parfyme

Det finnes cirka 115 000 parfymeprodusenter på verdensbasis. Det største antallet produsenter finnes i Brasil, som står for 16 prosent av verdensmarkedet. Dernest kommer Tyskland og USA med rundt 8 prosent hver. De tre største konsumentene av parfyme er Frankrike, Storbritannia og Italia. I Norge er Versace, Valentino og YSL mest populære (2023).

Parfyme brukes først og fremst for å lukte godt, men har historisk sett også blitt brukt til å kamuflere sjenerende kroppslukt i sammenhenger der rutinemessig kroppshygiene var mindre vanlig eller lite tilgjengelig.

Parfymebruken varierer fremdeles fra kultur til kultur, spesielt hvilke dufter som er populære, samt hyppigheten av bruken og styrken på duften. Det er også store variasjoner i duftsammensetninger, konsentrasjon, innpakning og markedsføring rettet mot ulike demografiske grupper. Kjønn, alder, økonomi og forbildene til disse ulike grupperingene påvirker produktutviklingen. I henhold til Environmental Working Group (EWG, 2020) bruker den vestlige gjennomsnittskvinnen i dag åtte produkter daglig, som inneholder 126 kjemiske ingredienser, mens menn i snitt bruker seks produkter som inneholder 85 kjemikalier. De fleste av disse produktene er tilsatt parfymeagenter.

I tillegg til kosmetikk tilsettes også parfyme i såpepulver, sanitærprodukter, duftlys, duftposer, romspray, luftrensere, garderobe og lignende for å gjøre dem velluktende. Merket Rituals har gjort storindustri av dufter til hjemmet.

Den første dokumenterte parfymemakeren var en kvinne ved navn Tapputi, som levde i Mesopotamia for cirka 4000 år siden, i henhold til en stentavle med kileskrift (cuneiform) fra 2000 år fvt. I følge skriftene destillerte og filtrerte hun både blomster, nytteplanter og oljer. Et arkeologisk funn på Kypros avdekket et helt parfymelaboratorium på om lag 300 m² fra samme tidsepoke. India har også tradisjoner for parfymefremstilling som strekker seg minst 3300 år tilbake i tid.

Til å begynne med var det ofte en blanding av urter, krydder og lokale blomster og planter som ble benyttet, slik som bergamott, lavendel, myrt, koriander, kvae fra bartre, kardemomme med mer.

Både egyptere, romere, persere og kinesere førte kunnskapen fra antikken videre med reiser og handel. Venezia overtok på 1200-tallet kontrollen over handelen med eteriske oljer, og dette var årsaken til en voksende parfymeindustri i Europa.

I dag regner man Frankrike som parfymens høyborg, anført av verdens ledende motedesignere.

Begrepet parfyme brukes bredt om duft på flaske og som tilsetning i kosmetikk, men beskriver egentlig kun den mest høykonsentrerte varianten som kalles Pure Parfume (opptil 40 prosent duftkonsentrasjon), en oppløsning som sjeldent brukes lengre og er svært kostbar i anskaffelse. I stedet er det mer vanlig med uttynnede blandinger, som alle bærer det franske prefikset eau, 'vann': Eau de Parfum/EdP (10–30 prosent duftkonsentrasjon), Eau de Toilette/EdT (5–20 prosent duftkonsentrasjon) og Eau de Cologne (2–5 prosent duftkonsentrasjon).

De uendelige mulighetene for duftkombinasjoner og ulike konsentrasjonsmengder gjør at parfymørene kan skreddersy sine dufter til ulike kjøpegrupper når det gjelder kjønn, alder, sosial tilhørighet og økonomi. Lette dufter, slik som Le Labos Santal 33, fungerer godt for sport, sommer og for yngre kunder, mens noen av de mest intense parfymene, slik som Guerlain Shalimar eller Dior Poison passer bedre for et voksnere segment. Liknende paralleller kan dras til herremarkedet. I tillegg finnes det flere dufter som gjennom historien har peilet seg inn på unisex-gruppen. Den mest kjente er 1990-tallets Calvin Klein CK One, men i de senere årene har det også kommet moderne varianter for ham, henne og dem: Clean Fragance Smoked Vetiver, Tom Ford Tobacco Vanille og Maison Margiela Replica.

Den flytende duftkonsentrasjonen er ofte tilsatt fikseringsmidler for å sørge for at duftstoffene frigis over lengre tid. Det finnes både naturlige, økologiske og kjemiske fiksativer. Naturlige fiksativer inkluderer resinoider som utvinnes fra planter, slik som klebrige harpikser og kvae fra røtter og trær. Noen av de vanligste er benzoin, ladanum, virak, myrra og tolubalsam.

Luktestoffene kan også være naturlige eller syntetiske. Til de naturlige hører de animalske (som ambra, castoreum, moskus og civet), de vegetabilske eteriske oljene og blomsteroljer (slik som appelsinolje, roseolje, fiololje og sjasminolje). Syntetiske luktestoffer kan være basert på stoffer isolert av eteriske oljer eller fremstilt av organiske forbindelser utvunnet for eksempel av tjære eller petroleum.

Balansen mellom duftstoffene er viktig i fremstillingen av parfyme, og duftkomposisjonen sies å oppleves i tre faser eller lag. De tre lagene kalles toppnote (det flyktige førsteinntrykket), hjertenote (den runde duften som kommer frem når huden varmer opp parfymen) og bunnote (kjerneduften, som varer lengst).

I den siste tiden har enkelte parfymører tilsatt feromoner i sine produkter. Feromoner er et duftstoff som dannes instinktivt når planter eller dyr av samme art utveksler informasjon. Det finnes ulike feromoner med ulike funksjoner. Hos mennesket finnes feromoner i alle kroppsvæsker, og innenfor parfymens verden er det selvfølgelig den seksuelle tiltrekningskraften parfymørene er ute etter å kjemisk gjenskape. Parfymer med feromoner er blant annet Pure Instinct Pheromone Unisex Perfume Oil og Maison Francis Kurkdjian Amyris.

Ettersom flere og flere produkter tilsettes parfymestoffer, har en del forbrukere utviklet allergier mot dette. Dette er også grunnen til at stadig flere produsenter av kosmetikk og vaskemidler til klær tilbyr parfymefrie alternativer. Det har også blitt vanlig at man unngår parfyme i sosiale settinger, der man kommer tett inn på hverandre, som i kinosalen, klasserom, foreninger, opera, teater, flyreiser og lignende. I mange parfymeprodukter og etterbarberingsvann finner man også løsemiddelet etanol, som kan forårsake hudirritasjoner.

Et annet kontroversielt tilsetningsstoff er ftalater. 75 prosent av duft-, velvære- og pleieprodukter vi bruker til daglig, inneholder ftalater, noen skadelige, noen ikke. Ftalater er plastisider og brukes hovedsakelig som mykgjørere i plast. De finnes i mange produkter vi bruker til daglig, blant annet fordi de frigir duftstoffene langsomt slik at produktet holder på duften lenge. Ftalatene DEHP, DBP og BBP har vært forbudt i kosmetikk i EU siden 2003 fordi de er hormonhermende og derfor kan utløse tidlig pubertet hos jenter, forårsake defekter og diagnoser hos guttefostre dersom moren blir eksponert under graviditeten, eller forårsake nedsatt reproduksjonsevne hos menn. Ftalater har også blitt koblet til overvekt og insulinresistens hos menn.

Et annet tilsetningsstoff som bør unngås, er syntetisk musk, som er skadelig for kvinner, fostre og barn som ammes, samt mannens sædproduksjon. Syntetisk musk har dessuten egenskapen at den kan forsterke andre skadelige ingredienser, slik som ftalatene. Andre kjemiske tilsetningsstoffer i parfyme og parfymerte produkter som dusjsåpe, deodoranter og så videre er assosiert med redusert testosteron.

Mattilsynet har valgt å ikke advare mot ftalater i kosmetiske produkter eller andre næringsmidler. Som følge av en rekke vitenskapelige undersøkelser som setter fokus på helseproblemene relatert til flere av de kjente, kjemiske tilsetningsstoffene i parfymer og parfymerte produkter, går trenden mot stadig mer naturlige produkter med økologiske ingredienser samt miljøvennlig emballasje.

De siste årenes fokus på dyrevern har dessuten ført til at kundene har blitt mer bevisste på å velge produkter som ikke er testet på dyr. Noen av merkene som helt unngår denne praksisen, og som regnes for dyrevennlige dufter (såkalt «cruelty-free»), er produkter fra blant annet Acqua Di Parma, Rituals, Billie Eilish Fragrances, Lolita Lempicka, Stella McCartney og The Body Shop. Dior, Marc Jacobs og Armani er blant merkene som tillater testing av enten ingredienser eller det ferdige produktet på dyr.

• essens
• luktesansen
• eau de Cologne

• Mattilsynet: ftalater