giftige planter

Giftstoffene beskytter plantene mot å bli spist av dyr, for eksempel insekter. Plantedeler som er sårbare eller viktige for plantens overlevelse inneholder ofte mer giftstoffer, for eksempel frø og unge blad. Et eksempel er barlind, der den røde frøkappen ikke inneholder gift, mens frøet er svært giftig.

De fleste viltvoksende giftige blomsterplanter blir skydd av beitende husdyr. Eksperimenter tyder på at hester kan lukte noe forskjell på ukjente giftige og spiselige arter.

Et eksempel på en plante som unngås på beite er engsoleie, som er giftig i fersk tilstand, men ikke når den tørkes, som i høy. Planten landøyde, derimot, er fremdeles giftig i tørket tilstand. Dette gjør planten til et problem for landbruket, siden husdyr ikke klarer å skille tørkede planter i høy fra hverandre.

Giftstoffene har ulike virkninger på dyr, noen påvirker nervesystemet, åndedrettet, fordøyelsen, muskler eller andre organer. De fleste planter produserer flere giftstoffer med litt ulike virkninger, noe som gjør forsvaret enda mer effektivt.

Noen giftstoffer frigjøres når planten skades, for eksempel blir spist av. Det finnes enkelte arter av biller og larver som biter over ledningsvevet i planten før de beiter videre på den, og slik unngår giftstoffer.

De fleste giftige planter smaker skarpt og vondt, et signal om at planten ikke bør spises. Men det finnes unntak fra dette, og det kan aldri brukes som en regel.

Som regel må man spise planten for at den skal være farlig. Men noen planter inneholder en plantesaft som man må unngå å få på huden, for eksempel tromsøpalme og kjempebjørnekjeks. Plantene kan gi store skader på huden, spesielt i sollys.

De fleste giftige stoffer i planter tilhører én av disse tre hovedtypene:

• Alkaloider er nitrogenholdige basiske forbindelser som ofte er svært farlige giftstoffer. Mer enn 12000 ulike alkaloider er kjent fra over 150 plantefamilier, for eksempel soleiefamilien, søtvierfamilien og valmuefamilien. Eksempler på alkaloider er morfin, solanin og stryknin. Noen alkoloider inntas daglig av mange mennesker, for eksempel koffein i kaffe og nikotin i tobakk.
• Glykosider er forbindelser som inneholder karbohydrater. De er vanlige i planteriket og ofte svært giftige, og finnes for eksempel i erteblomstfamilien og søtvierfamilien. Saponiner er en type glykosider som senker overflatespenningen og kan forårsake kvalme og diaré. Flere typer saponiner har soppdrepende egenskaper, og det er antatt at stoffene spiller en viktig rolle i plantenes forsvar mot soppangrep.
• Eteriske oljer er forbindelser som kan fremkalle hudirritasjoner og nyre- og nerveskader. Eteriske oljer er utbredt hos både nakenfrøede planter som gran og furu, og en rekke blomsterplanter, for eksempel i rosefamilien og skjermplantefamilien. Mange eteriske oljer lukter godt, og flere brukes i parfyme. Noen brukes også i mat, for eksempel eterisk olje fra appelsin eller lime.

Mange av giftstoffene er komplekse og krever mye energi å lage. Dette brukes som argumenter for at stoffene har en funksjon i selvforsvar, og er viktige for planten.

Planter og plantedeler som normalt ikke er giftige, kan produsere giftige forbindelser hvis de blir stresset, såkalte fytoaleksiner. Et eksempel er poteter som blir skadet under innhøsting og så lagret.

Mange giftplanter har vært brukt til forskjellige formål gjennom tidene. For eksempel er bruk av giftige planter som medisin trolig en svært gammel tradisjon. Dette er ikke bare kjent fra mennesker, men også hos sjimpanser og gorillaer.

Noen giftplanter har vært brukt til å bli kvitt plagsomme parasitter, både utenpå kroppen (hodelus) og i tarmen (innvollsorm). Tyrihjelm, for eksempel, ble tidligere kalt lushatt på Østlandet. Jordstengelen, som er den giftigste delen av planten, ble kokt i vann eller fløte for å lage lusemiddel.

Flere giftige planter ble brukt for å drepe innvollsorm. Her gjaldt det å være forsiktig med doseringen, slik at kun innvollsormen ble skadet. Slike tradisjoner er derfor erstattet med bedre og tryggere legemidler. For eksempel ble bregnen einstape brukt mot mark i magen i tidligere tider, men denne planten er mistenkt for å være kreftfremkallende og brukes ikke lenger.

Bruk av ulike planter som medisin mot innvollsorm er kjent hos sjimpanser og gorillaer. De tygger blant annet blad fra Aspilia arter, en planteslekt i kurvplantefamilien. Disse plantene inneholder et stoff som er analysert, og har god effekt mot bakterier og enkelte typer innvollsorm. Sjimpansene spiser mer av disse bladene når mengden innvollsorm øker i regntiden.

Sjimpanser bruker også en annen art i kurvplantefamilien, Vernonia amygdalina, mot innvollsorm. Det er observert at sjimpansene spiser den delen av planten som inneholder mest av virkestoffet. Denne planten brukes også som medisin og krydder av mennesker.

Noen ganger var det selve forgiftningen som var ønsket. Giftdrap var så utbredt blant fyrster og kongelige i middelalderen at munnskjenker ble ansatt for å teste all mat og drikke.

Giftige planter har også vært brukt på piler og spyd til jakt, og i forgiftet åte for å drepe for eksempel ulv. Flere giftige planter har også vært brukt som bedøvelsesmidler i tidligere tider, for eksempel bulmeurt og storhjelm. Slike planter ble også benyttet ved operasjoner. Man måtte ta det man hadde.

Mange av giftstoffene i planter virker på nervesystemet, inkludert hjernen. Dette har også vært utnyttet på ulike måter gjennom tidene.

Et kjent eksempel er kokaplanten, som er arter i planteslekta Erythroxylon. Dette var en hellig plante hos inkafolket, og den blir fremdeles tygget som et stimulerende middel for å takle tørst og dempe sult. Rester av blad og frø fra kokaplanter ble funnet i en tusen år gammel skinnveske i en grav i Bolivia, som er antatt å ha tilhørt en sjaman. Kokaplanter inneholder stoffet kokain, som i ren form har langt sterkere effekter og er avhengighetsskapende.

Noen giftige planter kan gi hallusinasjoner. Noen kjente eksempler er piggeple og bulmeurt. Plantene har blitt brukt på grunn av de hallusinogene effektene, blant annet for å oppnå religiøse opplevelser i ritualer. Plantene er imidlertid svært giftige, og bruken har flere alvorlige bivirkninger.

En annen kjent bruk er som ingrediens i de såkalte heksesalvene. Mange giftstoffer kan også tas opp gjennom hud og slimhinner. Dette kan tenkes å være tryggere enn å spise plantene, ikke minst fordi mengden innholdsstoffer varierer. Men trygt er det absolutt ikke, og det er kjent dødsfall fra eksperimenter med heksesalver. Nøyaktig innhold er heller ikke kjent, men flere svært farlige giftplanter som storhjelm, giftkjeks, bulmeurt og piggeple nevnes på ingredienslistene. Planter som er brukt til slike formål kalles med et fellesnavn for trolldomsurter.

Giftige planter blir fremdeles benyttet i medisin. Et eksempel er revebjelle, som inneholder hjerteglykosider som brukes i behandlingen av enkelte hjertelidelser.

Et annet eksempel er opiumsvalmue. Denne planten brukes til å utvinne det smertestillende stoffet morfin, som blant annet brukes ved operasjoner. Morfin bør ikke brukes over lengre tid, da det kan være vanedannende. Stoffet noskapin utvinnes også fra opiumsvalmue. Dette stoffet brukes i hostesaft, og er hverken vanedannende eller smertestillende.

Et problem med å utvinne stoffer fra planter er at mengden innholdsstoffer varierer, blant annet på grunn av vekstforhold. Derfor foredles det plantesorter som inneholder høyere konsentrasjoner av ønskede virkestoffer. Et eksempel er belladonnaurt, som brukes i produksjonen av atropin. Her er det laget varianter ved hjelp av teknikken CRISPR med et høyere innhold av virkestoffer. Atropin brukes blant annet i øyedråper.

Noen legemidler basert på giftige planter har gått ut av bruk, blant annet stryknin og veratrin. Men bruk av planter til medisin er fremdeles utbredt på verdensbasis. For eksempel hadde 80% av befolkningen i Sør-Afrika benyttet tradisjonelle medisinplanter i en relativt ny undersøkelse.

Det finnes mange giftige planter i Norge, både viltvoksende og i hager.

Tabellen omfatter både viltvoksende planter (V), forvilla planter (F), hageplanter (H) og stueplanter (S).

Mange planter som har opprinnelse andre steder i verden finnes i Norge som prydplanter eller stueplanter. Hvis små barn oppholder seg i hagen er det spesielt nyttig å ha oversikt over giftplantene der.

Mange plantefamilier er særlig rike på giftige arter, blant annet søtvierfamilien, skjermplantefamilien, soleiefamilien, valmuefamilien, maskeblomstfamilien, vortemelkfamilien og liljefamilien.

Tabellen viser et utvalg giftige planter med opprinnelsesområde. N angir at planten finnes i Norge, enten viltvoksende eller som hage- eller stueplante.

• giftige sopper
• giftige dyr
• blomsterplanter
• forgiftning

• Helsenorge: giftige planter og bær
• Folkehelseinstituttet: hvis uhellet er ute

• Høeg, Ove Arbo mfl. 1984. Våre medisinske planter. Trollskap, tradisjon og legekunst. Forlaget Det Beste. 466 sider.
• Izah, Sylvester Chibueze mfl. 2024. Herbal Medicine Phytochemistry. Applications and Trends. Springer. https://doi.org/10.1007/978-3-031-43199-9