berkelium

Berkelium er et radioaktivt grunnstoff med atomnummer 97 og atomsymbol Bk. Det er et av actinoidene i periodesystemet.

Berkelium ble første gang fremstilt i 1949 av Stanley Thompson, Albert Ghiorso og Glenn T. Seaborg. De bestrålte en milligram-mengde av ²⁴¹ Am med α-partikler i syklotronen i Berkeley. Dette førte til dannelsen av ²⁴³Bk, som vist i følgende reaksjonsligning:

²⁴¹Am + α → ²⁴³Bk + 2n

Produktet er radioaktivt og desintegrerer ved elektroninnfangning til curium-isotopen ²⁴³Cm med en halveringstid på 4,5 timer.

Det er fremstilt isotoper av berkelium med massetall fra 234 til 254, men de med massetallene 236, 239 og 252 er ennå ikke blitt karakterisert. Det er påvist 5 isotoper der eksiterte tilstander har målbare levetider, altså har det til sammen blitt funnet 18 isotoper + 5 isomere.

Den første synlige kjemiske forbindelsen med berkelium, med kjemisk formel BkCl₃, ble fremstilt i 1962 og veide 3 nanogram. Senere har BkOCl, BkF₃ , BkO₂ og Bk₂O₃ blitt laget og undersøkt med røntgendiffraksjon. I sine kjemiske forbindelser er grunnstoffet III- og IV-verdig, det vil si at det har oksidasjonstall III eller IV, og det hører hjemme under terbium i periodesystemet.

1,7 mikrogram Bk-metall ble fremstilt i 1968. Metallet er sølvfarget, duktilt og løselig i fortynnet mineralsyre.

Isotopen med lengst halveringstid, 1380 år, er ²⁴⁷Bk, som er α-radioaktiv. ²⁴⁹Bk har halveringstid på 340 dager, og det er produsert opptil en gram-mengde ved bestråling av ²⁴³Am med nøytroner. ²⁴⁹Bk-nukliden desintegrerer med lavenergi-β^- til ²⁴⁹Cf og brukes ofte til å produsere tunge og supertunge grunnstoffer ved bestråling med tunge ioner.

Berkelium har ellers ingen praktisk anvendelse annet enn til ren grunnforskning.

Som for andre actinoider vil berkelium i løsning akkumuleres i skjelettet ved inntak, og det er satt en årlig inntaksgrense (ALI) til 19 kBq ²⁴⁷Bk.