kan enkeltindivider som lever sosialt signalisere til predatorer at de er større enn de egentlig er. Et eksempel på dette kan være eikeprosesjonsspinner som beveger seg i samlet flokk, og hvor larvene har behåring som kan gi vertebrater sterk kløe og pustebesvær.

Breiteger er utstyrt med stinkkjertler. Det har gitt gruppa det folkelige navnet «bærfis». De er ikke direkte giftige, men lukter spesielt og vil for en predator smake vondt og kunne gi irritasjoner i munn og øyne. Et annet eksempel er marihønene som normalt er farget i kontrastrike farger, og som skiller ut et illeluktende sekret dersom de blir forstyrret.

Larver med sterke varselfarger har det gjerne fordi de smaker vondt eller er giftige. Det kan skyldes at de har lært seg å tolerere plantegifter, som de så kan oppkonsentrere i kroppen. Et kjent eksempel er larven til monarksommerfugl. Den lever av silkeurt som inneholder giftige kardioaktive glykosider som virker på hjertet eller nervesystemet, og som gjør larvene giftige å spise for fugler og andre dyr. I Norge finnes karminspinneren, som lever av planten landøyde. Planten er kjent giftig for beitedyr, og inneholder blant annet giftige pyrrolizidinalkaloider, og en rekke andre stoffer som både er kreftfremkallende og kan forårsake alvorlige leverskader. Larven til karminspinner tåler dette godt, og bruker det i sitt forsvar.

Det mest kjente eksempelet blant amfibiene er kanskje pilgiftfrosker. Flere av disse har sterke farger og produserer kraftige gifter i sekret fra huden. Giften til froskene (batrachotoksin) er meget kraftig (250 ganger sterkere enn stryknin), og er noe froskene får i seg gjennom næringen. Den samme giften er også påvist i en av de svært få giftige fuglene som finnes, giftpitohui. Man tror kanskje at disse fuglene blir giftige fordi de spiser en type børstebiller.

Et eksempel på aposematisme uttrykt gjennom lyd hos reptiler finnes hos klapperslangene. Dette er en gruppe meget giftige slanger som har et rangleapparat på halen som de rister på når de føler seg truet. Korallslanger er en gruppe slanger med sterke farger og kontraster, som er svært giftige.

Aposematisme er også utgangspunktet for mimikry. Mimikry er fenomenet der en art «hermer» etter signalene hos en annen art som har aposematisme. Det finnes en rekke ulike typer mimikry, blant annet delt inn etter hvor ærlige de er.

• Les mer om mimikry

Skremselsadferd (deimatisk adferd) er verken aposematisme eller mimikry. Dette er et uærlig signal som forsøker å skremme en predator selv om dyret i seg selv ikke er farlig. Eksempler på dette kan være øyeflekkene på vingene til sommerfugler (for eksempel dagpåfugløye).

Det kan også komme til uttrykk som kollektiv adferd. Blant annet er det flere arter av bladlus (blant annet i slektene Cinara og Grylloprociphilus) hvor hele kolonien synkront begynner å «danse» dersom de blir forstyrret eller angrepet.

Både Charles Darwin og Alfred Russel Wallace var opptatt av fenomenet varselfarger, og det evolusjonære paradokset det ville være å gjøre seg selv svært synlig for rovdyr. I en artikkel fra 1877 brukte Wallace for første gang begrepet «varselfarger».

Selve begrepet «aposematisme» ble første gang tatt i bruk i 1890 av den britiske vitenskapsmannen Edward Bagnall Poulton (1856–1943) i boken «The Colours of Animals».

• varselfarger
• mimikry
• kamuflasje
• giftige dyr
• giftige planter