mimikry

Mange spiselige arter av dyr beskytter seg mot å bli spist eller angrepet ved å etterligne uspiselige arter eller arter med ulike typer forsvar som for eksempel brodd.

Mimikry er veldig vanlig blant insekter. De etterlikner da andre insektarter med sterkt iøynefallende farger. Artene som etterlignes kan ha ubehagelig lukt, kroppsvæske som smaker vondt eller være utstyrt med giftkjertler. Fargetegningen er en advarsel mot potensielle angripere og betegnes som advarselsfarge. Mange fugler og noen aper vil unngå insekter med lignende farger etter å ha forsøkt å spise de insektene som var giftige eller ikke smakte godt. Dyr som etterligner disse iøynefallende artene, forveksles med «originalen», og unngår dermed i større grad å bli spist.

Advarselsfarger og mimikry gir en begrenset beskyttelse mot å bli spist, men er ingen garanti. Enkelte dyr, som snyltevepser, mange rovinsekter og øgler, tar ikke hensyn til advarselsfarger i det hele tatt.

Mimikry brukes også om tilfeller hvor forskjellige arter av dyr som alle er giftige eller har ubehagelig smak eller lukt, ligner hverandre i utseende.

Mimikry hos dyr forekommer særlig i tropene, men også i kaldere strøk. Mange av våre insekter, for eksempel blomsterfluer, ligner veps eller bier.

Mimikry fins også hos virveldyr, men er mye mindre vanlig i denne gruppa. Noen eksempler er:

• Salamanderen rødkinnsalamander (vitenskapelig navn Plethodon jordani) er en uspiselig art som blir etterlignet av en spiselig art med det betegnende navnet imitatorsalamander (Desmognathus imitator).
• Fisken kometfisk (Calloplesiops altivelis) etterligner murener med halen sin når de piler inn i korallrevet for å gjemme seg fra predatorer.

Mange blomsterplanter, særlig orkideer, bruker mimikry for å lokke til seg insekter slik at planten får hjelp til pollinering uten at insektene får noe igjen for det. Ett eksempel er flueblomstslekta (vitenskapelig navn Ophrys L.) i orkidéfamilien som har blomster som imiterer veps og humler, og narrer hannene av disse insektartene til å prøve å parre seg med blomstene. Insektene prøver gjerne å parre seg med flere blomster og hjelper dermed planten med pollineringen. Dette kalles narrepollinering.

Planter kan også bruke lukt for å lokke til seg insekter på falske premisser. Skunkkala er en plante som opprinnelig er fra Nord-Amerika, men dyrkes mange steder i Europa i hagedammer og har klart å etablere seg naturlig flere steder blant annet i Norge. Navnet har den fått på grunn av den sterke lukta som lokker til seg kortvingebiller som samler seg på blomstene og parrer seg der. Billene bidrar dermed til pollinering av planten.

Det fins sopp som bruker mimikry for å etterligne planter. En art i slekta sigdmuggsopper (vitenskapelig navn Fusarium xyrophilum) lager strukturer som er så og si identiske med blomstene til en blomsterplante i familien Xyridaceae. Strategien er å lure pollinatorer til å tro at det er vanlige blomster slik at de lander der, men ender opp med å spre soppsporer istedenfor pollen fra planten.

En sopp kalt buskblåbærknoppbeger (vitenskapelig navn Monilinia vaccinii-corymbosi) infiserer blåbær i Nord-Amerika og avgir en lukt som etterligner lukta til blomstene på blåbærbusken. Lukta tiltrekker seg pollinatorer som lander på bladene og får nektar som soppen har produsert. Pollinatorene tar med seg soppsporer og hjelper dermed til å spre soppen videre.

• økologi
• kamuflasje
• seleksjon